Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege