Noe må ha gått galt underveis…

“>

Det er et sammensurium av tanker. Hva skjer – hvordan er det mulig?
I går gikk jeg ut av fengslet etter å ha jobbet konsentrert i over 3 timer. Gutta som sitter å jobber med meg er intense i det arbeidet som gjøres nå. De vil så gjerne få endret på sin skjebne – de vil så gjerne få mulighet til å leve et liv som gjør at de slipper å sitte i fengsel. De tar opp temaer de ønsker å ha med i selvhjelpsprogrammet og de begrunner det vel. Inngående- om følelsene som leder til hendelsene som har sendt dem i fengsel. De bruker sine egne ord og utrykk som igjen gir meg bilder som taler et tydeligere språk enn hva de selv forstår. Den redsel de har for livet tvinger meg tilbake til hvordan det var for meg selv engang.

Det var ikke sånn at jeg så på det som en redsel, men jeg maktet ikke å være i min egen virkelighet. Ikke et sekund. Jeg var alltid i bevegelse og jeg fjernet meg med rusmidler. Jeg orket ikke å kjenne på at jeg var et null – et menneske som ikke var ønsket noe sted. Jeg var kun ønsket om jeg stilte opp og om jeg kunne fikse og trikse ting. Da var jeg liksom verd noe. Følelsen av å ikke være ønsket og frykten for å bli utstøtt, gjorde også sitt til at jeg gjorde mye som stridet i mot mine verdier og moral. Men jeg visste ikke at det jeg utførte gjorde at jeg da levde et liv hvor jeg ble re-traumatisert , som igjen holdt meg fanget i en eksistensiell redsel – som jeg ikke visste var redsel. Jeg gjorde bare det som var nødvendig for å holde den indre udefinerte smerte borte.

 

 

 

 

 

 

Flere av gutta ville ha vold som tema – de så på vold som en egen avhengighet. De fikk ikke noe rush av volden, men de bare måtte… I de situasjoner de bare måtte var når de følte seg krenket på et vis. Når noen slo dem, lurte dem eller forsøkte å ta kontroll over deres områder . Da bare måtte de forsvare seg og vise at de ikke var ”kylling”. Det at de skulle bli stående igjen som feiginger var det verste som kunne skje for da visste de at de kunne bli tatt av andre også. Da risikerte de å bli driti ut i miljøet og bli stående alene med skammen. Og det orket de ikke. Selv de som hadde ansvar for barn kunne ikke ”snu det andre kinn til…” en uttrykte seg slik: De klarer seg bra uten meg – faren min satt i fengsel hele tiden mens jeg var liten og jeg tok ikke skade av det.. En annen sa stille: Vi har ikke flere kinn igjen å snu…

Etter mye prat frem og tilbake endte det med at vi snakket om det å stå alene i narkomiljø og det å stå alene i storsamfunnet og hvor umulig det var. Det å ikke være en av noen, men helt alene. Det var disse tankene jeg satt med og venta på T-banen fredag 22.juli kl. 15.20. Det surra så mye rundt at jeg glemte å gå på den første T-banen. Jeg tenke mye på hvorfor ingen av alle fagpersonene disse gutta har vært hos oppigjennom åra har hjulpet dem igjennom traumene ved det å stå utenfor og ikke ha noen tilhørighet noe sted. Det å ikke være inkludert og ønsket. For sånn hadde det alltid vært for noen av dem. I hjemmet på grunn av rusmisbrukende eller psykisk syke foreldre, i barnehagen, på skolen, i fritidsaktiviteter som jevngamle drev med etter skolen og storsamfunnet pga. manglende utholdenhet i utdanning og jobb.

Jeg la merke til at folk inne på på T-banen, kl. 1530, snakket om et smell. Det summa rundt og plutselig sier han som sitter mot meg i det han titter opp fra telefonen sin: En bombe har eksplodert i regjeringskvartalet. Jeg hører hva han sier, men reflekterer ikke over det og fortsetter å tenke på mitt. Tenker på hvor flott det er at gutta nå velger å være så åpne om de tanker og følelser de har. Allerede her får de en opplevelse av hva en selvhjelpsgruppe kan hjelpe dem med. De gir hverandre feedback på det som blir sagt og jeg ser hva det gjør med dem. Kjenner på både glede og håp på deres vegne. Føler meg også veldig glad for at jeg kan bidra med noe som kan bli veldig verdifullt på sikt for dem og andre i deres situasjon. Og de viser meg en vanvittig tillit synes jeg. Føler kanskje at de har den samme tilliten til meg som jeg hadde og har til Petter – min los ut av helvete.

På vei ned til toget velger jeg å gå utenom den veien NSB loser folk fra Brynseng T-banestasjon og ned til toget på Bryn stasjon. Jeg føler ikke for å ha mange mennesker innpå meg. Stemmene til guttene- de engasjerte delingene rundt egne erfaringer som begrunnet noen av temaene- som foruten vold var bla. skyld og skam, gjorde at jeg hadde behov for litt ”alenetid”. Det de hadde delt måtte få synke litt. På toget er det stille – det er bare en mann og meg. Telefonen hans ringer og hva roper ut: Hva!!!! Hva fa…!!! På høytaleren informerer lokføreren: Dette er lokaltoget til…Fa…- jeg må av roper mannen – alle rutene på jobben er blåst ut…Jeg må av!!! Kl. var da 15.52 en fredags ettermiddag i fellesferien.

Jeg våkner litt og får opp pc og mobilt bredbånd. På Nettavisen og VG har de alt fått til en videosnutt av regjeringskvartalet og skada folk. Mine tanker går til han som har vakt i Retretten…Er han på jobben ennå– hvor er han? Han tar raskt telefonen, men virker litt forvirra. Han hadde ligget på bakken ved Egertorget og siden løpt med strømmen nedover en av sidegatene, men alt var bra med han. Jeg puster lettet ut. Så langt var ingen av mine rammet. Det blir ikke lange praten. Så går jeg på Facebook og Twitter å ser hva som skjer der. Mye aktivitet. Jeg legger ut: Forferdelig, på statusen. Det går ikke mange sekundene før telefoner, meldinger på innboksen og reaksjoner på statusen forteller at det er mange som er glade for at alt er bra med meg og med folka i Retretten. Folk gir utrykk for at de er glade for at jeg lever, at alt er i orden. Det kommer email og telefoner fra USA, Sverige og Danmark som forteller at de har tenkt på meg og mine medarbeidere i Retretten. En medarbeider på ferie ringer inn og spør om alt er ok og ber om at jeg må ringe om det skjer noe. Noen forteller at de til og med be for oss. Jeg kjenner meg trygg.

 

Så kommer det meldinger inn fra folk som ikke har det fult så bra som meg – de som ikke har mennesker som har ringt dem og spurt hvordan de har det. De har det vondt og er redde. Etter å ha konferert med 3 av medarbeiderene i Retretten så bestemmer vi oss for å holde åpent for alle de som ønsker å komme til oss etter en slik tragedie som Norge har opplevd. Jeg legger det ut og mange uttrykker takknemlighet for at vi er der for dem. Og mange kommer til oss denne lørdagen.

 

Med noen så mimrer vi litt om den utvikling de har hatt – hvordan de hadde det den gang de kom – noen for flere år siden, andre som ikke har vært hos oss så lenge, men vi hadde alle noe felles å snakke om – vi hadde litt felles historie sammen. Vi var liksom som en liten familie som kunne si: husker du den gang da… Vi snakket også om noen som vi også ser innimellom – i Retretten eller på Facebook, som vi vet det går bra med. Det var liksom som om de var de barna som ikke var hjemme denne dagen og som vi andre kunne snakke om med stolthet i stemmen. Et par ringte og sa at det var meningen at de skulle komme, men de følte seg ikke sterke nok i dag, men takket for at vi var der og at de hadde noen de kjente å ringe til. De som ikke var kjente hos oss deltok også i samtalene, som om de var velkomne innbudte gjester. Alt dette ga meg en god følelse av tilhørighet – i dag var jeg en av alle og at vi var der for å hjelpe oss selv og hverandre, på en helt spesiell måte.

Jeg satt bak i bilen hjem og leste på netter at gjerningsmannen ble sett på som en ”underdog” og at han hadde antipatier mot de fremmedkulturelle. Han hadde meldt seg ut av FRP fordi han anså at de hadde endret seg på en måte han ikke likte osv.osv. Jeg fikk noen assosiasjoner til samtalene jeg hadde hatt med gutta i fengslet på fredagen og jeg slite meg spørsmålet: Hvordan hadde egentlig denne vestkantgutten hatt det i sin oppvekst? Hvordan kunne en gutt som er vokst opp i Norge bli i stand til å gjøre noe slikt? Noen av gutta i fengslet sin historie kjenner jeg og forstår hvorfor de kan handle som dem gjør, men denne guttens historie kjenner jeg ikke.

Nå i kveld har jeg sittet å reflektert litt over alt jeg har opplevd denne uken, men spesielt det siste døgnet og jeg ser mer og mer det samme som Psyk.Per Isdal sier: ”Det finnes ingen blind vold…” Det jeg også har forstått: Det vi putter inn er stort sett hva vi får tilbake…