Fra et gufs av vietnamkrigens ofre til tåneglstell

Det kommer folk flyende inn fra ulike stater og huset fylles opp her. Og flere skal komme. Jeg tenker på sist gang jeg var i et bryllup utenfor Norge, det var i Sfax i Tunisia. Det mange forskjeller mellom disse bryllupene, men det er også noe likt . Kvinnene skal pyntes og jeg er den eneste utlendingen i skjønnhetssalongen. Men det har skjedd er mye annet som i dag som trekker mine tanker til Tunisia.

Det er hektisk i heimen der vi bor, hos brudens mor, men vi har våre egne gjøremål denne morgenen. Vi må være raske fordi jeg skal stelle neglene mine- har jeg fått beskjed om. En av kvinnene her har utrolig smerter i ryggen og jeg hadde gudskjelov noen akupunkturnåler med. Etter 30.min. spretter hun opp av stole og er tydelig sjokkert over at smerten er borte. Årsak til smerten var Simba-dans på treningstudio. Smiler litt og tenker på Tone i Retrettens styret, hun led samme skjebne. Det får meg til å tenke på noe jeg hørte for mange år siden: ” Det en sier trenger du ikke å bry deg så mye om, men det to sier bør du lytte til” Det forsvant mitt ønske om dansetrening… Men hovedoppgaven denne morgen for oss personlig er å hente krigsveteranid’n til Jan.

Etter at vi har passert sikkerhetsvaktene i rettsbygningen ønskes vi høflig velkommen. Jan får en veiledning om hvordan han skal fylle ut skjemaet. Kvinnen i skranken sier ” Thank you for serving our country” og ser opp på oss med tårer i øynene og fortsetter “I hope our all troops come home soon”. Hun viser meg en side ved krigen jeg ikke har sett før. Hun ser Jan og takker han for hva han har utført – etter ordre fra bestemmende myndigheter. Jan har selv utrygt hvordan han har følt det ved at han fritt fram kunne drepes etter fylte 18 år. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på at vi i dag også har kvinner og menn ute i kriger. Tårene hennes forteller meg om all den smerte enhver krig innhar. Ikke bare for dem ute på slagmarken, men også for alle i soldaters hjem…


Det har vært mye uroligheter i de muslimske land. Også Tunisia I år. I de hjem jeg kjenner mennesker har de også barn over 18 år som kan drepes. Hvordan har disse det nå? De lever under helt andre forhold enn de vestlige land som deltar i krigene, men smerten er jo lik når de frykter for sine.

Livet vårt skal gå videre denne dagen, og det gjør den. Siden huset er fylt opp med folk så stikker vi innom en Diner og spiser frokost. Stekt egg, pølser og stekte poteter. Jeg tar en blåbærpannekake med sirup. Nydelig! Vi måtte også innom Best Buy for å kjøpe et ekstra batteri til kamera mitt. Jeg har fått det ærefulle oppdraget at jeg skal filme bryllupsermonien.

Så var tiden kommet for mitt aller første besøk for pynting av negler. Jøyemei for en opplevelse. Det var vel rundt 10 av brudes følge der pluss noen utenom. En snakkesalig gjeng. Alle arbeiderene der var vietnamesere. Kvinnen som stelte mine negler var en skjønnhet, men hadde et fryktelig trist blikk. Hun fortalte meg at hun hadde ventet i 15 år for å få komme til USA. Hun bodde her med mann og 2 barn. Nå var også gått 7 år siden hun hadde sett noen andre familiemedlemmer. De ventet på familiegjenforening, men hun var usikker på om det var så klokt og få flere over hit til USA. Hun og mannen hadde jobber 7 dager i uken, uten en dag ferie i 5 år. Det så heller ikke ut til at de skulle få fri i den nærmeste framtd heller. Markedet hadde gått ned, men regningene forble de samme, fortalte hun. Kvinnene som arbeidet der var superdyktige og raske, på under en time var både neglene på hender og føtter ferdige og mer eller mindre perfekte.

Dette tok meg tilbake til skjønnhetsalongen jeg var i Sfax I 1985. Der ble både kropp, hår og ansikt stelt. Det tok en hel dag. Og salongen var fylt opp av kvinner som snakket et språk jeg ikke forsto, men det gikk likevel fint. Men det var pleingen av hender og føtter som tok lang tid. 2 døgn. De skulle dekoreres med Henna. En masse som liknet leire ble langt på, men før i ble det lagt på noe som gjorde at ble et ornamentliknede mønster på føtter og hender. De satte på meg poser av gullstoff som holdt det hele på plass igjennom natten, og de ble tatt av morgnen etter – og hele prosedyren ble gjenntatt på kvelden igjen. Slik stelles det til for bruden og brudepikene der i dag også.

Jan fikk sitt id-kort som viser at han er vietnamveteran. På dokumentet står det han ble sendt hjem 1971. I 2011 sitter jeg her i en neglsalong i New Jersay, USA og får mine negler stelt, kanskje av et barnebarn til en av vietnams krigsofre – fra en krig som ble avsluttet for 40 år siden og som ikke kan vise til noen seierherrer, kun mange ofre.


I morgen skal vi i bryllup og vi kan glede oss over at verden går videre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: