Maktesløs

En ny melding om et dødsfall. En ung jente døde under et epileptisk anfall. En epilepsi som ble en følge etter en overdose GHB. Ikke fordi hun hadde utviklet noen avhengighet, men av noe som kan ansees for en ungdomsflørt med rusmidler. Hva kan vi gjøre? (foreldrene ønsker at jeg forteller dette)

Nå sitter det en mor, far, søsken, besteforeldre og venner igjen i dyp sorg. Med en gnagende tvil om at de kanskje kunne ha gjort noe for å forhindret dette. Hva kunne de ha gjort?

Det å snakke med pårørende berører meg dypt inn i hjerte. Fortvilelsen, desperasjonen, sorgen og ikke minst skyldfølelsen de bærer gjør meg vondt. Hva kan jeg – lille meg gi dem av lindring? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg kan er å gi av min tid så de kan få tømme seg for noe av alle de vonde tankene og følelsene de har.

Andre meldiger jeg har fryktet har også tikket inn. Et nytt år følger etter jule -og nyttårfeiringer. I år som tidligere så har ikke alle har kommet like godt ut av dem. Det er tungt å høre om de jeg så i fjor, som jeg så kjempet seg igjennom tunge stunder, som hadde tillit nok til oss slik at vi kunne være med å mobilisere håp og tro på bedre dager når det stormet som verst inne i dem. Nå er noen ute å sliter igjen. Deres pårørende er atter satt beredskapsmodus. Alle døgnets våkne timer går med på å være redd. Jeg kjenner det i kroppen når jeg får høre om hvordan barn og ektefeller kryper lags veggene for ikke å vekke demonen som raser i en aktiv alkohol -og narkotikamisbruker. Ser for meg de fortvilede foreldre som kjemper for at deres barn – som er godt voksne – ikke skal miste det lille som måtte være igjen. Hva kan vi gjøre – hva kan jeg gjøre?

Det jeg skal gjøre er fortsatt jobbe for å holde Retretten åpen slik at de som trenger litt støtte på veien ikke skal føle seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er hva jeg kan gjøre!