Daue av forstoppelse

Foto:uneventfulhorizon.blogspot.com

Uten veivisere
Jeg ser for meg det redde lille barnet som selv må finne ut av alt her i livet. Alene fordi dets omsorgspersoner har sitt å slite med. Det barnet tenker ut ,som er ment som en avlastning blir til det verre. I takt med at problemene i familien eskalerer, en far som forsvinner, en ny flytter inn og hvor en mor faller sammen og er ute av stand til å forsvare sine barn mot de farer som dukker opp, finner barnet rusen . Barnet jeg nå snakker om er under 10 år og forstår at det var det som var problemet og måtte bort så de andre kunne få ro. Og her starter alt. De neste 30 årene blir preget av rus og kriminalitet, innleggelser på rusinstitusjoner og ulike former for straffegjennomføringer. Ordinære fengselsopphold til §12. Hjemmene har vært alt fra barnevernsinstitusjoner, fosterforeldre, til leiligheter, hybler, hospits og til sist på gaten. Den enste fullførte skolegang ble gjennomført da en lengre dom ble sonet. All arbeidserfaringen er knyttet til kollektivopphold.

Flokkdyr
Det er ikke første gang jeg hører slike historier. Jeg har jo mye av det samme i min. Den fortvilelsen de uttrykker, ensomheten som ligger i det de forteller, er gjenkjennende. Alle forsøkene på å gjøre seg usynelig for å slippe unna bråk eller blikk som dreper, har mange fortalt meg om. Det å vite at du ikke er et ønsket og elsket barn gjør noe med deg. Å sitte igjen med en opplevelse av at det er du som skaper problemer overalt hvor du oppholder deg, svekker selvbildet. Aldri å få til noe på skolen eller bli valgt med i grupper og lag forsterker opplevelsen av at du er mindre verd som menneske. Det er da overlevelsesinstinktet kobles inn; hvor kan jeg føle meg som en av de andre, hvor får jeg venner, hvem vil være med meg eller hvordan skal jeg få fred i hode og kropp. Vi hjelpetrengende finner hverandre og støtter hverandre til å holde ut. Eller rettere sagt få tiden til å gå med noe som kan oppleves som meningsfullt. Det å slippe å kjenne gir mening, det å le med venner føles godt – det å være en av alle gir trygghet.

Den svakeste blir tatt
For noen år siden lyttet jeg til en ung mann med veldig lang dom. Det som ble sagt var knyttet opp til temaet sorg som jeg hadde i gruppen jeg ledet. Mannen som snakket var under 30 år og hadde sittet det meste av sin ungdomstid i fengsel. Han ga meg innsyn i en farlig gjengangerkriminell sine tanker. En tidlig søndagmorgen skulle han møte en av sine store narkotikakunder i en barnepark. Bilen han kom med var i millionklassen. Siden han kom rett fra fest hadde han på en Armanidress og Rolexklokke til noen hundre tusen. Mens han satt å ventet så han en far som var ute å lekte med sine 2 sønner. Den ene var 8-9 år. Dette synet hadde fått han til å tenke tilbake til den tiden da han selv var så liten. Da hadde han stort sett vært redd, rusa og på flukt. Moren var amfetaminmisbruker, faren satt i et europeisk fengsel og hele oppveksten hans hadde vært preget at mange voldelige stefedre som lærte han opp til å bli en god kriminell. Alle som satt der i gruppa så at bildet fremdeles gjorde han vondt. Han visket; det var ikke sånn det skulle være – jeg skulle ikke hatt det sånn. Mine egne barn slipper kanskje det fordi dem er i barnhjem. Men jeg vet jo ikke – jeg får ikke se dem. Og han spør meg så om det er sorg dette han føler nå.

Vi ser det vi vil se
Jeg får vite litt senere at han aldri hadde fortalt dette til noen, Ingen visste hva som foregikk hjemme hos han. Allerede i barnehagen ble han sett på som ADHD-barn. Det var her de første voldelige tendensene hans hadde vist seg. Både barn og voksne hadde holdt avstand fordi han var en jævelunge, som han selv uttrykte det. Moren var kjent som alenemor til han og en yngre søster. Det var ingen som mistenkte at hun var narkoman, og de gangene han hadde gått til barnehagen alene sammen med søsteren, hadde han sagt at mor var syk. Sannheten var at hun ikke maktet å gå ut fordi hun hadde angst eller at hun nylig var blitt slått av en stefar. Søsteren hans var ikke blitt narkoman , men psykiatrisk pasient og han mente det kom av at han ikke hadde tatt godt vare på henne da hun var liten. Under samtalen vi hadde gjentok han flere ganger at var det noe han angret på så var det at han hadde blitt narkoman. Ikke nok med at han var narkoman, men han hadde også blitt narkolanger da han vippet over til tenåring, derfor hadde han ikke hatt tid til å ta seg av sin søster. Moren derimot hadde han klart å gi hva hun trengte. Penger, amfetamin og piller. Det enste han var stolt av var at ingen stefar hadde fått slått søsteren. Før han selv hadde vært i stand til å slå dem ned hadde han tatt i mot salgene.

Å daue av forstoppelse
Vi snakker om at man kan daue av forstoppelse. Det å tie om det ødeleggende man vet er også en forstoppelse. Da er det ikke bare den med forstoppelsen som dør, men mange rundt som dør også – spesielt livet til små barn går tapt. Det fysiske livet er det som går sist, men det å ta livet i selve livet er en langsom og smertefull død jeg ikke unner noen å oppleve.

(denne personen sitter ikke i fengsel og den ble truffet under andre omstendigheter enn de jeg sier her)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: