Sjooohei hvor det går- her i USA

Dagene her i New Jersay/New York har vært innholdsrike, det må jeg si. Lørdags ankomst var rolig.Jeg var stuptrøtt. Det ble middag på terrassen med utsikt til det sildrende vannet, noe som ikke gjorde meg mindre trøtt, så det ble tidlig kveld. Altså tidlig amerikansk tid, men 03.00 natt til søndag norsk tid.

Søndag var det et lite privat grillparty for alle rundt innsjøen vi bor hos søstra til Jan. Det gikk stille og rolig for seg, helt til sheriffen dukka opp og sa at han hadde blitt oppringt fordi det hadde vært utløst fyrverkeri. Noe som het helt forbudt her i Denville. Noen av de miste småguttene som deltok på festen – de mellom 30 og 60 år, hadde lekt seg litt. Men de var ikke “førstereisfyrverkeirboy’s” så de hadde stoppet i tide. Og nå ble vi altså forkynt at vi kunne risikere fengsel og møte i retten om det gjentok seg. Sheriffen sa litt sånn i munnviken- ikke send opp noe mer for det er en ved innsjøen her som vil ringe med engang og da er jeg pliktig til å komme, og jeg har faktisk viktigere oppdrag og utføre enn dette. Please help me!

Mandag ble det en liten utflukt til fetter Jr. og hans fantastiske skogseiendom. Et sted som virkelig gir sjelefred. Det var 4.juli – USA’s najonaldag,men det minner ikke om vår 17. mai-feiring. Det ble først sent på kvelden at byen Denville sendte opp en haug med rakketter. Jetleggen forhindret oss nordmenn til å reise ned og delta på feiringen. Neste år – kanskje, ble vi enige om og sovnet på et blunk

” Planlegg fremtiden, men ikke resultatet”, er det noe som heter. Tirsdag ble ikke helt som tenkt. Det ble ingen møte med nålelevrandøren min i New York. Møte måtte utsettes til oktober. Fritid ingen hindring…Fotokurset mitt utløser jo en del ting som fyller de timene som ikke er opptatte med andre ting. Nå fikk jeg muligheten å reise ut til Greystone psykiatriske sykehus som er nedlagt. Fantastisk bygning som gir en stemning jeg skulle ønske jeg hadde klart å formidle igjennom kamerat.

Det er en enormt stor bygning, omringet at en fantastisk park. Men som sagt det er nedlagt og selve huset er stengt av, hvor bla. alle vinduer i 1 etg. er spikret igjen med lemmer. Og man får ikke komme for nært selve huset. Men vi ser spor etter fortidens virke ved at gardiner henger igjen, noen steder skimtes det også lys i lystoffrørene. Igjennom noen av vinduene i 2 etg. ser vi også bilder som henger på vegger og maling som er flasser av. Siden jeg vet hva dette huset har rommet av pasienter så løper selvfølgelig fantasien løpsk om hva som kan ha foregått her inne.

Onsdag ble alt som avtalt. Møte med Dr. Smith på Lincoln hospital og arbeidsmøte vedr. europakonferansen i Irland. De ønsker at jeg skal snakke begge dagene. Først og fremt om alt som gjøres i Retretten. Om programmene jeg har utviklet rundt NADA’s akupunkturprogram.

Som vanlig blir det gode samtaler i Bronx. Det er alltid noe nytt å lære og Dr. Smith og hans team er rause med sin kunnskap. Denne gangen ble det veldig spesielt. Han har gått av med pensjon og hans avd. rus og psykiatri, skal flytte. Stedet var preget av oppgitthet og frustrasjon. Dr. Smith var også preget av dette, men han så alle de nye muligheter hans noe ufrivillig pensjonisttilværelse hadde gitt han. Han får nå reise verden rundt å dele av sine erfaringer og NADA-verden, 40 land, gleder seg over dette. Han sa at han med glede kommer til oss i Norge også.

Jeg vet at Norma Hotaling, SAGE i San Francisco, som døde i des. 2008 og jeg har en spesiell plass i Dr. Smith’s hjerte og nå lot han meg få lov å velge hva jeg ville fra hans kontor. Jeg kunne ta alt jeg ønsket meg. Jeg valgte en plankett hvor det står at han har en livslangt medlemskap i organisasjonen han selv grunnla, NADA. Og i tillegg ga han meg sin nøkkel til Lincoln hospital, fordi han vet at dette stedet betyr noe helt spesielt for meg.

Nå er det 2 dager igjen til bryllupet til Brianne og Dave, og dagen i dag ble veldig spesiell, men det får komme senere.