Sprøyterom, varmestue, gratis Heroin og legalisering av hasj- blir summen av kunnskapsløs og lite strukturert behandling av syke etter min mening


Foto: Eirik Sverdrup

Dette blir en veldig forenklet fremstilling av noe veldig komplekst. Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg håper det kan bidra til at flere kan forstå litt mer av hvor viktig det er å gi rett behandling i forhold hva det enkelte menneske, som sliter med et avhengighetsproblem, har behov av. Mer rusmidler og destruktive miljøer er ingen behandling eller god løsning for noen uansett forhistorie og bakgrunn. Ei heller med tanke på forebygging, slik jeg ser det utfra mitt ståsted.

Nå vet ikke jeg helt hva som er hovedmålet til dem som kjemper for at vi skal få slike tilbud. Min erfaring er at folk som jobber innstendig for å kunne få gjennomført de nevnte tiltak har sine helt egne agendaer, og det er nødvendigvis ikke ene og alene for å hjelpe dem som lider pga alkoholisme eller narkomani. Samtidig så velger jeg og tro at fleste har gode hensikter, men mange av disse har ofte ikke nok faglig kunnskap om Avhengighetssyndromet (WHO ICD-10/DSM IV)* og hvordan man skal gi rett hjelp i forhold til sykdommens behov. De fleste jeg har vært borte i er mennesker med et stort varmt hjerte eller med en enda varmere hjerne. Berit Synnøve Nilsen skriver i sin masteroppgave, ”Hvordan påvirker rusreformen arbeidsoppgavene og yrkesrollen til ansatte uten formell kompetanse i tverrfaglig spesialisert behandling?”, at feltet ennå er påvirket av mangelfull kompetanse 8 år etter reform ble innført og tatt i bruk.
* WHO ICD-10 / DSM IV er diagnosemanualene som benyttes i vårt helsesystem

Det som preger diskusjonene i rusfeltet er at de ofte mer følelsestyrt enn faktastyrt synes jeg. De som mangler på arenaen er dem som sitter inne med kunnskap og formell kompetanse – fagfolk med god faglig kunnskap og innsikt i det de arbeider med. De med egenerfaring som alkohol -og rusmiddelmisbrukere, som i dag har fått et liv som gjør dem til en del av storsamfunnet er heller ikke på banen når slike tiltak skal diskuteres.
tv/klipp/621747/» title=»Rita hos » Viggo på lørdag»»>http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/621747/

Misbruk bare et symptom – det handler om å finne årsak
Siden vi i hovedsak er inne på narkotiske stoffer og tiltak som er primært knyttet til det, så undrer jeg meg over hvor all den innsiktsfulle forskningen om rusavhengighet blir av i behandlingsverden. Jeg leser en god del studier og annen faglitteratur som kan knyttes til årsaken for alkohol -og narkotikamisbruk. Siden jeg jobber i dette feltet føler jeg at jeg må jeg sette meg godt inn i dette kompliserte landskap som menneskesinnet trossalt er. I tillegg har jeg fremdeles mange ubesvarte spørsmål knyttet til mitt eget liv som rusmisbruker, men jeg er bare meg og kan ikke bli noe sannhetsvitne for alle de andre rusmiddelmibrukere.

Hovedgrunnen for at jeg leser det jeg gjør er at jeg skal kunne vidreformidle dette til Retrettens medarbeidere. Noe som er svært viktig for at de skal kunne forstå mer av våre brukere som vi er i kontakt med i løpet av året, og tipse dem om hva og hvor de kan få hjelp. I løpet av ett år får jeg henvendelser om hendelser som kan oppfattes som både mangelfull og useriøs behandling av syke alkohol -og rusmisbrukere. Igjennom alt Retretten får av info forstår jeg også at ikke alle er like opptatt av å finne ut årsaksammenhenger for å kunne sette inn god behandling og rette tiltak i forhold til å hjelpe folk ut av misbruket. Hva de er opptatt av skal ikke jeg spekulere så mye i, men jeg gjør meg jo noen tanker. Ikke minst om alle dem som får livet sitt ødelagt på grunn av dette.


Foto: Rita Nilsen, spindelvev etter regn

Ikke bare arv og miljø
” Vi må være vare vi som spiller på sjelestrengene til hverandre”, skriver forfatteren Tor Jonsson i sin novelle ”Eit illmenne”. Menneskesinnet er på mange måter sart og sterkt på samme tid og det derfor det er viktig å få både innsikt og kunnskap hvordan dette fungerer når man skal jobbe med personer med en avhengighets -og misbrukerproblematikk. Det er mange grunner til rusmiddelavhengighet og at misbruk av ulike stemnings – og tilstandsforandrendemidler oppstår. Noen ligger på det genetiske plan. Dvs. at man har en medfødt sårbarhet for å kunne utvikle avhengigheten. Vi vet at man kan ha hatt en god og trygg oppvekst, men kan allikevel havne i et voldsomt rusmisbruk – uansett hvor i livet man er. Det er ikke få ganger jeg har møtt på mennesker som forteller at de har hatt et normalt forhold til alkohol, men som lynet fra klar himmel har de utviklet alkoholisme på rekordtid. I noen ekstreme tilfeller til og med havner på heroinkjør i godt voksnen alder. Jeg har jobbet noen år i dette feltet nå og har snakket med flere hundre tunge misbrukere både i Norge og andre land. Noen jeg har støtt på har fortalt at de ikke kan sette fingeren på noe som tilsier at de skulle have der det har gjort. Men når jeg går tettere innpå dem så viser det seg at de har vært genetisk arvelig belastet og at det har vært noe som har aktivert genene. Psykiaterne Per Føyn og Shahram Shaygani skriver en del om dette i sin bok, ”Psykodynamisk behandling av ruslidelser”. For å forstå alt dette så må vi se litt mer på hjernens funksjon også.

Hjernen på godt og vondt
Prof. Johan Cullberg beskriver i sin bok, Dynamisk psykiatri, hvor komplisert og fintfølende hjernen er og hvordan dens ulike sentre styrer alle funksjonene i kropp og sinn – reaksjoner og atferd. Alle sentrene er helt avhengig av å kommunisere med hverandre slik at vi kan handle i trå med det som er best for liv og helse. Sånn enkelt fortalt. I det øyeblikket det blir en forstyrrelse i den fine samordningsfunksjonen mellom de ulike sentrene kan ting virkelig få negative konsekvenser. Vi har et senter som heter Amygdala og det er det sentret som bla. husker følelser. Om det får en opplevelse av noe virkelig godt, ja så vil den alltid huske det og vil ”arbeide hardt” for å få oss til å gjenta det som kan gi en slik følelse. Om det er rett eller galt er ikke spørsmålet. Hele forsvaret vårt er bygd opp slik at vi skal få slippe mest mulig ubehag og derfor vil det søke etter løsninger som hjelper oss med det.

Så tilbake til genene og de som ikke har en ”vond” barndom å skylde på. Noen av de jeg har snakket med har faktisk opplevd lykke kun engang i livet og det var første gangen de inntok og kjente virkningen av et rusmiddel. Av og til kunne det ha en sammenheng med en smertefull følelsesmessig nedtur, men ikke nødvendigvis bare det. En gutt jeg snakket med hadde ikke blitt tatt ut til det fotballaget han ønsket å være med i og han drakk seg stupfull. Der og da ble han hektet fordi han kjente den go’følelsen bare en med avhengighetsyndromet (WHO ICD-10) kan kjenne. Dette velbehaget har forskere også funnet ut at bare vi med avhengighetssyndromet opplever ved inntak av rusmidler. En annen brukte sovemedisiner etter at hennes første store kjærlighet gjorde det slutt med henne og hun ble blandingsmisbruker på kort tid. Det har vært flere av det sistnevnte, men jeg har også hørt om dem som kun har festet som alle andre ungdom gjør, men som av grunner de selv ikke forsto, ikke klarte å stoppe slik de andre vennene gjorde.

Barne -og ungdomsår
Prof. Jørg Mørland ved Folkehelseinstittutet skriver i sin artikkel, ”Moderne biologisk forståelsesmodeller for rusmiddelavhengighet”, at det er viktig at de som kan være genetisk disponert blir stimulert slik at de får gode mestringsopplevelser i barne – og ungdomsårene. På måten kan de også lettere velge bort rusmidlene for å kunne fortsette å holde på med sunne interesser, noe som lett kan komme i bakleksa når hjernen får smaken på rusenopplevelsen. Dr. Jon Johnsen ved Blakstad sykehus sier at vi som har vært rusmisbrukere må lære oss til å ta til takke med ”den nest bestefølelsen” resten av vårt liv, for det vi ønsker å føle kan kun skje ved inntak av rusmidler.

Utfra det jeg har funnet ut så langt, kan ikke jeg se at vi hjelper noen bort fra livet med rusmidler ved å legge til rette for rusing eller forebygge rusmisbruk med arenaer hvor man ruser seg eller endrer lover som gir økt tilgjengelighet for flere rusmidler.

Ikke behandlingsbare

Vi vet – de fleste som jobber seriøst med alkohol og rusmisbrukere, at mange av «våre» folk sliter med ubearbeidede traumer, sterke opplevelse både fra barndom og voksen alder. Vi vet også at det ikke er noen automatikk i at alkohol og narkotikamisbrukere får en utredning på traumeproblematikk og da med tanke på behandlingsforløpet de bør få i forhold til disse. Blir det kjent igjennom utredningen så er ikke bearbeiding av traumer en integrert del i den rusbehandlingen som vi har i Norge dag. De av oss som vet noe om dette vet også at mennesker med en slik tilleggsproblematikk ofte lever liv hvor de re-traumatiserers og har egentlig diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Blir ikke dette tatt hensyn til blir det heller ikke snakk om noen mulighet for bedring i forhold til rusmisbruk. Det opereres med at rundt 50 -60 % av alkohol -og rusmisbrukere som defineres som gjengangere i behandlingssystemet eller fengsler har PTSD. Og for meg er ikke dette utenkelig. Før vi stempler noen som ikke bahendlingsbare – og sender dem inn i den trua at de må ha en livslang medisinering, så bør vi undersøke mer om de bakenforliggende årsaker.

Traumer
Det er mye litteratur om akkurat dette med traumer og alkohol -og rusmiddelmisbrukere, men de som jeg personlig synes beskriver dette best er psyk. Lisa Najavits, Seeking safty og Dr. Judith Herman, Trauma and recovery. De forteller at misbrukere kan ha hatt PTSD-episoder lenge før de begynte med rusmidler og de beskriver utfyldene om hvordan symptomene som følger traumereaksjoner. Man trenger ikke være intelligent for å forstå at det kan bli vanskelig å holde seg edru eller nykter med slikt.

Jeg håper at det jeg nå har skrevet kan vise at dette med å klare å kutte ut rusmidler ikke så mye med dårlig vilje eller moral å gjøre. Det er som psyk. Arnhild Lauveng skriver i sin selvbiografi, ”I morgen var jeg alltid en Løve”, når hun beskriver sine Schizofren-anfall og hvor noen mente hun bare kunne ta seg sammen: Hadde jeg kunne tatt meg sammen så hadde jeg gjort det for lenge siden, skriver hun. Sånn er det for oss som har levd med ubearbeidede traumer også. Hadde vi hatt andre metoder å ty til enn ulike midler med ruspotensiale, så hadde vi benyttet oss av det. Jeg håper også at dette kan bidra til at dere som tror at dere er håpløse misbrukere som naldri kan få det livet dere drømmer om, kan revurdere dette. Vær litt spion i eget liv, se hvilke tilbud dere har fått og om det samsvarer med det dere har behov for. Det kan være at det som har blitt sett på som en rusfri behandling har innholdt halleluja, husvask og matlaging eller møkking av fjøs. Ikke noe galt i det, men det holder dessverre ikke alene for mennesker som sliter med ubearbeidede traumer.

Symptomer på avvik som ikke defineres i en diagnose
Judith Herman skriver i sin bok at mange misbrukere kan ha hatt så store problemer i barndommen at de kan ha symptomer som man ikke kan knytte til noen av diagnosene man i dag finner beskrevet i WHO ICD-10 eller DSM IV. Jeg knytter dette til det Tonje Dybsland Berge og Mona Kristin Park Hårklau skriver i studien: ”Hjerne uten beskyttelse? Nevrobiologiske konsekvenser av å vokse opp med vold og omsorgssvikt”.

Her kan vi lese mer om hvordan hjernen skal utvikle seg og hvilke konsekvenser det gir om den ikke får utvikle seg slik den skal. Slik jeg forstår det så ligger nok noe av svaret på det som Herman tar nettopp her. Fordi de ulike sentrene i hjernen skal utvikle seg helt i pararellt er det viktig at forholden for en slik utvikling ligger til rette. Der hvor et barnet lever under slike forhold at livet står i fare vil kun deler av hjernen utvikle seg og det igjen gir konsekvenser for andre ferdigheter og gi atferds – og reaksjonsavvik. Det kan jo være årsaken at de ikke er så kjent og heller ikke blitt forklart igjennom diagnoser man i dag kjenner til?

Med NAV-systemet som ”primærbehandler”
Uansett traumer eller hjernesenterstoppende utvikling så er dette ubalanser som kan rettes opp. Men det krever at vi får et hjelpeapparat som forstår seg på hva som skjer når menneske ikke får rett behandling i forhold til behov. Vi må få et system som i alle fall bidrar at de eksistensielle grunnbehovene blir tilfredslit på en god måte. Bolig, økonomisk trygghet, meningsfult innhold i dagen og sosialt nettverk som man kan ha tillit til over tid. Jan Aasen skriver i sin masteroppgave i psykisk helsearbeid, ” Langs gjengrodde stier, Applikasjoner av traumeteori og treaumeterapi i behandlingstilbudet til brukere med sammensatte rus –og psykiske lidelser”, at NAV ofte blir stående som det eneste behandlingstilbudet disse får. Og de er ikke akkurat kjent for å ha noen god terapeutisk effekt på syke mennesker.

Det sies at traumereaksjoner ikke en psykiatrisk lidelse, men snarer en sunn reaksjon på en ekstrem opplevlese. Det som blir vankelig er når disse ikke blir bearbeidet på en god måte. I en bearbeiding må man gi hjernen en ny kunnskap. Altså må bla. Amygdala programmeres på nytt. Den må få en ny info.om at det som engang var en fare ikke er det lenger. Slik jeg har erfart så er kognitiv atferdsterapi det beste for traumepasienter. Men det det finnes mest av i våre behandlingsinstitusjoner er konfrontasjonsmetoder, program som bygger på konsekvenspedagogikk og arbeidstrening under de merkeligste forhold på lukkede institusjoner. Metoder som frarådes på det sterkeste i behandling av rusavhengige med sammensatte lidelser.

Det er få av institusjonene og behandlingsoppleggene som jeg vet om som har fokus på at personen skal kunne klare seg etter institusjonsoppholdet. Jeg kjenner kun til Solliakollektivet som har fokus på at personen en dag skal klare seg i egen bolig, arbeid og etablere seg med venner som de velger fordi de har samme interesse som dem og ikke bare fordi dem er tidligere rusmisbrukere. Dessuten så har de fleste gjengangere i rusomsorgen stort sett NAV-systemet som behandler og er det noe som kan være retraumatiserende så å mææte være avhengig av NAV. Det er ikke et system som er menneskevennlig uansett årsak til at man havner der. Jeg har hørt foredrag om en som tidligere var rektor og som ble syk. Måten hun ble behandlet på gjorde at hun måtte flytte fra kommunen hun bodde i håp om at hun sulle få bedre hjelp, men endte opp som uføretrygdet. Det forteller jo litt hvordan en med svakere utgangpunkt enn denne rektoren kan havne.

Mye å ta hensyn til, men det første må alltid være først
Som sagt så kan altså folk som ikke har en vanskelig oppvekst også havne utpå. Som regel så klarer de seg veldig bra med kun litt støtte i begynnelsen. Men felles for de som har hatt en vanskelig oppvekst er at de har tilknytningsforstyrrelser . Det slår jo uheldig ut med tanke på at man må ha en tillitsperson å knytte seg til når man skal i gang med rehabiliteringen. Det sies at 40 % av gjenreisning ligger knyttet til å endre livssituasjonen, altså må så å si alt kjent skiftes ut og 30 % ligger til behandler/tillitspersonen, 15% på metoder og de siste 15% på egne forventinger og håp. Tillit utvikles over tid, uansett hvilken bakgrunn man har og da med tanke på alle de ulike personene en rusmisbruker må forholde seg til i et behandlings -og rehabeliteringsforløp så forstår vi også at dette kan bli en stor utfordring. Det neste som kan forstyrre oppbyggingen av tillitspersoner er at i helse og omsorgsektoren er det mye utskiftninger av personalet, så sier det seg selv hvor vanskelig det være å få i gang en god behandling.

Per Føyn og Shahram Shaygani skriver også i sin bok at uansett hva årsaken er så må personen være rusfri før en behandling kan starte. Behandlingen må være både strukturert og målrettet. Hvor lang tid det tar før man kan gå i gang med selve behandling er veldig individuelt. Judith Herman som jobber utfra Recoveryfilosofien snakker om 3 faser og at gjenreisningen er en livslang prosess. Denne prosessen sier ikke at menneske er ute av stand til å ta vare på seg selv i behandlingsforløpet, men snarer at den legger vekt på selvstendighet fra dag en. Så det å skape tiltak som opprettholder hjelpesløshet ser jeg ingen nytt i for menneske som er avhengig av alkohol eller narkotika.

Tilslutt
Og når vi tar med oss det lille jeg viser til her inn i det som i dag blir sett på som rusfri behandling som ikke førte frem så bør vi kanskje begynne å se hva alle disse behandlingene innholdt og om dette sto i forhold til behovet personen hadde. Det blir feil at hjelpeapparatet med alle sine kunnskapskilder skylder på at den rusavhengige kan skylde seg selv, og det blir helt galt at den rusavhengige skylder på at det er deres egen skyld fordi det er dem selv som velger. Hvordan kan man legge skylden på et menneske som har en rusmiddelkapret hjerne og som av den grunn er helt ute av stand til å ta vare på seg selv på en god måte? Hvordan ville den rusavhengige ha valgt om den fikk velge på øverste hylle? De fleste jeg hører om ønsker å leve et rusfritt liv

For den som mener at sprøyterom, varmestue, haroinutdeling og legalisering vil hjelpe – fortell meg hva det skal hjelpe for – og ikke minst hvem som hjelpes mest med slike tiltak. Ingen midler med ruspotensiale – uansett hva de måte hete – bidrar bedre helse, selvstendighet og frihet. Viktige elementer i et hvert menneskes liv. Det eneste slikt bidrar med er hva Eirik Sverdrup sier så beskrivende: Den dritten tar livet av de vakreste rosene.


Foto: Rita Nilsen, medarbeidere i stua til Retretten sammen med brukere


” Det handler ikke om å slutte å drikke eller ruse seg, men å få en mulighet til å slippe…”, sier nå jeg og de andre i Retretten