”Tiden er god. Den er en gave. Den gir oss muligheter. Den kan gi oss mulighet til å komme oss bort fra våre grublerier, sårede minner og ensom selvopptatthet… ” Ja det var også en måte å se det. Hvem er i grunnen i stand til det. Ja for man må vel være i en viss posisjon for å få det til?
I dag da jeg gikk med Winnie langs Glomma – slik vi gjør hver dag, så jeg det pensjonerte ekteparet sitte på den lille verandaen sin som vender ut mot elva. En fantastisk utsikt. De satt med kaffekoppen sin og hver sin avis. Det ga en fornemmelse av harmoni og fred. I slike øyeblikk er føles tiden god og kan oppleves som en gave. Jeg vet at disse har jobbet hele sitt liv og at de trives i sin pensjonisttilværelse. Hvor mye de grubler og om de har noen sårende minner vet jeg ikke, men jeg vet at kvinnen er med i Sanitetskvinnene og kommer til meg og selger Fastelavensris hvert år. Han er med i historielaget og jobber blant annet med å spre info.om bygda vår på ulik måte. Jeg vet hva fellesskapet i arbeid for andre gjør at man slipper å ha fokus på seg selv. På sine mangler og annet som kanskje ikke er livsviktig. Og det er jo godt. Det opplever jeg hver dag.
Men alt har sin tid. Det er en tid som går med på grublerier, en tid for å bearbeide sårende minner og hvor man føler seg ensom fordi all tid og energi går med på å finne hjem til seg selv. Som da man skal finne inntektsmuligheter , bolig og knytte livgivende vennskap. Noe kvinnene jeg skal møte i dag har sin utsikt mot. Plassen de oppholder seg gir ikke samme fornemmelse av fred som jeg fikk av ekteparet på morgenen.
Området og omgivelsene kvinnene er på kunne fint ha gitt både sjelefred og en god pause fra dagliglivets mas og krav. Det er en flott furuskog, benker man kan sette seg ned på og ta en kaffe. Legge seg ned på gressplener eller plukke noen tidlig modne bær. Men disse kvinnene har ingen fritid fra grublereier, mange gjenopplever tidligere hendelser av krenkelser daglig, kanskje flere ganger om dagen og ensomheten de fleste kjenner handler ikke om utseendes mangler og lyter, men en reell manglende eksistensiell trygghet. De sitter i et kvinnefengsel.
Kvinnene jeg skal møte i dag vet jeg ingenting om – ennå. Men jeg har møtt mange straffedømte under soning igjennom årene jeg har arbeidet i fengsel. 2001 var første gang jeg kom inn i Oslo fengsel for å hjelpe en innsatt. 5 år etter at jeg selv kom ut av rusens fangenskap. På den tiden jobbet jeg med å finne løsninger til å etablere Retretten. Og når spørsmålet fra Jonny Romsås, en betjent, kom om jeg kunne hjelpe en innsatt med angst med akupunkturnålene mine, svarte jeg ja. Jeg hadde tenkt mang en gang at rusavhengige innsatte egentlig måtte deale med to fengsler: et med en løslatelsesdato og ett annet som sto uten. Det var heller ikke vanskelig for meg da Kim Ekhaugen og Hans Tvedte, to leder i fengslet, spurte om jeg kunne tenke å jobbe i der under litt mer ordna forhold i 2004. Fra da av jobbet jeg under Retrettens fane 2 kvelder i uka på avd. A og fra 2009 utvidet vi med 2 dager i uka på avd B og i 2010 så programmet VeiValget dagens lys etter forespørsel fra fengslet i forhold til de yngste innsatte – de fra 15-22 år. Gjensidigestiftelsen støttes oss med lønnsmidler og Fredrik sa ja til jobben. Og vi holder fremdeles programmet i gang 2 dager i uken, og nå skal kursdeltagerene ha sommeraktivitet 1 dag i uke i hele juli. Sammen skal vi lage selvhjelpsgruppe for kriminelle av kriminelle. I tillegg til Oslo fengsel er vi i Gjøvik fengsel og Ravnaberget som jeg skal i dag.
Men som sagt, kvinnene jeg skal treffe i dag vet jeg ingenting om, men ut fra min erfaring med mange innsatte, så vet jeg at ikke alle ting er på plass for disse. Ikke de som forberedes til et møte med meg og Retretten. Det er en grunn til at de er blitt oppfordret til å ta et møte med oss. Og tiden disse har i fengsel benyttes dessverre mye til grublerier over hvordan ting skal bli når de kommer ut. Og tiden oppleves nok ikke som god – det er helt sikkert. Mange har ikke et sted å bo, de har ofte ikke en familie å søke seg til og de har slitt med store rusproblemer i mange år. Mange av dem har vært gjenganger i hjelpeapparatet fra de var bitte små barn, rusinstitusjoner og fengsel har avløst hverandre igjennom hele ungdomstiden og i voksen alder. Og ensomheten som følger alt dette smerter. Rusen som hjelper når de er ute, finnes det ikke nok av inne, så de må kjenne på maktesløshet i alle av døgnets våkne timer som ikke er okkupert av de arbeidsoppgaver de tildeles for dagen. Utsiktene deres er gjerne inn i nye runder i et apparat som ikke er laget for levende mennesker, men for et byråkratisk system.
Den store stålporten åpens foran meg og Marit i NAV tar meg i mot. Like blid som alltid. Full av pågangsmot for jentene hun arbeider med og for til daglig. En dag igjen, så skal hun ha ferie. Noe hun ser fram til av flere grunner, men to av dem er fri og ny valp. Hun går en sommerferieframtid i møte med mange oppgaver og utfordringer, men med glede. Godt å vite at hun skal få samle nye krefter for de som trenger henne så sårt der inne.
Vi tar en kaffe på kontoret hennes og snakker litt om hvordan vi skal gå fram for at kvinnene som skal tilbake til Oslo og omegn, letter skal komme seg over dørstokkmila og inn til oss i Retretten. Det opplegget med at vi skal være et bindeledd mellom NAV stat og NAV kommune, går vel ikke så knirkefritt som først antatt, men vi vet at det finnes en løsning der fremme, så vi tar tiden til hjelp. Vi så litt på hva vi alt hadde gjort, fant fram noen nye løsninger og vi jobber i den tro på at det er lyse framtidsutsikter vi går i møte.
Jentene ble ropt opp og vi valgte å sitte ute i solskinnet i dag. Det var 2 nye jenter og en som også var der sist. En annen som venter på overflytning til et annet fengsel, nærmere sitt hjemsted, vinket til meg og smilte. Første gang jeg snakket med henne fikk hun akupunktur sammen med Vigdis Giltun (FRP) som var med oss inn både til Ravnaberget og Oslos fengsel, for å se på arbeidet vi utfører. Det går smått i kriminalomsorgen ble vi nok enige om igjennom blikket vi utvekslet.
Det som slo meg under dagens samtale var at det skal jaggu meg lite til for å rive et menneskes liv i stykker. Så utrolig lite. Et lite feilskjær, som er forsøkt rettet opp underveis i påvente av at rettsaken skulle komme opp, men som ikke blir tatt hensyn til når straffeutmålingen ble gjort. Nå står det om 5 dager for at en svært ung dame skal kunne ha en sjanse til å fortsette på den gode veien hun var på før innsettelsen eller at hun kan bli kastet ut i det som er den største trusselen for et menneskes selvstendighet – tap av bolig og jobb. Om den førstegangsdømte jenta ikke får gå på 2/3-tid så mister hun alt. Det handler om 5 døgn – 120 bittebittesmå timer, sett i forhold til resten av hennes liv. Og byråkratene hun nå skal kjempe mot er som en Goliat å regne og hvilke grublerier dette utløser hos den lille, unge frøkna som knapt har bikka 20 år, kan vi vel bare tenke oss?
De andre to de hadde noe bedre tid en den yngste, så de kunne planlegge på en annen måte og godt er det at de har tiden på sin side. Jeg håper at Marit og Retretten kan bidra med å være de ekstra øynene som kan lete opp muligheter, som på sikt kan gi litt bedre utsikter enn hva de har alene der hvor de sitter nå . Og i dette tilfelle kan vi jo se på tiden som en nyttig gave. Det gir sjel og sinn litt fred og ro.
I morgen bærer det inn til gutta i Oslo fengsel hvor vi også skal arbeidet med et fremtidsretta prosjekt. Da skal dem og vi i Retretten være med på å utvikle et selvhjelpsprogram for kriminelle. Da jeg snakka med Tom Eberhardt , sjefen for Trøgstad fengsel, i dag tinga han alt på programmet når det er ferdig. Og med tiden som medhjelper føles det som om vi kan få noen gode framtidsutsikter…