Var det dette som var drømmen – eller?

Det var en urolig sjel som kom inn i rettsalen i dag for å få sin dom forkynt. Kjæresten satt der,en vakker ung kvinne. Hun var svært blek med et redd blikk. Aktor var der først av alle, forsvarer kom rett etter og tok i mot den tiltalte som ble fulgt inn av to fra arresten. Vi satt der alle sammen å tittet opp på klokken. Den sneglet seg over to. Det var kl.14.00 de hadde sagt at dommen skulle forkynnes. Den ble 5 over, kjærestens venninne visker febrilsk med henne. Så 10 over, og venninnen forsøker å skape en viskedialog med meg også, men jeg blir taus og har ingen behov av å snakke når det er en slik spenning i rommet jeg er i. 14 minutter over kom dommeren inn med sine to meddommere.
“Beklager forsinkelsen”. Han forstatte uten å se opp: “Jeg skal nå forkynne dommen, jeg kommer ikke til å lese alt, jeg vil forklare hvorfor når jeg kommer dit” Det han ikke leste var innholdet i de konkrete nummerete paragrafene tiltalte ble dømt under.

Det var en lang og vondt innledning. Den var detaljert fra flere vikler. Og endelig kom det vi alle hadde ventet på: 7 års forvaring, minstetid 4 år med fratrekk på 320 dager i varetekt. Pluss noen og syttitusen han måtte betale i erstatning.

Anker på stedet

Hele dommen?

Ja

Da har domfelt i samråd med sin advokat anket hele dommen

Det hele var over på noen minutter, men det føltes som en evighet. Jeg er glad jeg har valgt å vite minst mulig om hvorfor gutta vi jobber med sitter. Det er best sånn. I dag fikk jeg bekreftet at dette har vært et klokt valg. Jeg er glad jeg blir kjent med gutta for det dem er der dem sitter,mens de er rusfrie. Det er gode og omtenksomme mennesker jeg får møte. Da jeg ringte i kveld og spurte hvordan han hadde det svarte han: Jeg tenker på mamma og kjæresten min, jeg synes synd på dem. Igjen har jeg gjort mamma vondt og kjæresten min må nå leve med meg som sitter her. Og antalig lenge. Det var ikke dette vi planla.Ingen selvmedlidenhet å spore, bare en enorm bekymring for de to som står han nærmest.

At dette ikke var planlagt vet jeg og jeg tror på det som er blitt sagt. På grunn av en ulykke og store mengder smertestillende så gikk det galt. Det han fryktet mest etter siste dom var det som skjedde. Tilbakefall. Ikke på den vanlige måten- det å stikke ned på “plata” med en gang porten ble lukket bak seg – slik han hadde gjort 11 ganger tidligere. Nei denne gangen skjedde det etter noen år via smertestillende piller gitt av en lege. Og tydeligvis en uvitende en.

Jeg vet ikke hva som skjer med mennesker som får en forvaringsdom- får de behandling? Blir de utredet? Blir utredningen gjort med et nøytralt grunnlag, eller har de sakskyndinge med seg personens tidligere kriminelle rulleblad som et bakteppe for vurderingen som skal gjøres? Gies de en reell sjanse til å komme tilbake til samfunnet mens de soner? Det jeg vet er at det er mange vakre sjeler som går fortapt på grunn av manglede hjelp og støtte tidliger i livet, mens de er i behandling, sitter i fengsel eller ligger på psykiatriske sengeavdelinger.

Det er så lite jeg får gjort, men det lille jeg kan gjøre skal jeg fortsette med. Helst mest mulig uvitende om årsak for innsettelsene. Jeg vil fortsette å stille opp og fortelle hvordan jeg opplever dem i retten eller hvor det måtte være. Og i dette så får jeg håpe at de som virkelig kan bidra med å gjøre en forskjell benytter den makten og myndigheten de har til å gjøre noe for mennesker som kanskje ikke har de store oddsene her i livet. Jeg hadde bare behov for å skrive dette for dette handler om mennesker og mennesker som sjeldent blir gitt en rettferdig behandling. Og da tenker jeg ikke på fengselsdommen de får – det er kanskje det mest rettferdige av alt som gjøres mot såkalte kriminelel narkomane gjengangere.

Les mer om Retrettens arbeid: http://www.retretten.no