Dette har vært en uke med fryktelig mange inntrykk. Jeg har vært glad, trist, redd og utrolig ensom. Mitt høyeste ønske var at jeg kunne gjort alle rundt meg glade og lykkelige. Spesielt alle dem som jeg trodde sto nær meg. Men sånn er det ikke. Mange av de jeg trodde skulle glede seg med meg, og som sammen med oss som følte at Scheiblers hederspris var en heder til oss alle, vist meg kun sin likegyldighet.
Den gleden jeg har kjent på kommer av at noen har sett alt arbeid som blir gjort i Retretten. Som har forstått hvor mye tid og krefter som har gått med for at vi skulle komme hit. Ikke minst fordi mine forutsetninger for å kunne klare det har ikke vært de beste. Nå vil disse hjelpe så vi kan sikres. Det som også har gitt glede er at media har fulgt opp og bidratt med å spre HÅPET ut til de som sliter. Men som med alt annet så har ting en bakside. Noen fikk HÅP andre ble såret.
Når ting har stormet som verst rundt meg i det siste så har jeg kjent gufset av ensomhetfølelsen som nesten tok livet av meg for noen år siden. Smerten ved å stå på utsiden har til tider slått inn med voldsom kraft. I løpet av sekunder kunne jeg føle at det var noe som gikk i stykker inne i meg – igjen. Nettene ble fylt av en lengsel etter å bli trøstet . Trøstet av dem som kjente hele min forhistorie og som ville meg godt i dag. Jeg drømte om at disse kunne ha vært der og gjort meg hel igjen. Men de er døde. Det å finne metoder som skulle hjelpe meg kunne til tider virke umulig.
Kjære lille fugl
…Du har slitt deg til en totalrevisjon med mange dimensjoner. Det er ikke ofte jeg kan si det om noen. Du er ikke som en regissert kopi – du har omprogrammert deg selv, med et tydelig ønske til noe så sjeldent som sosial og menneskelig solidaritet. Jeg sender deg mitt favoritt dikt:
Jorden kan du inte göra om
Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.
Men detta är redan så mycket
att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre
betyder en broder mer.”
Stig Dagerman
Midt i det mørkeste fant jeg et sammenbrettet brev fra 1999 i en skuff, fra en som har kjent meg fra jeg var et lite barn. Trøsten kom via et brev – et 13 år gammelt brev. Med ett fikk jeg tilbake fokuset der det må være for meg. Rusen og rusmisbruk har nesten tatt livet av meg og derfor kan jeg godt la jobben med å hjelpe de som sliter, av og til gjøre meg litt vondt. Jeg kan ikke forvente noe av noen, jeg kan heller ikke tro at jeg kan ikke gjøre alle glade og lykkelig. Men jeg skal gjøre mitt for at de som kommer til Retretten skal slippe å føle seg alene i kampen mot sine indre og ytre demoner. De som kan gjøre veien mot det rusfrie livet vanskelig.
Sender en stor takk til de levende som hjelper meg så jeg kan leve det livet som betyr noe for meg. Takker for at dere gir meg styrke til å holde fokus på det som er verd å ha fokus på
Kjære Rita. Det du skriver rører ved noe så inderlig dypt i meg. Har sagt det før men vil igjen minne om at du berører så mange flere enn dem du møter fysisk i din hverdag. For meg i min jobb, og som menneske bidrar det du skriver, til ettertanke ved egen utøvelse som hjelper og medmenneske. Det å se at du og dine kolleger blir annerkjent og verdsatt for det arbeidet du/dere gjør, gleder meg til tårer, bakstavelig talt.
Håper jeg om ikke lenge får anledning til å komme til dere for å lære mer og vokse som fagperson.
Ønsker deg alt godt, og igjen gratulerer med hedersprisen.
Ensomheten er noe jeg tenker vi alle har med oss, men hva som kaller denne følelsen fram er så forskjellig. Det handler ikke om hvor mange vi har nært, men at vi har noen som kan se hele oss og kjenner vår historie. Det opplever i hvert fall jeg som trygt.
Tusen takk Kristin. Håper vi sees snart.