Hva skal vi gjøre med innsatte som ønsker å rehabiliteres ?

Utdrag fra evalueringen til de innsatte etter kortkurset av ANTA som vi har kalt; KORTinnPÅ.

Det var syv godt motiverte gjengangere i Oslo fengsel som deltok på dette ukeskurset. Disse 7 har fulgt vårt motiveringskurs , VeiValget, noen måneder, 2 dager i uken. Alle syv har svart mer eller mindre likt. De synes kurset var svært lærerikt, de opplevde at de hadde fått mange bekreftelser og de ville fortsette å fordype seg i temaene. De likte settingen med at jeg som foreleser hadde mer enn bare en formell kompetanse. Samlet sett så var alt veldig positivt. Tungt og slitsomt, men positivt. De mente at de nå forsto bedre hva som lå i det å ta ansvar for eget liv. Samtlige ga utrykk for at de synes det var trist at de ikke hadde fått denne innsikten for flere år siden. Alle hadde vært i det offentlige omsorgsapparatet, noen fra de var små og alle hadde vært innom rusinstitusjoner og enkelte hadde vært i psykiatrien. Den sorgen de uttrykker er en sorg jeg selv kjenner godt igjen.

Jeg vil dele med dere 2 av de som har skrevet noe utfyllende under ” Egne kommentarer” på evalueringsskjemaet.

Den første er en godt voksen mann som har vært ut og inn av alt fra barnevernsinstitusjoner, psykiatrien, rusinstitusjoner til nå å være en gjenganger i fengsl. Denne gangen som tidligere sitter han på en lengre dom. Jeg har snakket med han igjennom mange år, men har aldri blitt kjent med den personen han er bakom den store ”torpedomasken” (han er ingen torpedo, men kan lett bli stemplet som det utfra utseende). Det er en av de mest omtenksomme, reflekterte og rettskafne jeg har møtt. Dessverre så har ikke den siden fått mulighet til å vise seg fordi han aldri har blitt møtt på en slik måte som kunne ha hjulpet han. Jeg har behov for å si at ingen av mennene i vår gruppe fremstiller seg som ofre eller uskyldige.

” Jeg hadde ikke noen forventninger til dette kurset og det har noe med mine tidligere erfaringer. Men jeg sitter nå igjen med en veldig positiv opplevelse av det hele. Det er mange av temaene som jeg vil ta med meg videre i livet, og jobbe mer målretta med, steg for steg. Hovedgrunnen til at jeg har fått en positiv opplevelse av dette kurset tror jeg ligger i at når jeg har lytta på hva Rita har sagt, forstår jeg hva hun snakker om og hun forstår også hva jeg sier til henne. Med mine erfaringer er dette første gang i mitt liv hvor noen forstår min frustrasjon over hvor vanskelig det er å være helt ærlig på ting når man ikke får noe forståelse tilbake. Så til slutt må jeg få lov å takke deg Rita for et veldig godt kurs og du skal vite at dette har vært et vendepunkt for meg i positiv retning. Tusen takk.”

Jeg forsto veldig godt hva han snakket om. Det å ikke kunne sette ord på det du trenger hjelp til er en fortvilende situasjon å være i. Det å ikke forstå betydningen av ordene og hva de rommer når man er i samtale med hjelpeapparatet er grusomt. Som jeg sa til han: Dette er ikke en medfødt kunnskap og når ingen har lært oss det så er det heller ingen kunnskap vi kan ha. Gruppen delte mange ting rundt akkurat det med å ikke forstå hverken vedtak eller innholdet dommeravsigelser. Veien videre for han er ikke fult så ensom som den var på mandag. Og han har en større forståelse av hva som ligger i utsagnet: Du har selv ansvar. Så lenge vi kan så skal vi være der, den saken er klar. Han fortjener så mye mer enn hva han har fått hittil i livet. Det fortjener også kona og barnet hans.

Den neste var en flink liten gutt inntil ansvaret ble større enn hva han som barn kunne makte å handtere. Han klarte seg sånn utenfra sett greit frem til slutten av tenårene, men da det revnet gikk alt galt. Det ble noen grusomme konsekvenser. Både for han, hans familie og andre rundt han. Mannen over brukte narkotika og han her brukte for det meste alkohol. Han har mange forsøk på å komme seg ut av både alkoholmisbruk og sine psykiske problemer, men han fikk det ikke til. Nå kan det hende han må sitte mange år i fengsel. Og da mener jeg veldig mange år. Igjennom dette kurset og de foregående ukene han har vært hos oss har han fått tilbake håpet og troen på at han en dag skal få det godt med seg selv, sin familie og at han nå har en mulighet til å bli kjent med barnet sitt.

” Jeg vil takk dere alle for den fineste uka jeg har hatt så langt i Oslo fengsel, som er noen år nå. Jeg er så glad for at jeg begynte i Retretten. Dere er så fine mennesker. Og dere er alle forbilder for meg. Jeg føler litt som vi er en familie, og det gir meg utrolig mye. Jeg har ikke på 10 år vært så klar som nå til å for å forandre livet mitt til noe positivt. Retretten drar meg i riktig retning, og nå er det bare opp til meg selv. Rita du er det av de mest fantastiske menneske jeg har møtt i hele mitt liv. Du gir av hele ditt hjerte, og det gjør det mye lettere for meg å åpne meg. Du snakker rett fra leveren, og du vet hva du prater om. Så mye kunnskap du sitter med er jo helt sykt. Dette ANTA-kurset gikk over alle mine forventninger. For første gangen er jeg stolt av meg selv for at jeg selv prøver å forandre livet mitt.
Jeg ser bare hele tiden at Retretten vet hva de snakker om, dere alle har jo vært der før. Det gjør alt så mye mer interessant. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Dere i Retretten gjør en viktig jobb. Dere hjelper oss i fengselet og dere følger oss opp den dagen vi blir løslatt. At det finnes så utrolig gode mennesker gjør meg så lykkelig. Jeg er blitt glad i dere alle. Dere er ett av de verktøyene jeg trenger i livet for å lykkes. Og ved å lykkes mener jeg å være RUSFRI. Jeg bare ser hvor glade min familie er over at jeg får hjelp her inne for mine rusproblemer.
Jeg vil bare takke for en kjempeuke. Gleder meg til nye stunder sammen. Tusen takk Rita for alt du gir meg. Jeg er sååååååååååå takknemlig. Dere i Retretten er mine forbilder. Glad jeg har møtt dere og gleder meg til tiden fremover. Glad i deg”

Nå har jeg ikke noe behov for å fremheve meg selv eller Retretten, men jeg håper at dere som leser dette forstår verdien av å benytte brukererfaring i kombinasjon med den formelle kompetanse. At dere som sitter i posisjoner som kan gjøre en forskjell for dem som lider benytter dere av alt som kan hjelpe. Brukerrepresentanter kan bidra med mye, men vi har begrensense ressurser og kan ikke følge noen helt til mål alene. Det er viktig at vi jobber sammen- for mennesker som ber om hjelp og ikke minst alle de som trenger hjelpe fra ulike tjenesteytre. De har som oftest lidd lenge og mer enn nok. Vi har i denne uken fått være med 7 som ønsker rehabilitering, hvor skal de gå videre? Hvem med makt og myndighet vil lytte til dem slik at de kan få den hjelp de selv gir utrykk for at de trenger? Hjelp meg i å finne dem er dere snill!

I disse engletider…

Jeg ser henne for meg. En vakker ung kvinne. Hun var over 170 cm høy og slank. Veldig slank. Hun var urolig. Hun så seg rundt i det lille rommet jeg hadde. Jeg så ikke øynene fra der jeg satt, men jeg fornemmet at de flakket hit og dit. Jeg fikk en mistanke om at hun egentlig ikke ville snakke med meg, At hun bare ville videre. Da hun satte seg på stolen foran meg og la det ene benet over det andre så jeg hvor tynn hun var. Låret var ikke tykkere enn leggen min. Øynene var som sunket inn i hode og brunkremen klarte ikke å skjule de mørke ringene under dem. Det så ut som om kinnbena stakk ut i ansiktet hennes. Men allikevel var hun vakker.

Faren hadde tatt kontakt med meg. Han ville at jeg skulle hjelpe datteren. De hadde forsøkt alt, men ingenting så til å nyttet. Moren hadde fått en mistanke om at hun kanskje brukte narkotika. De var usikre, men hun ble bare tynnere og tynnere, merkeligere og merkligere og var ikke til å kjenne igjen, fortalte han meg. Han var villig til å betale hva som helst bare datteren fikk hjelp. Han var villig til å betale, men han hadde ingen mulighet til å komme ned sammen med henne til første samtale.Moren var i utlandet annen familie var det heller ikke som kunne komme med henne.

Hun hadde på seg en joggesko, mørkbrun velurbuske og velurhettejakke. Hetten var foret med et silkeaktig stoff. Under hadde hun en hvit t-shirt med rund hals. Det var en jaget, ensom sjel som satt der hos meg. En ung kvinne som ikke hadde noen rusproblem, men slet med anorexi. Hun opplevde ikke selv at hun hadde noen problem. Alt var greit. Da hun så jeg hadde en vekt ville hun veie seg. Hun tok av seg sko og jakke. Jeg hadde lagt merke til hårveksten i ansiktet hennes. Det var som et tett dunlag. På armene kunne jeg se at hun også hadde veldig mye hår. Hva hun veide fikk jeg aldri vite. Det var lett å forstå at hun ikke ville ha noen samtale så jeg tilbød akupunktur. Noe hun sa ja til. Hun så nok med at det var en fin måte å slippe unna samtalen på.

Hun følte nok ro og kom noen ganger å fikk akupunktur. Jeg oppmuntret henne til å oppsøke en samtalepartner innenfor det offentlige, men det ville hun ikke. Hun hadde ingen problem. En dag kom hun gledestålende og fortalte at hun skulle puste seg tilbake til tidligere liv så hun kunne rydde i karma. Kvinnen hun hadde funnet frem til hadde gitt henne noen øvelser, østerlandske riter, som hun skulle ta om morgenen før frokost. I tillegg hadde hun fått en diett; hun skulle spise noen sprir som skulle spire i det vestre hjørne på kjøkkenet i 48 timer. Og disse spirene var å finne i en butikk på Grünerløkka. Som den anotekrikeren hun var så tok hun ingen buss eller trikk, hun gikk – fra Frogner. Alt dette var som å gi dop til en narkoman. Alt som kunne konsumere hennes tid var hjertelig velkomment. Jeg så henne aldri mer. Jeg vet ikke om hun lever.

Diskusjonene om tidligere liv har jeg sittet midt i en gang før mitt møte med anorektikeren. På skolen da jeg utdannet meg til akupunktør. En av elevene der kom en dag gråtende på skolen, hennes barndomsvenninne hadde tatt sitt eget liv. Siden det var barndomsvenninne så kunne det ikke ha vært gamle jenta, tenkte jeg. En av de mest dominante elevene slang ut av at dette var gammel karma som skulle vært gjort opp i dette liv, men nå måtte hun fortsette jobben i sitt neste. En annen kvinne fulgte opp med at det å stikke av nå ville bare forlenge prosessen. Dette hadde ikke jeg hørt om før så jeg fulgte litt med uten og helt forstå at noen kunne tro på slikt. Hun som hadde mistet venninnen sin ble veldig fortvilet. Der satt klasses ”guru” en egosentrisk godt voksen mann og en ung kvinne og messet om hva hun kanskje hadde vært i tidligere liv siden hun hadde hatt så tungt at hun valgte selvmord som en pause. Venninnen fortalte at den stakkars jente hadde ikke gjort annet galt enn å bli født inn i vanskelige kår. Diskusjonparet forklarte at vi alle valgte våre foreldre utfra hvilke prøvelser vi måtte igjennom for å betale tilbake det vi hadde gjort galt i tidligere liv. Dette utviklet seg til en smertefull seanse. Kvinnen forklarte og forsvarte sin venninne med nebb og klør. Jenta som hadde forlatt livet hadde opplevd et liv med misbruk på alle tenkelige måter og hadde endt opp som narkoman i tidlig tenårene. Og nå satt kvinnen med en fryktelig skyldfølelse fordi hun ikke hadde klart å forhindre dette selvmordet.

Det var et fortvilet syn og se min med-student sitte mellom to mennesker som antageligvis hadde fått litt kjeft i barndommen og kjent på en ungdomskjærlighetssorg. Tilslutt ble det så ille at jeg ikke visste hva hun gråt for – tapet av venninnen eller av en desperasjon for å få disse til å slutte med slikt snakk. Jeg fikk det fryktelig vondt, kjente av det svimlet helt. Skulle disse jobbe med mennesker som trengte hjelp tenkte jeg. Da hun til slutt hørtes hysterisk ut og sa: dere kan jo ikke si at noen velger seg slike foreldre. En far som misbruker henne seksuelt fra hun var et lite barn og en mor som er ute avstand til å forsvare henne. Ingen kan velge slike foreldre skrek hun. Læreren vår hadde kommet inn og deltok i diskusjonen – han støttet det tidligerelivsynet. Da ble det nok for meg. Jeg var der,jeg kunne forsvare meg og meg skulle de svare. Jeg reiste meg opp og delte i kortversjon av min historie og spurte dem hva de mente om meg som kunne ha valgt meg inn i et slikt liv. Hvilket liv hadde jeg hatt tidligere som fortjente noe slikt. Det ble stille.

Men den som aldri forlater mitt hode er den unge kvinnen som sto ved gravens rand. Vi vet at de som får en enrom hårvekst på kroppen ikke har så mye forsvar igjen. Ble hun reddet av å rydde opp i tidligere liv, gjøre øvelser hentet fra et fremmed land eller spise noen spirer som har grodd under spesielle forhold i en nøyaktig tidsperiode? Eller kom det noe annet i hennes vei som hjalp henne? Og nå stiller jeg meg spørsålet: Vil noen hardt skadeskutte sjeler la seg repareres i møte med sine overjordiske engler ? I mitt hode blir dette en selskapslek, slikt vi kan holde på med i lystige lag, men langt borte fra mennesker i dyp sjelelig nød.

Maktesløs

En ny melding om et dødsfall. En ung jente døde under et epileptisk anfall. En epilepsi som ble en følge etter en overdose GHB. Ikke fordi hun hadde utviklet noen avhengighet, men av noe som kan ansees for en ungdomsflørt med rusmidler. Hva kan vi gjøre? (foreldrene ønsker at jeg forteller dette)

Nå sitter det en mor, far, søsken, besteforeldre og venner igjen i dyp sorg. Med en gnagende tvil om at de kanskje kunne ha gjort noe for å forhindret dette. Hva kunne de ha gjort?

Det å snakke med pårørende berører meg dypt inn i hjerte. Fortvilelsen, desperasjonen, sorgen og ikke minst skyldfølelsen de bærer gjør meg vondt. Hva kan jeg – lille meg gi dem av lindring? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg kan er å gi av min tid så de kan få tømme seg for noe av alle de vonde tankene og følelsene de har.

Andre meldiger jeg har fryktet har også tikket inn. Et nytt år følger etter jule -og nyttårfeiringer. I år som tidligere så har ikke alle har kommet like godt ut av dem. Det er tungt å høre om de jeg så i fjor, som jeg så kjempet seg igjennom tunge stunder, som hadde tillit nok til oss slik at vi kunne være med å mobilisere håp og tro på bedre dager når det stormet som verst inne i dem. Nå er noen ute å sliter igjen. Deres pårørende er atter satt beredskapsmodus. Alle døgnets våkne timer går med på å være redd. Jeg kjenner det i kroppen når jeg får høre om hvordan barn og ektefeller kryper lags veggene for ikke å vekke demonen som raser i en aktiv alkohol -og narkotikamisbruker. Ser for meg de fortvilede foreldre som kjemper for at deres barn – som er godt voksne – ikke skal miste det lille som måtte være igjen. Hva kan vi gjøre – hva kan jeg gjøre?

Det jeg skal gjøre er fortsatt jobbe for å holde Retretten åpen slik at de som trenger litt støtte på veien ikke skal føle seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er hva jeg kan gjøre!