Vi trenger å vite…, skriver Dagens Næringsliv i sin leder

I dag Fredag 29.juli fikk jeg et snev av en vanlig hverdag – en uke etter at en gal mann ga oss et massakerhelvete. Det var billettkontroll på Stortingets t-banestasjon. Jeg takka dem for at de ga meg litt hverdagsfølelse. De takka meg tilbake og dro forsiktig på smilebåndet. Jeg var glad for at de sto der å gjorde jobben de var satt til å gjøre. Jeg var på vei til den jobben jeg har sagt ja til å gjøre og med det ansvaret som følger den. Være der for dem som har det vanskelig som følge av eget eller andres misbruk av alkohol, narkotika, tabletter og/eller kriminalitet. Og deres og min hverdag har ikke stoppet opp som følge av det som skjedde 22.juli 2011.

Det lukta nytrakta kaffe i gangen på jobben. Det er godt tegn på den hverdagen jeg setter pris på. Trygg og god. Jeg vet at vi sammen skal få oppleve utfordringer og gleder, noe som vår arbeidsdag alltid bringer med seg, men den er overkommelige fordi vi hjelper hverandre. Som jeg vet at også kontrollpersonalet på tog, trikk, buss og t-banen gjør

Jeg blir raskt dratt ut av takknemlighetsstemningen jeg hadde. Dagen min starter med en telefon fra en mor som ønsker å trappes ned på Subutex og Xanor. Hun har fått en nedtrappingsplan av legen, men hun klarer ikke å stå i abstinessmerten hun føler. Smerten gjør at hun ikke makter å være tålmodig med sine små, og når hun ser frykten i øynene deres, så hun tar de pillene som hjelper henne bort fra alt det vonde. Og når det indre kaoset har roet seg trygler hun på sine knær om hjelp. Hvor skal hun finne den? Jeg vet ikke. Ut fra det hun forteller meg så virker det som alle mine tenkte forslag allerede er undersøkt eller at de ikke kan undersøkes i frykten for at barnevernet skal ta barna fra henne.

Hennes fortvilende bønn om hjelp så hun kan være der for sine barn rusfri, får meg til å tenke på noen av de unge jeg har fått bli kjent med igjennom årene i Retrettens arbeid. De som har hjulpet meg til å forstå meg selv. Disse har vandret hvileløst rundt i byen fra de var bitte små pga foreldres rusmiddelmisbruk og hvor ingen har grepet inn. En fortalte at hun hadde vært ”taua” inn på barnevernsvakta og satt der noen timer til dem hadde funnet moren. En mor som hadde slitt med nerver og pillemisbruk fra hun selv var i tenårene. Slitt som følge av en oppvekst med en voldelig alkoholisert far og en psykisk syk mor. Jeg har tenkt mange en gang på disse: Hvordan skal mødre med et slikt utgangspunkt og livssituasjon kunne makte å veilede og styrke sine barn til å møte det samfunnet krever av oss? Forskning fra feltet sier mye om de meste vanlige utfall av hva en slik oppvekst gir. Vi har også mye dokumentasjon på hva et ”fraværende” hjelpeapparat leder til for hjelpetrengende. Men hva så? Hvem bryr seg?

Neste samtale jeg hadde som satte litt spor før jeg gikk inn i fengslet for å gjøre den jobben jeg har sagt ja til å gjøre der, omhandlet trikkedrapet på Bislet og drapet på Benjamin fra Holmlia for noen år siden. Hvordan var det mulig, var spørsmålet vi stilte oss den gang. Det var fakkeltog for Benjamin og Michael Jackson dedikerte sitt album «Invincible» til unggutten med fremmedkulturelle utseende, som mistet livet på en meningsløst måte. Hva kan vi gjøre for at dette ALDRI mer skal skje, var også spørsmål vi stilte den gangen. Hva fant vi egentlig ut ? Og hva har vi gjort med det vi fant ut? Er det noen som har påtatt seg ansvaret for å følge det opp?

I fengslet snakket vi selvfølgelig litt om det som skjedd i Oslo og på Utøya mens vi spiste lunsjen vi hadde tatt med til gutta. Det var spesielt å lytte til han som fortalte hvordan han hadde hatt det i Ila fengsel. Men han fortalte også hvordan de sykeste ble ”hjulpet” der inne. De som var dømt til tvungen psykisk helsevern, som trikkedrapsmannen fra Somalia ble. Svingdørsinnsatte pasienter som jeg forsto at disse ble. I fengslet ble de dopet ned. Gjort i stand til å kunne være på en psykiatrisk avd. på et sykehus et sted, for så å komme tilbake når de ble for vanskelig å handtere for sykehuspersonalet og andre innlagte. Dette var gjerne gutter som hadde vært vanskelige – rebeller, helt fra før barnehagestadiet eller flyktninger som bærer med seg opplevelser alt fra å være opplærte barnesoldater til traumatiserte torturofre fra diktaturstater.

Av alt vi snakket om i dag, var det likevel hvordan de selv opplevde at volden utviklet seg, som fikk meg til å tenke på lederen i Dagens Næringsliv: ”Vi trenger å vite hva som ikke fungerte for å gjøre Stoltenbergs ord ”aldri mer 22.juli” sanne”.
Mange av de unge innsatte sitter pga. vold. Også den type vold som rammet Benjamin, men noen sitter også for handlinger som har samme årsak som tok livet av den 23 år gamle gutten på trikken ved Bislet. Gutta på avd. A i dag satt reflektert å snakket om hvorfor volden var blitt så mye råere enn før. Knuste kneskåler og knivstikking var søndagskolehistorier fra steinalderen fikk vi vite. De metoder som ble benyttet i enkelte miljøer i dag, hvor noen innsatte i alle fengsler eller psykiatrien, er oppvokst og skal oppholde seg i det daglig, var så grove at jeg kunne ha vanskelig for å tro om jeg hadde visst mindre. De unge må overgå det som alt er for selv å ikke bli tatt av de eldre. Hvor skal dette ende tenkte jeg, hvordan skal man gripe inn for å få en stopp på dette? Hvem griper inn? Og når det gripes inn hvordan følges de opp der? Jeg vet jo en del om dette- både personlig , men også igjennom historier jeg hører ukentlig

Historiene gutta viste til gjorde at jeg forsto hvorfor noen av innvandrerne vi jobbet med for noen år siden ikke våget å gå til byen uten at de var sammen med gjengen sin. Og hva som gjorde at det ble vanskelig å komme seg ut av det stimet de hadde havnet i. Disse guttene var svært unge, så unge at de var under barnevernet, men de hadde vært hos dommeren og sagt at de ikke ville andre steder enn i fengsel. De vil ikke til rusinstitusjoner og barnevernsteder fordi de følte at de hadde vært på nok av slike steder uten at det hjalp. I fengsel følte de seg beskyttet og de hadde forutsigbarhet der. Dette var unge som hadde kommer til Norge som små babyer, men de følte seg ikke hjemme i Norge og heller ikke i de landene de og foreldrene var født. De følte at de ikke hadde noe å miste – eller vinne. Det eneste de levde for var å forsvare seg så de selv kunne overleve. Det som slo meg var kanskje at det var en slike gjenger Anders Behring Breivik hadde blitt overfalt av ved noen tilfeller opp igjennom åra? Unge gutter med invandrerbakgrunn som følte at de måtte slå først for ikke å bli slått? Outsidere som ingen beskyttet og som derfor måtte de finne metoder slik at de kunne beskytte seg selv ?

Lederen i DN forteller meg videre at alle politiske partier var samlet for å få til en undersøkelseskommisjon som skal finne ut hva som egentlig skjedde. De ønsker å se hva som kan forbedres slik at vi kan forhindre et nytt 22.juli. Slik at statsministerens ord ” Aldri mer 22.juli” skal bli sanne. Det er med spenning jeg skal følge denne kommisjonens arbeid og konklusjoner – det blir interessant å se hvor dem starter. Jeg har sett at noen kanskje alt har begynt – de ser på de høyreekstremistiske miljøene. Og i så fall hva med å se på hvorfor disse miljøene blir til? Hva med å begynne å se på hvordan vi tar vare på våre barn og hjelpetrengende?

Han som har utført disse grusomme handlingene er en syk mann, han har fått lov å være i fred og i sin isolasjon har han funnet sin vei til å overleve. I Retretten og andre steder sier vi ofte om rusavhengige i tilfriskning: En ensom rusavhengig er et dårlig selskap. Alt har en start Det som til nå er presentert i media har i alle fall gitt meg en forståelse på hvorfor dette kunne skje og det vil skje igjen om vi alle ikke tar vårt ansvar som medmennesker og yrkesutøvere. Men vi trenger å vite med sikkerhet og derfor ser jeg fram til de lærdes svar.

Noe må ha gått galt underveis…

«>

Det er et sammensurium av tanker. Hva skjer – hvordan er det mulig?
I går gikk jeg ut av fengslet etter å ha jobbet konsentrert i over 3 timer. Gutta som sitter å jobber med meg er intense i det arbeidet som gjøres nå. De vil så gjerne få endret på sin skjebne – de vil så gjerne få mulighet til å leve et liv som gjør at de slipper å sitte i fengsel. De tar opp temaer de ønsker å ha med i selvhjelpsprogrammet og de begrunner det vel. Inngående- om følelsene som leder til hendelsene som har sendt dem i fengsel. De bruker sine egne ord og utrykk som igjen gir meg bilder som taler et tydeligere språk enn hva de selv forstår. Den redsel de har for livet tvinger meg tilbake til hvordan det var for meg selv engang.

Det var ikke sånn at jeg så på det som en redsel, men jeg maktet ikke å være i min egen virkelighet. Ikke et sekund. Jeg var alltid i bevegelse og jeg fjernet meg med rusmidler. Jeg orket ikke å kjenne på at jeg var et null – et menneske som ikke var ønsket noe sted. Jeg var kun ønsket om jeg stilte opp og om jeg kunne fikse og trikse ting. Da var jeg liksom verd noe. Følelsen av å ikke være ønsket og frykten for å bli utstøtt, gjorde også sitt til at jeg gjorde mye som stridet i mot mine verdier og moral. Men jeg visste ikke at det jeg utførte gjorde at jeg da levde et liv hvor jeg ble re-traumatisert , som igjen holdt meg fanget i en eksistensiell redsel – som jeg ikke visste var redsel. Jeg gjorde bare det som var nødvendig for å holde den indre udefinerte smerte borte.

Flere av gutta ville ha vold som tema – de så på vold som en egen avhengighet. De fikk ikke noe rush av volden, men de bare måtte… I de situasjoner de bare måtte var når de følte seg krenket på et vis. Når noen slo dem, lurte dem eller forsøkte å ta kontroll over deres områder . Da bare måtte de forsvare seg og vise at de ikke var ”kylling”. Det at de skulle bli stående igjen som feiginger var det verste som kunne skje for da visste de at de kunne bli tatt av andre også. Da risikerte de å bli driti ut i miljøet og bli stående alene med skammen. Og det orket de ikke. Selv de som hadde ansvar for barn kunne ikke ”snu det andre kinn til…” en uttrykte seg slik: De klarer seg bra uten meg – faren min satt i fengsel hele tiden mens jeg var liten og jeg tok ikke skade av det.. En annen sa stille: Vi har ikke flere kinn igjen å snu…

Etter mye prat frem og tilbake endte det med at vi snakket om det å stå alene i narkomiljø og det å stå alene i storsamfunnet og hvor umulig det var. Det å ikke være en av noen, men helt alene. Det var disse tankene jeg satt med og venta på T-banen fredag 22.juli kl. 15.20. Det surra så mye rundt at jeg glemte å gå på den første T-banen. Jeg tenke mye på hvorfor ingen av alle fagpersonene disse gutta har vært hos oppigjennom åra har hjulpet dem igjennom traumene ved det å stå utenfor og ikke ha noen tilhørighet noe sted. Det å ikke være inkludert og ønsket. For sånn hadde det alltid vært for noen av dem. I hjemmet på grunn av rusmisbrukende eller psykisk syke foreldre, i barnehagen, på skolen, i fritidsaktiviteter som jevngamle drev med etter skolen og storsamfunnet pga. manglende utholdenhet i utdanning og jobb.

Jeg la merke til at folk inne på på T-banen, kl. 1530, snakket om et smell. Det summa rundt og plutselig sier han som sitter mot meg i det han titter opp fra telefonen sin: En bombe har eksplodert i regjeringskvartalet. Jeg hører hva han sier, men reflekterer ikke over det og fortsetter å tenke på mitt. Tenker på hvor flott det er at gutta nå velger å være så åpne om de tanker og følelser de har. Allerede her får de en opplevelse av hva en selvhjelpsgruppe kan hjelpe dem med. De gir hverandre feedback på det som blir sagt og jeg ser hva det gjør med dem. Kjenner på både glede og håp på deres vegne. Føler meg også veldig glad for at jeg kan bidra med noe som kan bli veldig verdifullt på sikt for dem og andre i deres situasjon. Og de viser meg en vanvittig tillit synes jeg. Føler kanskje at de har den samme tilliten til meg som jeg hadde og har til Petter – min los ut av helvete.

På vei ned til toget velger jeg å gå utenom den veien NSB loser folk fra Brynseng T-banestasjon og ned til toget på Bryn stasjon. Jeg føler ikke for å ha mange mennesker innpå meg. Stemmene til guttene- de engasjerte delingene rundt egne erfaringer som begrunnet noen av temaene- som foruten vold var bla. skyld og skam, gjorde at jeg hadde behov for litt ”alenetid”. Det de hadde delt måtte få synke litt. På toget er det stille – det er bare en mann og meg. Telefonen hans ringer og hva roper ut: Hva!!!! Hva fa…!!! På høytaleren informerer lokføreren: Dette er lokaltoget til…Fa…- jeg må av roper mannen – alle rutene på jobben er blåst ut…Jeg må av!!! Kl. var da 15.52 en fredags ettermiddag i fellesferien.

Jeg våkner litt og får opp pc og mobilt bredbånd. På Nettavisen og VG har de alt fått til en videosnutt av regjeringskvartalet og skada folk. Mine tanker går til Egil…Er han på jobben ennå– hvor er han? Han tar raskt telefonen, men virker litt forvirra. Han hadde ligge på bakken ved Egertorget og siden løpt med strømmen nedover en av sidegatene, men alt var bra med han. Jeg puster lettet ut. Så langt var ingen av mine rammet. Det blir ikke lange praten. Så går jeg på Facebook og Twitter å ser hva som skjer der. Mye aktivitet. Jeg legger ut: Forferdelig, på statusen. Det går ikke mange sekundene før telefoner, meldinger på innboksen og reaksjoner på statusen forteller at det er mange som er glade for at alt er bra med meg og med folka i Retretten. Folk gir utrykk for at de er glade for at jeg lever, at alt er i orden. Det kommer email og telefoner fra USA, Sverige og Danmark som forteller at de har tenkt på meg og mine medarbeidere i Retretten. En medarbeider på ferie ringer inn og spør om alt er ok og ber om at jeg må ringe om det skjer noe. Noen forteller at de til og med be for oss. Jeg kjenner meg trygg.

Så kommer det meldinger inn fra folk som ikke har det fult så bra som meg – de som ikke har mennesker som har ringt dem og spurt hvordan de har det. De har det vondt og er redde. Etter å ha konferert med 3 av medarbeiderene i Retretten så bestemmer vi oss for å holde åpent for alle de som ønsker å komme til oss etter en slik tragedie som Norge har opplevd. Jeg legger det ut og mange utrykker takknemlighet for at vi er der for dem. Og mange kommer til oss denne lørdagen.

Med noen så mimrer vi litt om den utvikling de har hatt – hvordan de hadde det den gang de kom – noen for flere år siden, andre som ikke har vært hos oss så lenge, men vi hadde alle noe felles å snakke om – vi hadde litt felles historie sammen. Vi var liksom som en liten familie som kunne si: husker du den gang da… Vi snakket også om noen som vi også ser innimellom – i Retretten eller på Facebook, som vi vet det går bra med. Det var liksom som om de var de barna som ikke var hjemme denne dagen og som vi andre kunne snakke om med stolthet i stemmen. Et par ringte og sa at det var meningen at de skulle komme, men de følte seg ikke sterke nok i dag, men takket for at vi var der og at de hadde noen de kjente å ringe til. De som ikke var kjente hos oss deltok også i samtalene, som om de var velkomne innbudte gjester. Alt dette ga meg en god følelse av tilhørighet – i dag var jeg en av alle og at vi var der for å hjelpe oss selv og hverandre, på en helt spesiell måte.

Jeg satt bak i bilen til Egil og leste på Nettet fordi vi hadde med en annen i bilen. Gjerningsmannenen ble sett på som en ”underdog” og at han hadde antipatier mot de frememdkulturelle. Han hadde meldt seg ut av FRP fordi han anså at de hadde endret seg på en måte han ikke likte osv.osv. Jeg fikk noen assosiasjoner til samtalene jeg hadde hatt med gutta i fengslet på fredagen og jeg slite meg spørsmålet: Hvordan hadde egentlig denne vestkantgutten hatt det i sin oppvekst? Hvordan kunne en gutt som er vokst opp i Norge bli i stand til å gjøre noe slikt? Noen av gutta i fengslet sin historie kjenner jeg og forstår hvorfor de kan handle som dem gjør, men denne guttens historie kjenner jeg ikke.

Nå i kveld har jeg sittet å reflektert litt over alt jeg har opplevd denne uken,men spesielt det siste døgnet og jeg ser mer og mer det samme som Psyk.Per Isdal sier: ”Det finnes ingen blind vold…” Det jeg også har forstått: Det vi putter inn er stort sett hva vi får tilbake…

Utsikt og tid – Tid og utsikt

”Tiden er god. Den er en gave. Den gir oss muligheter. Den kan gi oss mulighet til å komme oss bort fra våre grublerier, sårede minner og ensom selvopptatthet… ” Ja det var også en måte å se det. Hvem er i grunnen i stand til det. Ja for man må vel være i en viss posisjon for å få det til?

I dag da jeg gikk med Winnie langs Glomma – slik vi gjør hver dag, så jeg det pensjonerte ekteparet sitte på den lille verandaen sin som vender ut mot elva. En fantastisk utsikt. De satt med kaffekoppen sin og hver sin avis. Det ga en fornemmelse av harmoni og fred. I slike øyeblikk er føles tiden god og kan oppleves som en gave. Jeg vet at disse har jobbet hele sitt liv og at de trives i sin pensjonisttilværelse. Hvor mye de grubler og om de har noen sårende minner vet jeg ikke, men jeg vet at kvinnen er med i Sanitetskvinnene og kommer til meg og selger Fastelavensris hvert år. Han er med i historielaget og jobber blant annet med å spre info.om bygda vår på ulik måte. Jeg vet hva fellesskapet i arbeid for andre gjør at man slipper å ha fokus på seg selv. På sine mangler og annet som kanskje ikke er livsviktig. Og det er jo godt. Det opplever jeg hver dag.

Men alt har sin tid. Det er en tid som går med på grublerier, en tid for å bearbeide sårende minner og hvor man føler seg ensom fordi all tid og energi går med på å finne hjem til seg selv. Som da man skal finne inntektsmuligheter , bolig og knytte livgivende vennskap. Noe kvinnene jeg skal møte i dag har sin utsikt mot. Plassen de oppholder seg gir ikke samme fornemmelse av fred som jeg fikk av ekteparet på morgenen.

Området og omgivelsene kvinnene er på kunne fint ha gitt både sjelefred og en god pause fra dagliglivets mas og krav. Det er en flott furuskog, benker man kan sette seg ned på og ta en kaffe. Legge seg ned på gressplener eller plukke noen tidlig modne bær. Men disse kvinnene har ingen fritid fra grublereier, mange gjenopplever tidligere hendelser av krenkelser daglig, kanskje flere ganger om dagen og ensomheten de fleste kjenner handler ikke om utseendes mangler og lyter, men en reell manglende eksistensiell trygghet. De sitter i et kvinnefengsel.

Kvinnene jeg skal møte i dag vet jeg ingenting om – ennå. Men jeg har møtt mange straffedømte under soning igjennom årene jeg har arbeidet i fengsel. 2001 var første gang jeg kom inn i Oslo fengsel for å hjelpe en innsatt. 5 år etter at jeg selv kom ut av rusens fangenskap. På den tiden jobbet jeg med å finne løsninger til å etablere Retretten. Og når spørsmålet fra Jonny Romsås, en betjent, kom om jeg kunne hjelpe en innsatt med angst med akupunkturnålene mine, svarte jeg ja. Jeg hadde tenkt mang en gang at rusavhengige innsatte egentlig måtte deale med to fengsler: et med en løslatelsesdato og ett annet som sto uten. Det var heller ikke vanskelig for meg da Kim Ekhaugen og Hans Tvedte, to leder i fengslet, spurte om jeg kunne tenke å jobbe i der under litt mer ordna forhold i 2004. Fra da av jobbet jeg under Retrettens fane 2 kvelder i uka på avd. A og fra 2009 utvidet vi med 2 dager i uka på avd B og i 2010 så programmet VeiValget dagens lys etter forespørsel fra fengslet i forhold til de yngste innsatte – de fra 15-22 år. Gjensidigestiftelsen støttes oss med lønnsmidler og Fredrik sa ja til jobben. Og vi holder fremdeles programmet i gang 2 dager i uken, og nå skal kursdeltagerene ha sommeraktivitet 1 dag i uke i hele juli. Sammen skal vi lage selvhjelpsgruppe for kriminelle av kriminelle. I tillegg til Oslo fengsel er vi i Gjøvik fengsel og Ravnaberget som jeg skal i dag.

Men som sagt, kvinnene jeg skal treffe i dag vet jeg ingenting om, men ut fra min erfaring med mange innsatte, så vet jeg at ikke alle ting er på plass for disse. Ikke de som forberedes til et møte med meg og Retretten. Det er en grunn til at de er blitt oppfordret til å ta et møte med oss. Og tiden disse har i fengsel benyttes dessverre mye til grublerier over hvordan ting skal bli når de kommer ut. Og tiden oppleves nok ikke som god – det er helt sikkert. Mange har ikke et sted å bo, de har ofte ikke en familie å søke seg til og de har slitt med store rusproblemer i mange år. Mange av dem har vært gjenganger i hjelpeapparatet fra de var bitte små barn, rusinstitusjoner og fengsel har avløst hverandre igjennom hele ungdomstiden og i voksen alder. Og ensomheten som følger alt dette smerter. Rusen som hjelper når de er ute, finnes det ikke nok av inne, så de må kjenne på maktesløshet i alle av døgnets våkne timer som ikke er okkupert av de arbeidsoppgaver de tildeles for dagen. Utsiktene deres er gjerne inn i nye runder i et apparat som ikke er laget for levende mennesker, men for et byråkratisk system.

Den store stålporten åpens foran meg og Marit i NAV tar meg i mot. Like blid som alltid. Full av pågangsmot for jentene hun arbeider med og for til daglig. En dag igjen, så skal hun ha ferie. Noe hun ser fram til av flere grunner, men to av dem er fri og ny valp. Hun går en sommerferieframtid i møte med mange oppgaver og utfordringer, men med glede. Godt å vite at hun skal få samle nye krefter for de som trenger henne så sårt der inne.

Vi tar en kaffe på kontoret hennes og snakker litt om hvordan vi skal gå fram for at kvinnene som skal tilbake til Oslo og omegn, letter skal komme seg over dørstokkmila og inn til oss i Retretten. Det opplegget med at vi skal være et bindeledd mellom NAV stat og NAV kommune, går vel ikke så knirkefritt som først antatt, men vi vet at det finnes en løsning der fremme, så vi tar tiden til hjelp. Vi så litt på hva vi alt hadde gjort, fant fram noen nye løsninger og vi jobber i den tro på at det er lyse framtidsutsikter vi går i møte.

Jentene ble ropt opp og vi valgte å sitte ute i solskinnet i dag. Det var 2 nye jenter og en som også var der sist. En annen som venter på overflytning til et annet fengsel, nærmere sitt hjemsted, vinket til meg og smilte. Første gang jeg snakket med henne fikk hun akupunktur sammen med Vigdis Giltun (FRP) som var med oss inn både til Ravnaberget og Oslos fengsel, for å se på arbeidet vi utfører. Det går smått i kriminalomsorgen ble vi nok enige om igjennom blikket vi utvekslet.

Det som slo meg under dagens samtale var at det skal jaggu meg lite til for å rive et menneskes liv i stykker. Så utrolig lite. Et lite feilskjær, som er forsøkt rettet opp underveis i påvente av at rettsaken skulle komme opp, men som ikke blir tatt hensyn til når straffeutmålingen ble gjort. Nå står det om 5 dager for at en svært ung dame skal kunne ha en sjanse til å fortsette på den gode veien hun var på før innsettelsen eller at hun kan bli kastet ut i det som er den største trusselen for et menneskes selvstendighet – tap av bolig og jobb. Om den førstegangsdømte jenta ikke får gå på 2/3-tid så mister hun alt. Det handler om 5 døgn – 120 bittebittesmå timer, sett i forhold til resten av hennes liv. Og byråkratene hun nå skal kjempe mot er som en Goliat å regne og hvilke grublerier dette utløser hos den lille, unge frøkna som knapt har bikka 20 år, kan vi vel bare tenke oss?

De andre to de hadde noe bedre tid en den yngste, så de kunne planlegge på en annen måte og godt er det at de har tiden på sin side. Jeg håper at Marit og Retretten kan bidra med å være de ekstra øynene som kan lete opp muligheter, som på sikt kan gi litt bedre utsikter enn hva de har alene der hvor de sitter nå . Og i dette tilfelle kan vi jo se på tiden som en nyttig gave. Det gir sjel og sinn litt fred og ro.

I morgen bærer det inn til gutta i Oslo fengsel hvor vi også skal arbeidet med et fremtidsretta prosjekt. Da skal dem og vi i Retretten være med på å utvikle et selvhjelpsprogram for kriminelle. Da jeg snakka med Tom Eberhardt , sjefen for Trøgstad fengsel, i dag tinga han alt på programmet når det er ferdig. Og med tiden som medhjelper føles det som om vi kan få noen gode framtidsutsikter…

Livet er i bevegelse – godt er det når man kjenner alternativet – stoppet hos Charter Svein i dag

Dagen startet litt sånn i feriemodus – iallefall første timen. Skummet igjennom nattes aktivitet på Facebook og Twitter. Koslig å se alle meldinger som har sommermunterhet i seg. Litt stoff om rusfeltet, men ikke det vanlige trøkket som jeg er vant med. På oppfordring la jeg ut en link hvor Rusmiddeletaten ikke hadde tro på aksjoner som vi så på «Plata» tidligere i sommer. En tilbakemeldig. I grunn er jeg litt lei selv også. Synes mye av tiden blir brukt opp på å kritisere hva andre gjør og lite til gode forslag på hva man konkret kan gjøre. I mange sammenhenger føler jeg at man i diskusjonene glemmer at det er liv som skal leves vi snakker om.

Så kom arbeidsdagen min ramlende inn med alle ubesvarte mail fra de 5 virkedagen jeg hadde vært borte. Første tegn på at ting ikke stopper opp selv om jeg tar meg en «time out». Det mange som hadde spørsmål fra alt om åpningstider i sommer til neste NADA-kurs. Regninger og annet som kostet penger var det også noe av. Men jeg har måttet benytte en god del tid på å svare for meg i forhold til debattinnlegge Per Føyn og jeg hadde i Aftenposten aften 23. juni. Svært hyggelig å høre at noen har satt pris på at vi sa noe om hvordan vi diskriminerer en hel gruppe pasienter fordi de går på en en medisin gitt av en lege. En kvinne fortalte at hun var stabelisert på Metadon, men ønsket å trappe seg av for å se hvordan dette gikk. Hun var svært redd. Problemene var at hun hadde vært utsatt for massive overgrep fra hun var liten og orket ikke å være i institusjoner hvor det var menn. For henne fantes det ingen tilbud for det ene rene kvinnetiltaket som fantes i hennes nærhet tok ikke i mot LAR-pasienter. Hun følte at medisinen hindret henne i å komme seg videre. Symbolsk stopper livet for henne og vi vet jo hva som skjer i et stillestående vann – alt liv dør.

Det var noe spesielt å se at noen tilla meg at jeg ikke ønsket medisinfrie tilbud. Jeg vet hva jeg mener og står for det; Rett hjelp etter behov og en institusjon bør ikke si at en pasient ikke er ønsket fordi de får en medisin, men institusjonen bør være tydelig på hvilke pasienter de har ressurser til å behandle. Det er Helse Sørøst som må gå i seg selv å slutte med å si at en ruspasient er en ruspasient og alle skal behandles likt. Sånn er det ikke – en ruspasient har sammensatte problemer og må vurderes individuelt. En rose vokser ikke opp i en ørken og en kaktus ikke i et rosebedd. Motarbeidelser gavner ikke livet, vi må gi rett næring.

Etter å ha lest igjennom alle mail og besvart etter beste evne, så var det telefoner som skulle taes. Den først gikk til Oslo fengsel og til gangutten på C1. Det var meningen han skulle få perm så han fikk besøkt oss på Retretten, men saken var ikke behandlet ennå. Fikk jeg grei samtale med føstebetjenten og han fikk en rask innføring med hvordan vi samarbeidet generelt med Kriminalomsorgens Friomsrogskontor og overgansboliger. Flott når vi kan samarbeide til det beste for den som trenger vår støtte og hjelp.

Han virket også intressert i det prosjektet med utvikling av selvhjelpsgruppe, vi starter opp med gutta til fredag. Spesielt denne ganggutten har vært opptatt av å få i stand en selvhjelpsgruppe for kriminelle som er utviklet av kriminelle for kriminelle. Ekstra spennede er det om vi får med jentene fra Ravnaberget kvinnefengsel til å komme med innspill. Det blir avgjort på torsdag når jeg skal møte dem igjen. Ingen ting er som hjelp til selvhjelp – de vet hva de trenger for å få livet opp og stå, og godt at de kan hjelpe hverandre med det.

Før jeg gjorde noe som helst denne morgnen var jeg ute med lille Winnie. Jeg har savnet de små,men livgivende turene våre langs Glomma. Bare det å se vannet som fosser nedover om våren eller som nå, flyter stille og rolig forbi, gir meg virkelig sjeleferd. I dag var det sol som ble truet av sorte skyer – er vakkert skue. Et godt symbol på hvordan er hverdag kan fortone seg. Livet og naturen i bevegelse

Må innrømme at jetleggen har surra det litt til for meg i dag. Møter, email-lesing og telefoener har gått litt hurrameirundt. Som sagt var Oslo fengsel første telefonstopp i dag, deretter ringte en kvinne fra Evje fengsel og rusmestingsenheten der. Hun ville så gjerne ha noe av materiale vi har til ANTA-kurset. Og jeg deler raust med meg. Deretter ringte Jens Henrik fra Gjørvik fengsel og har laget et flott evalueringsskjema som gutta der skal fylle ut etter akupunkturbehandling de får der. Vi kommer til å benytte oss av dette i Retretten vi oså. Godt med samarbeide sier nå jeg.

Så var det et møkkamøte med regnskapsføreren min- godt at han vet hva han driver med for jeg blokker bare helt ut. Vi fant ut at det var godt vi kunne utfylle hverandre for ellers ville det jo ha gått til dundas med alt. Denne tenkingen er kanskje litt fraværende i rusfeltet. Synes det er lite fokus på hvordan vi kan utfylle hverandre, det er som nevnt mye kritikk av hva andre gjør. Men så kom det en fantastisk flott telefon. Svein Østvik, bedre kjent som charter Svein, har drevet med noe sykling i forbindelse med Tour de France og den sykkelen skal nå auksjoneres bort. Og han vil gi pengene til Retretten og det arbeidet vi gjør. Jeg begynte å grine jeg, asså. Det at noen tenker på oss og som kommer sånn ut av det blå, blir veldig overveldende. Han og mora hadde sett tv-programmet om meg på » Viggo på lørdag» og det hadde visst satt sine spor.

Ingenting skjer om ingentig gjøres, den saken er iallefall sikker og jeg vil jo si at jeg og de andre i Retretten er i bevegelse hele tiden og det ser ut som at vi får en uttelling for det nå. Mannen i mitt liv sier ofte til meg: Keep you busy and it will keep you out of trouble (vet ikke om jeg traff med engelsken- men det står altså at det er best å være opptatt for da holder jeg meg unna trøbbel)

Ønsker min gode venn og kollega, Egil, en riktig god natt og takk for besøket. Godt å snakke med noen som også vet å sette pris på at livet er i bevegelse fordi man vært like farlig nær alternativet som en selv.

God natt!!!

Jøyemei – What a day!

Det ble stille i huset kl. 1.45 – folk kom tok seg en øl, en dram eller et glass brus og gikk. Noen ble over til i dag. The big day. Gårsdagens kveld ble fylt med mye latter. Noen av glede over å se familiemedlemmer de ikke hadde sett på lenge, andre av vitser som ble fortalt og noen av ren nervøsitet, mens enkelte andres under lek.

”There are butterflies in our backyard”, kunne jeg sagt, men dem ligger i en boks i skapet vårt. De kom i går kveld de også. Det følger med en bruksanvisning om hvordan de skal våkne opp fra dvalen og fly ut av glassburet sitt. Forhåpentligvis over brudeparet før de lander på noen av de vakre blomstene som er der sermonien skal foregå. Rått hva enkelte kan finne på og tjene penger på. Skulle ønske jeg hadde det kreative genet så jeg kunne sikret Retretten liv…


Vi hadde vårt å gjøre . Dattra til Jan og mannen hennes som kommer opp fra Philadelphia, men rakk hente brudekjolen først. What a dress! Den kosta nok flesk, men bruden fortjener det beste- sånn er det med den saken. BASTA BOM! Jeg har vært heldig og fått følge henne i 6 – 7 år- fra vidregående , igjennom læreutdannelsen og inn i fast arbeid. Det har vært en hardt arbeidende, målretta ung dame dette, så hun fortjener virkelig det beste – av alt…

Siden Philly-folket ikke hadde vært på Greystone, så tok vi en sving ut dit etter lunsjen – og gjett hva som hendte? Politiet kom og jaget oss. Det var andre gang på under en uke at politiet kom i min nærhet og som hadde noe med selskapet jeg deltok i. Fyrverkeriet i forbindelse med 4. Juli og nå fotografering av et nedlagt psykiatrisk sykehus. Som politiet mente var i ferd med å ramle sammen og at vi kunne få steiner i hode. En koloss av steinbygning? Litt motvillig dro vi, men neste gang så skal jeg forsøke å få lov til å passerer adgangforbudt-skiltene som omringer huset

Klokken nærmet seg 16.00 og vi hadde lovet å montere kransekaka som jeg hadde tatt med fra Norge. Susanna Dewi de Voogd laget både ordinær kransekake og kransekakestenger som hun dyppet i både sjokolade og nøtter. Vi dekorerte og danderte både med norske og amerikanske flagg. Så var tiden inne for pynting av oss selv

Må innrømme at jeg var fryktelig usikker på kjolevalg og annet. Med tanke på at det var 160 gjester og alt jeg hadde fått med meg om bryllupsforberedelser her til lands, så var selvtilliten under null. Kvinnene som hadde vært i huset noen dager snakket ikke om annet enn kjoler, sko og selve festingen…de hadde virkelig forberedt seg. Jeg – jeg hadde kjøpt med en kjole på salg hos Design Forum.

Vi ankom festlokalet, Vallhalla, 1830 – sharp – og det var en bunch av folk der allerede. Sermonien startet kl. 1900. Vakkert, vakkert og enda mer vakkert. Den foregikk nede ved vannkanten, ved innsjøen, Lake Vallhalla. Vært var perfekt- sol og en svalende bris. Bruden var et vakkert syn for øye. Brudeparets foreldre, utenom brudens far kom inn først, så brudepikene og brudesvennene, deretter brudgommen og til sist bruden med sin far. Jøyemei! Full jubel fra 160 gjester pluss badegjester som var på stranden bortenfor. Det hele var over på 15 minutter og Brianne og Dave var så erklært som mann og kone og sommerfuglene ble sluppet ut av glassburet og noen landet perfekt på blomstene over hode på brudeparet. For et skue. Både festen og forhåpentligvis et ekteskap som vil vare i gode og onde dager, kunne begynne.

Gratulere Brianne og Dave – måtte all hell og lykke følge dere på veien !


Om noen timer sitter vi på flyet hjem til Norge og mandag så er jeg i min hverdag – ikke dum den heller

Fra et gufs av vietnamkrigens ofre til tåneglstell

Det kommer folk flyende inn fra ulike stater og huset fylles opp her. Og flere skal komme. Jeg tenker på sist gang jeg var i et bryllup utenfor Norge, det var i Sfax i Tunisia. Det mange forskjeller mellom disse bryllupene, men det er også noe likt . Kvinnene skal pyntes og jeg er den eneste utlendingen i skjønnhetssalongen. Men det har skjedd er mye annet som i dag som trekker mine tanker til Tunisia.

Det er hektisk i heimen der vi bor, hos brudens mor, men vi har våre egne gjøremål denne morgenen. Vi må være raske fordi jeg skal stelle neglene mine- har jeg fått beskjed om. En av kvinnene her har utrolig smerter i ryggen og jeg hadde gudskjelov noen akupunkturnåler med. Etter 30.min. spretter hun opp av stole og er tydelig sjokkert over at smerten er borte. Årsak til smerten var Simba-dans på treningstudio. Smiler litt og tenker på Tone i Retrettens styret, hun led samme skjebne. Det får meg til å tenke på noe jeg hørte for mange år siden: ” Det en sier trenger du ikke å bry deg så mye om, men det to sier bør du lytte til” Det forsvant mitt ønske om dansetrening… Men hovedoppgaven denne morgen for oss personlig er å hente krigsveteranid’n til Jan.

Etter at vi har passert sikkerhetsvaktene i rettsbygningen ønskes vi høflig velkommen. Jan får en veiledning om hvordan han skal fylle ut skjemaet. Kvinnen i skranken sier ” Thank you for serving our country” og ser opp på oss med tårer i øynene og fortsetter “I hope our all troops come home soon”. Hun viser meg en side ved krigen jeg ikke har sett før. Hun ser Jan og takker han for hva han har utført – etter ordre fra bestemmende myndigheter. Jan har selv utrygt hvordan han har følt det ved at han fritt fram kunne drepes etter fylte 18 år. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på at vi i dag også har kvinner og menn ute i kriger. Tårene hennes forteller meg om all den smerte enhver krig innhar. Ikke bare for dem ute på slagmarken, men også for alle i soldaters hjem…


Det har vært mye uroligheter i de muslimske land. Også Tunisia I år. I de hjem jeg kjenner mennesker har de også barn over 18 år som kan drepes. Hvordan har disse det nå? De lever under helt andre forhold enn de vestlige land som deltar i krigene, men smerten er jo lik når de frykter for sine.

Livet vårt skal gå videre denne dagen, og det gjør den. Siden huset er fylt opp med folk så stikker vi innom en Diner og spiser frokost. Stekt egg, pølser og stekte poteter. Jeg tar en blåbærpannekake med sirup. Nydelig! Vi måtte også innom Best Buy for å kjøpe et ekstra batteri til kamera mitt. Jeg har fått det ærefulle oppdraget at jeg skal filme bryllupsermonien.

Så var tiden kommet for mitt aller første besøk for pynting av negler. Jøyemei for en opplevelse. Det var vel rundt 10 av brudes følge der pluss noen utenom. En snakkesalig gjeng. Alle arbeiderene der var vietnamesere. Kvinnen som stelte mine negler var en skjønnhet, men hadde et fryktelig trist blikk. Hun fortalte meg at hun hadde ventet i 15 år for å få komme til USA. Hun bodde her med mann og 2 barn. Nå var også gått 7 år siden hun hadde sett noen andre familiemedlemmer. De ventet på familiegjenforening, men hun var usikker på om det var så klokt og få flere over hit til USA. Hun og mannen hadde jobber 7 dager i uken, uten en dag ferie i 5 år. Det så heller ikke ut til at de skulle få fri i den nærmeste framtd heller. Markedet hadde gått ned, men regningene forble de samme, fortalte hun. Kvinnene som arbeidet der var superdyktige og raske, på under en time var både neglene på hender og føtter ferdige og mer eller mindre perfekte.

Dette tok meg tilbake til skjønnhetsalongen jeg var i Sfax I 1985. Der ble både kropp, hår og ansikt stelt. Det tok en hel dag. Og salongen var fylt opp av kvinner som snakket et språk jeg ikke forsto, men det gikk likevel fint. Men det var pleingen av hender og føtter som tok lang tid. 2 døgn. De skulle dekoreres med Henna. En masse som liknet leire ble langt på, men før i ble det lagt på noe som gjorde at ble et ornamentliknede mønster på føtter og hender. De satte på meg poser av gullstoff som holdt det hele på plass igjennom natten, og de ble tatt av morgnen etter – og hele prosedyren ble gjenntatt på kvelden igjen. Slik stelles det til for bruden og brudepikene der i dag også.

Jan fikk sitt id-kort som viser at han er vietnamveteran. På dokumentet står det han ble sendt hjem 1971. I 2011 sitter jeg her i en neglsalong i New Jersay, USA og får mine negler stelt, kanskje av et barnebarn til en av vietnams krigsofre – fra en krig som ble avsluttet for 40 år siden og som ikke kan vise til noen seierherrer, kun mange ofre.


I morgen skal vi i bryllup og vi kan glede oss over at verden går videre

Sjooohei hvor det går- her i USA

Dagene her i New Jersay/New York har vært innholdsrike, det må jeg si. Lørdags ankomst var rolig.Jeg var stuptrøtt. Det ble middag på terrassen med utsikt til det sildrende vannet, noe som ikke gjorde meg mindre trøtt, så det ble tidlig kveld. Altså tidlig amerikansk tid, men 03.00 natt til søndag norsk tid.

Søndag var det et lite privat grillparty for alle rundt innsjøen vi bor hos søstra til Jan. Det gikk stille og rolig for seg, helt til sheriffen dukka opp og sa at han hadde blitt oppringt fordi det hadde vært utløst fyrverkeri. Noe som het helt forbudt her i Denville. Noen av de miste småguttene som deltok på festen – de mellom 30 og 60 år, hadde lekt seg litt. Men de var ikke «førstereisfyrverkeirboy’s» så de hadde stoppet i tide. Og nå ble vi altså forkynt at vi kunne risikere fengsel og møte i retten om det gjentok seg. Sheriffen sa litt sånn i munnviken- ikke send opp noe mer for det er en ved innsjøen her som vil ringe med engang og da er jeg pliktig til å komme, og jeg har faktisk viktigere oppdrag og utføre enn dette. Please help me!

Mandag ble det en liten utflukt til fetter Jr. og hans fantastiske skogseiendom. Et sted som virkelig gir sjelefred. Det var 4.juli – USA’s najonaldag,men det minner ikke om vår 17. mai-feiring. Det ble først sent på kvelden at byen Denville sendte opp en haug med rakketter. Jetleggen forhindret oss nordmenn til å reise ned og delta på feiringen. Neste år – kanskje, ble vi enige om og sovnet på et blunk

» Planlegg fremtiden, men ikke resultatet», er det noe som heter. Tirsdag ble ikke helt som tenkt. Det ble ingen møte med nålelevrandøren min i New York. Møte måtte utsettes til oktober. Fritid ingen hindring…Fotokurset mitt utløser jo en del ting som fyller de timene som ikke er opptatte med andre ting. Nå fikk jeg muligheten å reise ut til Greystone psykiatriske sykehus som er nedlagt. Fantastisk bygning som gir en stemning jeg skulle ønske jeg hadde klart å formidle igjennom kamerat.

Det er en enormt stor bygning, omringet at en fantastisk park. Men som sagt det er nedlagt og selve huset er stengt av, hvor bla. alle vinduer i 1 etg. er spikret igjen med lemmer. Og man får ikke komme for nært selve huset. Men vi ser spor etter fortidens virke ved at gardiner henger igjen, noen steder skimtes det også lys i lystoffrørene. Igjennom noen av vinduene i 2 etg. ser vi også bilder som henger på vegger og maling som er flasser av. Siden jeg vet hva dette huset har rommet av pasienter så løper selvfølgelig fantasien løpsk om hva som kan ha foregått her inne.

Onsdag ble alt som avtalt. Møte med Dr. Smith på Lincoln hospital og arbeidsmøte vedr. europakonferansen i Irland. De ønsker at jeg skal snakke begge dagene. Først og fremt om alt som gjøres i Retretten. Om programmene jeg har utviklet rundt NADA’s akupunkturprogram.

Som vanlig blir det gode samtaler i Bronx. Det er alltid noe nytt å lære og Dr. Smith og hans team er rause med sin kunnskap. Denne gangen ble det veldig spesielt. Han har gått av med pensjon og hans avd. rus og psykiatri, skal flytte. Stedet var preget av oppgitthet og frustrasjon. Dr. Smith var også preget av dette, men han så alle de nye muligheter hans noe ufrivillig pensjonisttilværelse hadde gitt han. Han får nå reise verden rundt å dele av sine erfaringer og NADA-verden, 40 land, gleder seg over dette. Han sa at han med glede kommer til oss i Norge også.

Jeg vet at Norma Hotaling, SAGE i San Francisco, som døde i des. 2008 og jeg har en spesiell plass i Dr. Smith’s hjerte og nå lot han meg få lov å velge hva jeg ville fra hans kontor. Jeg kunne ta alt jeg ønsket meg. Jeg valgte en plankett hvor det står at han har en livslangt medlemskap i organisasjonen han selv grunnla, NADA. Og i tillegg ga han meg sin nøkkel til Lincoln hospital, fordi han vet at dette stedet betyr noe helt spesielt for meg.

Nå er det 2 dager igjen til bryllupet til Brianne og Dave, og dagen i dag ble veldig spesiell, men det får komme senere.

Ingen kjenner morgendagen

”Intet nytt liv fødes uten smerte…Vi alle kommer til punkter i livet hvor alt virker mørkt og meningsløst, det er her et nytt liv fødes…Og hos dem som har gått igjennom denne tiden finnes ikke lenger medlidenhet, kun medlidenhetens handling – og det er å tillate et annet menneske å få gå de skritt som kreves for at det nye livet skal få se dagens lys…Ingen av oss kan gi et annet menneske selve livet, men vi kan legge til rett for det nye live som skal leves…” (Willfrid Stinissen)

Det er stille og rolig rundt meg, jeg har det trygt og godt – i dag. Jeg får lov til å kjenne på alt som skjer i meg, utløst av det som oppstår rundt meg og av mine tanker, minner, håp og drømmer. Ingen ting føler jeg behov for å flykte fra- lenger. Ikke alt er godt, men det gjør meg ikke så vondt at rusen trenger å redde meg fra den smerten jeg ikke helt fult ut klarer å handtere, ved føste forsøk. Det er en frihet jeg unner alle mine «søstre og brødre» å få oppleve. Men hvorfor skulle det ta så mange år før jeg fikk oppleve dette?

Hva har preget mitt liv? Redsel og Ensomhet. Hvor var de voksne som skulle passe meg? De jeg trodde skulle være snille mot meg fanget meg inn i en verden av utnyttelse og utstøtelse. Det var ingen guid der for meg etter overgrep og krenkelser. Det fantes ingen som strakk ut en hånd for å hjelpe meg. De som strakk den ut, skulle hjelpe seg selv. På en eller annen måte. Som barn var det noen ga meg rusmidler for selv å få en bekreftelse på at de var kule voksne, andre ga meg penger mot at de fikk tilfredstille sine drømmer om å ha sex med et barn og leger som ga meg piller fordi dem ikke hadde tid til å bli kjent med hvorfor jeg drev med selvskading og rusing Piller ble satt inn istedet for å gi meg sunne verktøy til å handtere alt på innsiden, så jeg slapp å flykte fra alt det vonde inne i meg.

Det var ingen voksenperson som var i stand til å se et lite barns behov i mitt oppvekstmiljø, dernest at det stille barn ble glemt og glemte barn blir oversett av de fleste, bortsett fra hos dem som har slike barn i sikte for å tilfredsstille seg selv. Psykoser, depresjon, angst og selvmordforsøk ble medisinert – med ett eller annet. Symptomene skulle bort. Og det fort. Ingen orket å følge meg igjennom traumene, ingen orket å hjelpe meg til å få en økt psykisk og mental styrke, ingen holdt meg ut når jeg var meg i mine kamper for livet.

De som hadde fått i oppgave, og penger, av politikere til å ta vare på slike skadeskutte sjeler som meg, vi traumatiserte som slet med rusproblematikk, var heller ikke der for meg da jeg trengte dem som mest. Jeg fikk oppleve at også disse brukte mitt liv som en brikke i sitt indre maktspill mot hverandre i institusjonene. At jeg til syvende og sist ble stående helt alene uten alt, til og med rusen var borte når de var ferdig med meg, det tenkte de ikke på- de tenkte kun på å redde sitt eget skinn etter overgrep som ansatte hadde begått mot meg. Og hvor skulle jeg gå med dette? Hvem ville ha trodd en sliten rusmisbruker?

Hvorfor tok det 36 år før jeg fikk kjenne et snev av lykke i livet av selve livet? Hvorfor? Fordi det var da jeg var 34 år en tørrlagt alkoholiker kom inn i mitt liv, en som forsto og orket meg da jeg slet som verst. Jeg ble møtt av en tørrlagt rusmisbruker, medisinfaglig og psykatriutdannet, som hadde gått alle stier og krinkelkroker i rusen som sa: Du må la alt som gir deg rusopplevelse ligge. Du må trene på å tåle og du må holde ut…Det kom inn et voksent barn av alkoholiker som forsto hvilken ensomhet jeg bar på og hvilken smerte det var i å forsøke å flykte fra den. Han satt ord på mye av min forvirring. Jeg traff deretter en prest som jobbet med sjelsorg, som forsto at det lå lag, på lag, på lag av ubearbeidede opplevelser og sorg, som måtte sorteres og bearbeides. Dette krevde at hode mitt var klart og tilstede , først da kunne selve livet gi meg mine første fornemmelser av glede.

Jeg vet at det er denne veien vi alle må gå, hvordan vi kommer dit eller hvor raskt, finner personen selv ut. En ting er i alle fall sikkert: Så lenge jeg lever og er rusfri, skal jeg være der for dem som sliter på en eller annen måte pga. rusmisbruk. Kan jeg være med på å legge til rette for det nye livet, så skal jeg gjøre det. Jeg skal bidra så godt jeg kan slik at den rusmisbruker som ønsker å oppleve noe annet enn det rusmidler kan gi, får det. Og for dem som ønsker å delta, fysisk og følelsesmessig i sine liv, en dag skal lykkes. Petter holdt ut med meg – og gjør det ennå. Jeg holder ut med noen og jeg skal gjøre mitt så jeg kan fortsette med det.

Sender med dette ut en tanke til alle dem som sliter i sitt rusmisbruk i dag, til alle dem som tar sin første dose av noe i kveld og til alle de barn som fødes inn i rusmisbruk i dette minutt.