Feil å skylde på narkotikapolitikken

I Romerikets Blad’s leder 23 mars kan man forstå det slik at jeg mener at norsk
narkotikapolitikk er feilslått og at jeg er for legalisering, derfor har
jeg behov for å komme med mine meninger. Slik jeg ser det så er ikke
overdosene et symptom på en mislykket kamp om å få et narkotikafritt
samfunn. Utfra mine erfaringer så er disse en konsekvens av at vi har
mislykkes totalt med å være tilstede for mennesker, i alle aldre, som
sliter. Vi har et samfunn som krever at man må være vellykket på alle
plan, at man har en psykisk, fysisk, mentalt og ikke minst materiell
styrke. De som rammers hardest er de som av ulike grunner faller utenfor.
Det kan være alt fra å ikke ha tilstedeværende omsorgspersoner eller av å
ha havnet tidlig i offentlige omsorgstiltak, til ikke å ha penger til å
følge opp aktiviteter som skolene legger opp til. Etter min mening så er
det ikke narkotikapolitikken vi har mislykkes med, men vi mislykkes med å
ha en helhetlig politikk som er menneskevennlig og et system som kan
hjelpe folk som ligger nede.

Jeg har ikke oversikt om alle som er for legalisering mener med at Norsk
narkotikapolitikk er feilslått. Ut fra mitt ståsted, som er i det
forebyggende perspektivet, så har den vært svært vellykket. De aller
fleste er redd for å bryte norsk lov og derfor holder de seg borte fra
miljøer som selger narkotika og det sparer mange for mye lidelser. Og det
er ikke bare den som har utviklet avhengigheten som rammes, men mange
mennesker rundt den avhengige. Spesielt barn rammes hardt når de må vokse
opp i hjem som preges av daglig rusmiddelbruk.

Ta vare på menneskene
Før vi går til det skrittet at vi åpner opp for flere rusmidler i
samfunnet vårt bør vi nok se på hvordan vi kan hjelpe folk så de kan
slippe å bruke rusmidler på en slik måte at de skaper problemer. Vi bør se
nøye på hvordan vi tar vare menneske i landet vårt. Det er også viktig å
se på det systemet som gjør at barnehage – og skoleansatte ikke tar grep
når de ser barn som faller utenfor. Og hva som er årsaken til at
personalet ikke orker alt ubehaget som følger det å sende en
bekymringsmelding til barnvernet. Hvorfor barna ofte går tapene ut i
barnevernssaker. Hva samfunnet vårt egentlig sparer på å la barn, unge og
psykisk syke vente i månedsvis før de hjelpes. Og ikke minst så må vi gå
integreringspolitikken nøyere i sømmene.

Vi må finne årsaken
Jeg ser på rusmisbruk er et symptom på at et menneske sliter og har det
vondt og da må vi finne ut hva som er årsaken. Det blir feil å bruke syke
mennesker som et argument i legaliseringsdebatten og helt feil å mene at
overdoser har sin årsak i en feilslått narkotikapolitikk.

Min søster døde ikke på grunn av manglende tilgjengelighet, men fordi hun fikk tak i det hun selv følte hun trengte. Den siste dosen hun tok gjorde at alle organene hennes kolapset etter å ha inntatt opiater mange år. Jeg kan ikke se at en dose Heroin gitt av legen fremfor den hun hadde ordnet selv kunne ha gjort en forskjell. I og med at jeg arbeider 4 dager i uken med gjenganger i Oslo fengsel så er jeg helt for at man skal tilby annet enn straff til de som har utviklet en avhengighet til rusmidler.

Jorden kan du inte göra om…

Dette har vært en uke med fryktelig mange inntrykk. Jeg har vært glad, trist, redd og utrolig ensom. Mitt høyeste ønske var at jeg kunne gjort alle rundt meg glade og lykkelige. Spesielt alle dem som jeg trodde sto nær meg. Men sånn er det ikke. Mange av de jeg trodde skulle glede seg med meg, og som sammen med oss som følte at Scheiblers hederspris var en heder til oss alle, vist meg kun sin likegyldighet.

Den gleden jeg har kjent på kommer av at noen har sett alt arbeid som blir gjort i Retretten. Som har forstått hvor mye tid og krefter som har gått med for at vi skulle komme hit. Ikke minst fordi mine forutsetninger for å kunne klare det har ikke vært de beste. Nå vil disse hjelpe så vi kan sikres. Det som også har gitt glede er at media har fulgt opp og bidratt med å spre HÅPET ut til de som sliter. Men som med alt annet så har ting en bakside. Noen fikk HÅP andre ble såret.

Når ting har stormet som verst rundt meg i det siste så har jeg kjent gufset av ensomhetfølelsen som nesten tok livet av meg for noen år siden. Smerten ved å stå på utsiden har til tider slått inn med voldsom kraft. I løpet av sekunder kunne jeg føle at det var noe som gikk i stykker inne i meg – igjen. Nettene ble fylt av en lengsel etter å bli trøstet . Trøstet av dem som kjente hele min forhistorie og som ville meg godt i dag. Jeg drømte om at disse kunne ha vært der og gjort meg hel igjen. Men de er døde. Det å finne metoder som skulle hjelpe meg kunne til tider virke umulig.

Kjære lille fugl
…Du har slitt deg til en totalrevisjon med mange dimensjoner. Det er ikke ofte jeg kan si det om noen. Du er ikke som en regissert kopi – du har omprogrammert deg selv, med et tydelig ønske til noe så sjeldent som sosial og menneskelig solidaritet. Jeg sender deg mitt favoritt dikt:

Jorden kan du inte göra om

Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.

Men detta är redan så mycket
att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre
betyder en broder mer.»
Stig Dagerman

Midt i det mørkeste fant jeg et sammenbrettet brev fra 1999 i en skuff, fra en som har kjent meg fra jeg var et lite barn. Trøsten kom via et brev – et 13 år gammelt brev. Med ett fikk jeg tilbake fokuset der det må være for meg. Rusen og rusmisbruk har nesten tatt livet av meg og derfor kan jeg godt la jobben med å hjelpe de som sliter, av og til gjøre meg litt vondt. Jeg kan ikke forvente noe av noen, jeg kan heller ikke tro at jeg kan ikke gjøre alle glade og lykkelig. Men jeg skal gjøre mitt for at de som kommer til Retretten skal slippe å føle seg alene i kampen mot sine indre og ytre demoner. De som kan gjøre veien mot det rusfrie livet vanskelig.

Sender en stor takk til de levende som hjelper meg så jeg kan leve det livet som betyr noe for meg. Takker for at dere gir meg styrke til å holde fokus på det som er verd å ha fokus på

Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege

Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?

Utfra min faktakunnskap, hverdag og verden så blir det feil å fortsette å la syke mennesker være et bilde på en mislykket og feilslått narkotikapolitikk og handle deretter. Det blir helt feil når politikere profitterer på dette og sier at de skal arbeide for å åpne opp for økt tilgjengenlighet av de stoffene disse menneskene er blitt sykere av.

Politikere vil oss vel
Jeg går utfra at politikere vil oss vel og at de mener at bare stoffene blir legalisert eller foreskrevet av en lege så blir de fleste problemer borte. Hvilke av alle problemer som blir borte er jeg litt usikker på, men for de psykiske, fysiske og sosiale endres nok ingenting på lang sikt. Hadde det vært sånn at hjernen var skrudd sammen slik at den forsto forskjellen på legalt og illegalt rusmiddel, så kunne vi bruke legaliseringen og legeordninering som virkemiddel på å løse problemene rusmidler skaper. ”Hasj og Heroin som er kjøpt på ”Narkoteket” blir man ikke avhengige av, og det bidrar heller ikke til at livet kjøres rett i grøfta om man skulle være så uheldig å bli avhengig av det” Men slik er det dessverre ikke. Hjernen spør ikke hvor og hvordan man har kjøpt rusmidlet. Den gjenkjenner hva midlene med ruspotensiale gjør med hode og følelseslivet. Det som gir velbehag og gode følelser er det vi vil søke etter gang på gang. Spesielt om livet føles tungt og vondt. Alle midler med ruspotensiale, legale eller illegale, vil alltid forstyrre hjernens samordningsfunksjon hvilket igjen leder til blant annet dårlig resoneringsevne, nedsatt koordinering og hukommelse, noe som igjen fører til at vi blir ute av stand til å ta gode valg for livet vårt.Dessuten så skaper rusmidlener problemer for hormonsystem noe som igjen gir konsekvenser for immunforsvaret vårt.

Heroin og hasj
Nå står vi ved en skillevei – det skal vurderes om det skal åpnes for heroinbasert behandling for de mest utslåtte og legalisering av hasj så vi reduserer negative konsekvenser for de unge. Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling. MEN, har disse pasientene vært nøye utredet før man valgte behandlingsinstitusjon som hadde et innhold som ville hjelpe den aktuelle pasient? Var ting lagt til rette etter endt institusjoneopphold for at personen skulle klare å holde seg rusfri?

Hjelp i forhold til behov?
Utfra mitt ståsted så ser jeg at alkohol, piller og narkotikamisbruk bare er et symptom, og i den forbindelse lurer jeg på noe. Hvem gransker hva som var problemet den første gangen de nevnte her var i kontakt med det offentlige hjelpeapparat, barnevern, sosialen, DPS, rusinst. fengsel mm.,behandling og den neste og den neste og neste…? Hvem har sjekket om innholdet i det som man i dag definerer som «en behandling som ikke førte fram», var en god behandling i forhold til personens behov?

Gjengangere
Nå er det ikke uvanlig at en alkohol– og rusmiddelavhengig har vært igjennom programmet ved en institusjon mer enn én gang. Blir dette tatt med i vurderingen når man mener at x-antall rusfri- eller medikamentelle behandlinger ikke har ført fram? Og i så fall, hvorfor er personen sendt til samme plass flere ganger når man visste at det ikke ledet til bedring? Og til sist, hvordan forberedte og gjennomførte man rehabiliteringen etter endt institusjonsopphold? Ble disse menneskene egentlig gitt en reell sjanse til å bli restituert?

Tilgjengelighet
Hva har det nevnte med narkotikapolitikken å gjøre? Det var ikke manglende tilgjengelighet til alkohol og rusmidler som var årsaken til at noen fikk et alkohol– og rusrelatert problem, det var tilgjengeligheten som bidro til det. Hvordan kan man da mene at man med økt tilgjengelighet skal lede til bedring for dem som allerede har utviklet et rusmiddelproblem eller til mennesker som er i risikogruppen for å få et? Resultatet av heroinbasert behandling vil jo kun fortsatt bli en kamp mot abstinensene som igjen leder til mer bruk og økte doser for de fleste går jeg utfra. Fordi det er hva som er dynamikken i avhengigheten. Og de unge vil jo få mer av et stoff som påvirker hjernen. Heroinavhengige vil slippe smerte og de unge vil slippe anmerkninger som kan ødelegge deres fremtidge yrkesvalg, men jeg ser ikke andre ting det vil hjelpe på.

Nye spørsmål er nødvendig
Det å legge skylden på narkotikapolitikken for at vi har syke mennesker blir for enkelt. Ja rett og slett farlig. Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon – men dette vil jo ikke på noen måte hjelpe mennesker som lider. Vi må få en bredere diskusjon på dette feltet og flere spørsmål enn den vi har i dag. Vi ha hele mennesket med oss inn i diskusjonen. Livet handler om noe mer enn bare å slippe unna abstinenser, ubehagsfølelser og rent rulleblad. Vi bør vel stille spørsmål som kan gavne livet?

Leve livet – ikke bare eksistere
Hele livet handler om å lære, trene og mestre, for så å kunne ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Ansvaret må ledes tilbake dit det hører hjemme, hos personen selv – og personen må få den hjelpen som er nødvendig for selv å kunne ta dette ansvaret. Ansvar gir frihet til å velge hva man vil – avhengigheten til rusmidler vil alltid stå som hinder for de gode valg. Valg som gir livet en god mening.