Så lite, men allikevel veldig mye – for den som har det vondt

For tiden er vi i Retretten veldig opptatt av 10 årsjubileet i tillegg til det vi vanligvis jobber med til daglig. I forbindelse med med jubileet som har fått navnet «Mennesket reiser seg» skal vi også ha en fotoutstilling med samme navn. Vi har laget en fotokonkuranse hvor alle som har reist seg fra sykdom eller en tung tid i livet skal sende inn et bilde av det som har betydd mest for dem i sin gjenreisning. Det som har betydd mest for meg er at jeg kan få dele av mine erfaringer og kunnskap i håp om at det kan hjelpe noen som lever det livet jeg selv gjorde for en del år siden. I dag så er det å se at HÅPET blir tent i øynene til de som har det vondt bli tent det største jeg kan oppleve. Og ingen ting kunne passet bedre enn denne historien som en av mine sertifisete NADA-studenter sendte inn til meg i dag.
Link til fotokonkuransen: http://www.facebook.com/events/252216571546788/



NADA Norge

Hei Rita, Jeg har en historie jeg gjerne vil dele og har fått tillatelse
fra henne jeg skriver om, men jeg vil bevare min anonymitet så jeg lurte
på om du har lyst å legge den ut for meg? Jeg syns den er viktig både i
forhold til selvhjelp og også hva slags ressurser som bor i
rusavhengige

Jeg har de siste månedene brukt mye tid på en pasient som har levd et hardt
liv. Hun begynte å komme hjem til meg for å få akupunktur for noen måneder siden
og har hatt et enormt behov for å prate.

Joda, hun har gått til psykolog og psykiater, samt hatt jevnlige
innleggelser på traumeklinikken, men har likevel ikke klart å la være å
ruse seg med jevne mellomrom.

Da hun startet opp med akupunktur-timer hos meg var hun så stiv i kroppen
at hun knapt klarte å bøye seg ned for å ta på seg skoa. Hun pratet
ustanselig, det var ikke mulig å komme i mellom, og hun snakket sjelden i
hele setninger, samtidig som hun hoppet fra det ene temaet til det andre.
Hun var utrolig stressa og nervøs og jeg trodde først at hun kanskje hadde
fått varige mèn av et langt liv i rus, noe hun selv også påpekte i en at
våre første samtaler, at hun nok hadde fått en hjerneskade som følge av
rusbruk. Hun starter alltid en setning med «Veit dåkke det atte..bla bla bla..» Det
tok meg litt tid å forstå at det bare er en talemåte, og at hun snakker kun
til meg og ikke flere (usynlige) selv om hun omtaler meg i flertall.
Men min oppfatning om varige mèn har jeg i ettertid har måttet svelge i meg
igjen. Man kan jo aldri vite når man ikke kjenner folk, får jeg bare unnskylde
mitt litt dømmende førsteinntrykk med…psykolog,

Det er sånn at når folk sitter med nålene i ørene så skal det være rolig og
man skal la pasienten styre praten hvis denne føler for å prate.
Akupunkturen virker bl.a beroligende og samlende, og for meg har den gjort
underverker, jeg klarer nå for første gang i mitt liv å organisere og
gjenomføre det jeg planlegger.

Allerede etter første gang hun fikk akupunktur kunne en merke bedring. Hun
hadde ikke sovet på lenge og nå sovnet hun tungt i stolen etter å ha tømt
hjertet sitt for vonde minner og jeg lot henne sove i et par timer, mens
jeg selv satt lamslått tilbake og fordøyde det hun hadde fortalt meg om sin
frarøvede barndom, full av grufulle hendelser, så om sitt liv som mor til
barn hun på et tidspunkt fant ut at hadde blitt misbrukt, akkurat som henne
selv som liten… og om hvordan hun i stedet for å klare å være tilstede for
sine barn i den vonde tiden etter det kom frem, begynte å drikke tett og
spise piller for å døyve smerten. Om skam, skyld og sorg over måten hun
hadde håndtert det på.

Akkurat som jeg selv hadde håndtert mine traumer.
«Å veit dåkke det atte det ser ut som dei he gitt mej opp. Dei he nok
det..gitt mej opp ja..» Hun siktet til det offentlige. Så la hun til at hun
blir nok aldri bra igjen.

Jeg verket innvendig etter denne samtalen. Det var ikke det at jeg ikke var
vant til å høre tunge livshistorier, for kjenner man mange nok rusavhengige
så har man hørt det meste. Det som tynget meg var tilliten jeg fikk fra et
menneske som hadde blitt sviktet av alt og alle, og som til og med følte
seg oppgitt av hjelpeapparatet.

Jeg var svært ydmyk mens jeg satt og så på den slitne sovende kvinnen. Jeg
lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene tilliten hun viste meg, og om
jeg var verd den. Usikker og redd for hvordan fortsettelsen ville bli.
Ville jeg takle dette? Ville jeg klare å skille mellom jobb og privatliv?
Har jeg fått mine egne greier nok på avstand enda?
Jeg hadde svært lite lyst å havne på den listen av mennesker som hadde
sviktet henne…

Da jeg vekket henne var hun rød i kinna og smilte fornøyd.»Veit dåkke det
atte du e så snill du», sa hun. -Det var så lite, svarte jeg, og mente det
virkelig, dette mennesket fortjente kun det beste, jeg visste ikke hva godt
jeg skulle gjøre for henne.

Dette var en ny opplevelse for meg også, min første opplevelse som hjelper
for noen i en så alvorlig situasjon og selv om jeg hadde opplyst henne om
at jeg bare er en som har kommet meg helskinnet ut på andre siden, og ingen
psykolg, følte jeg det som om jeg gjorde noe galt. Var det feil av meg å ta
på meg dette?

Jeg fulgte med mens hun strevde med å få på seg skoa, hun måtte sitte for å
få det til og lo litt brydd men nektet å ta i mot hjelp.»Veit dåkke det
atte ej føle mej litt bedre allerede, tusen takk!» sa hun og ga meg en lang
klem før hun gikk.
Jeg sank sammen i sofaen og følte meg så tom at jeg lurte på om dette var
noe for meg.

Neste dag fikk jeg en sms, og den lød slik: » Veit dåkke det atte ej he
ingen sug! Ej he ingen sug lenger å ej he vaska heile huset, sønnen min
lure på ka som feila mej! Tusen takk for at du vil hjelpe mej:)»
Jeg kjente hvordan kroppen fyllte seg med en enorm glede, takknemlighet
ganger tusen, og en energi jeg ikke hadde hatt på evigheter boblet i meg
mens jeg tenkte at dette kan jeg godt lære meg å leve med.
Nesten all tvil om at dette ikke er noe for meg forsvant på et blunk. Jeg
gjør ikke noe galt, jeg gir henne NADA og deler av min erfaring, som et
medmenneske.

Etterhvert som tida gikk fikk jeg også bekreftet at jeg faktisk klarer å
legge fra meg det som skjer under akupunktur-timene hennes og når jeg har
fri. Jeg klarer faktisk å skille mellom jobb og privatliv noe jeg tidligere
hadde store problemer med, og med den erfaringen kom også den siste rest av
trygghet på at dette er et yrke som passer for meg, dette vil jeg utdanne
meg innenfor så jeg kan hjelpe flest mulig.

Hun fortsatte å komme jevnlig til meg, fikk akupunktur samtidig som hun
tømte hjertet og fikk forsiktige anbefalinger og tilbakemeldinger fra meg
på hvordan jeg selv hadde løst mine lignende problemer. Jeg prøvde meg frem
og stillte spørsmål jeg selv hadde fått noen ganger mens jeg jobbet for å
komme meg ut av rusen og inn i et normalt liv. Spørsmål som jeg har lært er
ment for at man lettere skal se seg selv og lettere kan endre tankegangen
som blir ganske ensporet når man har rusa seg en stund.
Til min store glede ble hun bedre og bedre, og plutselig en dag la jeg
merke til at hun snakket roligere og mer sammenhengende og at hun tok seg
mer tid til å lytte til meg. Humøret hennes ble også jevnere og hun
strålte.

Men så begynte ting å skjære seg. Jeg ble jeg syk og måtte avlyse
akupunkturtimen hennes, men vi avtalte en ny. Den avlyste hun. Hun fikk ny
time nok en gang, men også den ble avlyst. Jeg spurte om hun ville ha en ny
time og hun fikk time dagen etter. Men jeg hørte ikke mer fra henne på to
uker. Med tanke på at det var lenge siden hun hadde fått akupunktur og at
det tross alt var mye den som holdt suget på alkoholen i sjakk, samt egen
erfaring med skam som gjør at man ikke gir lyd fra seg etter en sprekk, så
sendte jeg en sms og spurte hvordan det gikk, og tilbydde en ny time.
Hun ringte meg opp etter et par timer.»Veit dåkke det atte ej veit ikkje
korsen ej skal sei ditte…» Så fortalte hun at hun hadde blitt voldtatt i
helga etter å ha sprekt på alkohol. Hun hatet alkoholen og hun hatet seg
selv for å ikke klare å la være å drikke den.» Det e min egen feil, ej va
så full at ej huska nesten ingenting» hun gråt og fortalte at det var en
person som mange har tillit til som gjorde dette mot henne, en som egentlig
skal hjelpe. En hun trodde var ordentlig og som visste hvor vanskelig hun
har hatt det.

Jeg kjente raseriet stige på hennes vegne.
Vi pratet lenge og jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil, at
hun jo ikke hadde den slags planer i hodet når hun bestemte seg for å
drikke, samme hvor leit det var at hun hadde sprekt, -eller? Nei hun hadde
jo ikke det..

Hun hadde enorme smerter i underlivet og selv om det hadde gått noen dager
siden det skjedde, så jeg fikk ordnet det sånn at hun ble sendt inn på
voldtektsmottaket for undersøkelse, og tilbydde henne deretter å komme hjem
til meg for akupunktur siden den hadde hatt så god effekt på henne
tidligere. Så lyttet jeg nok en gang til hjerteskjærende beretninger, like
overrasket som før over åpenheten hun viste meg. Psykologen hennes hadde
visst klart å trykke ut av seg at hun burde visst bedre, voksne dama…

Etter dette satte jeg andre ting til side når hun kontaktet meg, fast
bestemt på å ikke gi meg før smilet hennes var på plass igjen, vise henne
at ikke alle mennesker svikter, vise henne at jeg var tilliten hennes
verdig.

Etterhvert som tida har gått har hun gradvis blitt bedre, hun har en
fantastisk ståpå vilje og en tro på livet jeg aldri før har sett. Til å
begynne med visste hun ikke om hun orket å anmelde, hun ville bare glemme.
Jeg kjente meg veldig igjen i den tanken men sa at om hun ville anmelde så
skulle jeg stå ved hennes side til det er over.

Den kommende tiden snakket vi ofte og satte akupunktur, og jeg har brukt
alt jeg har tilegnet meg av kunnskaper om endring av tanke og handlings
mønster, samt mine egne erfaringer og JA det har vært tøft, knalltøft og
innimellom har jeg lurt på hva det er jeg har gitt meg ut på, men så når
jeg ser nye tegn til bedring, og jeg kjenner hvor mye energi og glede det
gir meg, husker jeg hvorfor jeg gjør det.

Hun har nå anmeldt voldtekten og er igjen på bedringens vei.
I helga ringte hun meg igjen.»Veit dåkke det atte…» jeg begynte å le
for den setningen har blitt en veldig komisk greie oss i mellom, og hun lo
selv med, og fortalte at hun skal ned 8 kilo men at hun hadde så vondt i
hodet at hun ikke hadde det minste lyst å gå på fjellet i dag. «Men veit
dåkke det atte det e sant som du sei, at om ej skal nå mine mål så må ej
ofte gjør ting ej ikkje he lyst til, sånn som å ta akupunktur i stedet for
å drikke, eller anmelde når ej he blitt trakka på, så ej bite sammen tenna
og stikke no! Og du? Du he gitt mej meir hjelp på disse månane enn
psykiatrien he gjort på mange år. Du e så snill. Vi snakkes!»

Hun fortalte også at psykologen hennes er overrasket over hvor mye og hvor
fort hun har kommet seg og lurer på hvordan hun har klart det.

Det tok litt tid å ta innover meg det hun hadde sagt, og jeg må innrømme at
jeg gråt en skvett når ordene sank ned i magen. Plutselig skjønte jeg hva
mitt harde liv har gitt meg. Alt det vonde jeg har gått gjennom har
virkelig fått mening, for der det offentlige har gitt opp fordi lærebøkene
ikke strekker til, har jeg mye å bidra med. Bare ved hjelp av meg selv har
jeg gitt et annet verdifullt menneske håp om at det går an å komme seg
helskinnet ut på andre siden, og dermed også kampviljen som må til for å
klare det.

Denne kvinnen har lært meg så mye om meg selv at jeg alltid kommer til å
være henne takknemlig. Å se henne jobbe med seg selv gjør meg vanvittig stolt, ikke bare over
henne, men også over meg selv, for gjenom henne innser jeg hvor hardt jeg
selv har jobbet, og hvor langt jeg har kommet.

Og nå skal du høre her Janteloven: Jobben jeg har gjort for å komme dit jeg
er i dag, og jobben jeg gjør for at også andre skal få oppleve det samme er
faktisk ikke så rent lite å være stolt av, jeg er nærmest sprekkeferdig!

Det er fortsatt litt for tidlig til å vite hvordan det vil gå med henne,
hvor hun vil ende opp, men kanskje, om noen år er det hun som hjelper noen
i samme situasjon, for hun er meg for 5-6 år siden…

Ønsker deg en fin dag Rita

Klem