I disse engletider…

Jeg ser henne for meg. En vakker ung kvinne. Hun var over 170 cm høy og slank. Veldig slank. Hun var urolig. Hun så seg rundt i det lille rommet jeg hadde. Jeg så ikke øynene fra der jeg satt, men jeg fornemmet at de flakket hit og dit. Jeg fikk en mistanke om at hun egentlig ikke ville snakke med meg, At hun bare ville videre. Da hun satte seg på stolen foran meg og la det ene benet over det andre så jeg hvor tynn hun var. Låret var ikke tykkere enn leggen min. Øynene var som sunket inn i hode og brunkremen klarte ikke å skjule de mørke ringene under dem. Det så ut som om kinnbena stakk ut i ansiktet hennes. Men allikevel var hun vakker.

Faren hadde tatt kontakt med meg. Han ville at jeg skulle hjelpe datteren. De hadde forsøkt alt, men ingenting så til å nyttet. Moren hadde fått en mistanke om at hun kanskje brukte narkotika. De var usikre, men hun ble bare tynnere og tynnere, merkeligere og merkligere og var ikke til å kjenne igjen, fortalte han meg. Han var villig til å betale hva som helst bare datteren fikk hjelp. Han var villig til å betale, men han hadde ingen mulighet til å komme ned sammen med henne til første samtale.Moren var i utlandet annen familie var det heller ikke som kunne komme med henne.

Hun hadde på seg en joggesko, mørkbrun velurbuske og velurhettejakke. Hetten var foret med et silkeaktig stoff. Under hadde hun en hvit t-shirt med rund hals. Det var en jaget, ensom sjel som satt der hos meg. En ung kvinne som ikke hadde noen rusproblem, men slet med anorexi. Hun opplevde ikke selv at hun hadde noen problem. Alt var greit. Da hun så jeg hadde en vekt ville hun veie seg. Hun tok av seg sko og jakke. Jeg hadde lagt merke til hårveksten i ansiktet hennes. Det var som et tett dunlag. På armene kunne jeg se at hun også hadde veldig mye hår. Hva hun veide fikk jeg aldri vite. Det var lett å forstå at hun ikke ville ha noen samtale så jeg tilbød akupunktur. Noe hun sa ja til. Hun så nok med at det var en fin måte å slippe unna samtalen på.

Hun følte nok ro og kom noen ganger å fikk akupunktur. Jeg oppmuntret henne til å oppsøke en samtalepartner innenfor det offentlige, men det ville hun ikke. Hun hadde ingen problem. En dag kom hun gledestålende og fortalte at hun skulle puste seg tilbake til tidligere liv så hun kunne rydde i karma. Kvinnen hun hadde funnet frem til hadde gitt henne noen øvelser, østerlandske riter, som hun skulle ta om morgenen før frokost. I tillegg hadde hun fått en diett; hun skulle spise noen sprir som skulle spire i det vestre hjørne på kjøkkenet i 48 timer. Og disse spirene var å finne i en butikk på Grünerløkka. Som den anotekrikeren hun var så tok hun ingen buss eller trikk, hun gikk – fra Frogner. Alt dette var som å gi dop til en narkoman. Alt som kunne konsumere hennes tid var hjertelig velkomment. Jeg så henne aldri mer. Jeg vet ikke om hun lever.

Diskusjonene om tidligere liv har jeg sittet midt i en gang før mitt møte med anorektikeren. På skolen da jeg utdannet meg til akupunktør. En av elevene der kom en dag gråtende på skolen, hennes barndomsvenninne hadde tatt sitt eget liv. Siden det var barndomsvenninne så kunne det ikke ha vært gamle jenta, tenkte jeg. En av de mest dominante elevene slang ut av at dette var gammel karma som skulle vært gjort opp i dette liv, men nå måtte hun fortsette jobben i sitt neste. En annen kvinne fulgte opp med at det å stikke av nå ville bare forlenge prosessen. Dette hadde ikke jeg hørt om før så jeg fulgte litt med uten og helt forstå at noen kunne tro på slikt. Hun som hadde mistet venninnen sin ble veldig fortvilet. Der satt klasses ”guru” en egosentrisk godt voksen mann og en ung kvinne og messet om hva hun kanskje hadde vært i tidligere liv siden hun hadde hatt så tungt at hun valgte selvmord som en pause. Venninnen fortalte at den stakkars jente hadde ikke gjort annet galt enn å bli født inn i vanskelige kår. Diskusjonparet forklarte at vi alle valgte våre foreldre utfra hvilke prøvelser vi måtte igjennom for å betale tilbake det vi hadde gjort galt i tidligere liv. Dette utviklet seg til en smertefull seanse. Kvinnen forklarte og forsvarte sin venninne med nebb og klør. Jenta som hadde forlatt livet hadde opplevd et liv med misbruk på alle tenkelige måter og hadde endt opp som narkoman i tidlig tenårene. Og nå satt kvinnen med en fryktelig skyldfølelse fordi hun ikke hadde klart å forhindre dette selvmordet.

Det var et fortvilet syn og se min med-student sitte mellom to mennesker som antageligvis hadde fått litt kjeft i barndommen og kjent på en ungdomskjærlighetssorg. Tilslutt ble det så ille at jeg ikke visste hva hun gråt for – tapet av venninnen eller av en desperasjon for å få disse til å slutte med slikt snakk. Jeg fikk det fryktelig vondt, kjente av det svimlet helt. Skulle disse jobbe med mennesker som trengte hjelp tenkte jeg. Da hun til slutt hørtes hysterisk ut og sa: dere kan jo ikke si at noen velger seg slike foreldre. En far som misbruker henne seksuelt fra hun var et lite barn og en mor som er ute avstand til å forsvare henne. Ingen kan velge slike foreldre skrek hun. Læreren vår hadde kommet inn og deltok i diskusjonen – han støttet det tidligerelivsynet. Da ble det nok for meg. Jeg var der,jeg kunne forsvare meg og meg skulle de svare. Jeg reiste meg opp og delte i kortversjon av min historie og spurte dem hva de mente om meg som kunne ha valgt meg inn i et slikt liv. Hvilket liv hadde jeg hatt tidligere som fortjente noe slikt. Det ble stille.

Men den som aldri forlater mitt hode er den unge kvinnen som sto ved gravens rand. Vi vet at de som får en enrom hårvekst på kroppen ikke har så mye forsvar igjen. Ble hun reddet av å rydde opp i tidligere liv, gjøre øvelser hentet fra et fremmed land eller spise noen spirer som har grodd under spesielle forhold i en nøyaktig tidsperiode? Eller kom det noe annet i hennes vei som hjalp henne? Og nå stiller jeg meg spørsålet: Vil noen hardt skadeskutte sjeler la seg repareres i møte med sine overjordiske engler ? I mitt hode blir dette en selskapslek, slikt vi kan holde på med i lystige lag, men langt borte fra mennesker i dyp sjelelig nød.