Vi trenger å vite…, skriver Dagens Næringsliv i sin leder

I dag Fredag 29.juli fikk jeg et snev av en vanlig hverdag – en uke etter at en gal mann ga oss et massakerhelvete. Det var billettkontroll på Stortingets t-banestasjon. Jeg takka dem for at de ga meg litt hverdagsfølelse. De takka meg tilbake og dro forsiktig på smilebåndet. Jeg var glad for at de sto der å gjorde jobben de var satt til å gjøre. Jeg var på vei til den jobben jeg har sagt ja til å gjøre og med det ansvaret som følger den. Være der for dem som har det vanskelig som følge av eget eller andres misbruk av alkohol, narkotika, tabletter og/eller kriminalitet. Og deres og min hverdag har ikke stoppet opp som følge av det som skjedde 22.juli 2011.

Det lukta nytrakta kaffe i gangen på jobben. Det er godt tegn på den hverdagen jeg setter pris på. Trygg og god. Jeg vet at vi sammen skal få oppleve utfordringer og gleder, noe som vår arbeidsdag alltid bringer med seg, men den er overkommelige fordi vi hjelper hverandre. Som jeg vet at også kontrollpersonalet på tog, trikk, buss og t-banen gjør

Jeg blir raskt dratt ut av takknemlighetsstemningen jeg hadde. Dagen min starter med en telefon fra en mor som ønsker å trappes ned på Subutex og Xanor. Hun har fått en nedtrappingsplan av legen, men hun klarer ikke å stå i abstinessmerten hun føler. Smerten gjør at hun ikke makter å være tålmodig med sine små, og når hun ser frykten i øynene deres, så hun tar de pillene som hjelper henne bort fra alt det vonde. Og når det indre kaoset har roet seg trygler hun på sine knær om hjelp. Hvor skal hun finne den? Jeg vet ikke. Ut fra det hun forteller meg så virker det som alle mine tenkte forslag allerede er undersøkt eller at de ikke kan undersøkes i frykten for at barnevernet skal ta barna fra henne.

Hennes fortvilende bønn om hjelp så hun kan være der for sine barn rusfri, får meg til å tenke på noen av de unge jeg har fått bli kjent med igjennom årene i Retrettens arbeid. De som har hjulpet meg til å forstå meg selv. Disse har vandret hvileløst rundt i byen fra de var bitte små pga foreldres rusmiddelmisbruk og hvor ingen har grepet inn. En fortalte at hun hadde vært ”taua” inn på barnevernsvakta og satt der noen timer til dem hadde funnet moren. En mor som hadde slitt med nerver og pillemisbruk fra hun selv var i tenårene. Slitt som følge av en oppvekst med en voldelig alkoholisert far og en psykisk syk mor. Jeg har tenkt mange en gang på disse: Hvordan skal mødre med et slikt utgangspunkt og livssituasjon kunne makte å veilede og styrke sine barn til å møte det samfunnet krever av oss? Forskning fra feltet sier mye om de meste vanlige utfall av hva en slik oppvekst gir. Vi har også mye dokumentasjon på hva et ”fraværende” hjelpeapparat leder til for hjelpetrengende. Men hva så? Hvem bryr seg?

Neste samtale jeg hadde som satte litt spor før jeg gikk inn i fengslet for å gjøre den jobben jeg har sagt ja til å gjøre der, omhandlet trikkedrapet på Bislet og drapet på Benjamin fra Holmlia for noen år siden. Hvordan var det mulig, var spørsmålet vi stilte oss den gang. Det var fakkeltog for Benjamin og Michael Jackson dedikerte sitt album «Invincible» til unggutten med fremmedkulturelle utseende, som mistet livet på en meningsløst måte. Hva kan vi gjøre for at dette ALDRI mer skal skje, var også spørsmål vi stilte den gangen. Hva fant vi egentlig ut ? Og hva har vi gjort med det vi fant ut? Er det noen som har påtatt seg ansvaret for å følge det opp?

I fengslet snakket vi selvfølgelig litt om det som skjedd i Oslo og på Utøya mens vi spiste lunsjen vi hadde tatt med til gutta. Det var spesielt å lytte til han som fortalte hvordan han hadde hatt det i Ila fengsel. Men han fortalte også hvordan de sykeste ble ”hjulpet” der inne. De som var dømt til tvungen psykisk helsevern, som trikkedrapsmannen fra Somalia ble. Svingdørsinnsatte pasienter som jeg forsto at disse ble. I fengslet ble de dopet ned. Gjort i stand til å kunne være på en psykiatrisk avd. på et sykehus et sted, for så å komme tilbake når de ble for vanskelig å handtere for sykehuspersonalet og andre innlagte. Dette var gjerne gutter som hadde vært vanskelige – rebeller, helt fra før barnehagestadiet eller flyktninger som bærer med seg opplevelser alt fra å være opplærte barnesoldater til traumatiserte torturofre fra diktaturstater.

Av alt vi snakket om i dag, var det likevel hvordan de selv opplevde at volden utviklet seg, som fikk meg til å tenke på lederen i Dagens Næringsliv: ”Vi trenger å vite hva som ikke fungerte for å gjøre Stoltenbergs ord ”aldri mer 22.juli” sanne”.
Mange av de unge innsatte sitter pga. vold. Også den type vold som rammet Benjamin, men noen sitter også for handlinger som har samme årsak som tok livet av den 23 år gamle gutten på trikken ved Bislet. Gutta på avd. A i dag satt reflektert å snakket om hvorfor volden var blitt så mye råere enn før. Knuste kneskåler og knivstikking var søndagskolehistorier fra steinalderen fikk vi vite. De metoder som ble benyttet i enkelte miljøer i dag, hvor noen innsatte i alle fengsler eller psykiatrien, er oppvokst og skal oppholde seg i det daglig, var så grove at jeg kunne ha vanskelig for å tro om jeg hadde visst mindre. De unge må overgå det som alt er for selv å ikke bli tatt av de eldre. Hvor skal dette ende tenkte jeg, hvordan skal man gripe inn for å få en stopp på dette? Hvem griper inn? Og når det gripes inn hvordan følges de opp der? Jeg vet jo en del om dette- både personlig , men også igjennom historier jeg hører ukentlig

Historiene gutta viste til gjorde at jeg forsto hvorfor noen av innvandrerne vi jobbet med for noen år siden ikke våget å gå til byen uten at de var sammen med gjengen sin. Og hva som gjorde at det ble vanskelig å komme seg ut av det stimet de hadde havnet i. Disse guttene var svært unge, så unge at de var under barnevernet, men de hadde vært hos dommeren og sagt at de ikke ville andre steder enn i fengsel. De vil ikke til rusinstitusjoner og barnevernsteder fordi de følte at de hadde vært på nok av slike steder uten at det hjalp. I fengsel følte de seg beskyttet og de hadde forutsigbarhet der. Dette var unge som hadde kommer til Norge som små babyer, men de følte seg ikke hjemme i Norge og heller ikke i de landene de og foreldrene var født. De følte at de ikke hadde noe å miste – eller vinne. Det eneste de levde for var å forsvare seg så de selv kunne overleve. Det som slo meg var kanskje at det var en slike gjenger Anders Behring Breivik hadde blitt overfalt av ved noen tilfeller opp igjennom åra? Unge gutter med invandrerbakgrunn som følte at de måtte slå først for ikke å bli slått? Outsidere som ingen beskyttet og som derfor måtte de finne metoder slik at de kunne beskytte seg selv ?

Lederen i DN forteller meg videre at alle politiske partier var samlet for å få til en undersøkelseskommisjon som skal finne ut hva som egentlig skjedde. De ønsker å se hva som kan forbedres slik at vi kan forhindre et nytt 22.juli. Slik at statsministerens ord ” Aldri mer 22.juli” skal bli sanne. Det er med spenning jeg skal følge denne kommisjonens arbeid og konklusjoner – det blir interessant å se hvor dem starter. Jeg har sett at noen kanskje alt har begynt – de ser på de høyreekstremistiske miljøene. Og i så fall hva med å se på hvorfor disse miljøene blir til? Hva med å begynne å se på hvordan vi tar vare på våre barn og hjelpetrengende?

Han som har utført disse grusomme handlingene er en syk mann, han har fått lov å være i fred og i sin isolasjon har han funnet sin vei til å overleve. I Retretten og andre steder sier vi ofte om rusavhengige i tilfriskning: En ensom rusavhengig er et dårlig selskap. Alt har en start Det som til nå er presentert i media har i alle fall gitt meg en forståelse på hvorfor dette kunne skje og det vil skje igjen om vi alle ikke tar vårt ansvar som medmennesker og yrkesutøvere. Men vi trenger å vite med sikkerhet og derfor ser jeg fram til de lærdes svar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: