Du skjønner ikke hvor tøft det er du…

Nei, ikke alt kanskje. Litt forstår jeg jo for jeg har selv vært i startfasen i et liv med rusmisbruk og hadde også noen voksne som hjalp meg raskere inn i avhengigheten. Det begynte i 10-årsalder. Da jeg var rundt 13 satt jeg på Parkcafen eller hva det het – Lorry i dag – og drakk halvlitere. I Slottsparken og ved Egertogert på restaurant Hong Kong var også steder jeg fikk rusmidler av eldre jeg så opp til og som jeg hadde tillit til. Så den delen av historiene jeg har blitt presentert for denne uka kjenner jeg meg igjen på. Men jeg forstår ikke hvordan det er å være på rusinstitusjoner hvor ansatte kommer bakskjeve eller fyllesyke på jobb hvor jeg er innlagt. Eller at de som skal finne egnede tiltak til meg er så påtente på amfetamin at de var ute av stand til å sitte i ro under samtalene vi har. Jeg har heller aldri opplevd at en som var betalt for å ta vare på meg da jeg var under 18 år kjøpte hasj av meg.

Det jeg forstår, om alt jeg har hørt i den senere tid er sant, er at det kan bli vanskelig å tro at det går an leve nykter og edru når man så å si kun har opplevd ruspåvirka mennesker i sitt liv. Alt fra biologiske foreldre og besteforeldre til offentlig ansatte omsorgspersoner. Og at den troen igjen vil være til et stort hinder om man ønsker seg noe annet enn det livet rusen har å tilby. Som for eksempel når èn ønsker å få tilbake omsorgen for ens barn om man har mistet det på grunn av eget rusmisbruk og at kravet er rusfrihet. Og jeg forstår veldig godt at det der er vonde tanker å leve med og at den fremste tanken da kan være å ta sitt eget liv. De tankene har jeg selv hatt da jeg ”visste” at det ikke var noe håp for meg.

Jeg levde i mange år med den forståelsen at jeg kun hadde meg selv å takke for alt som gikk galt med meg på grunn av mitt alkohol og narkotikamisbruk. Det var jeg som løfte glass eller dro inn narkotiske midler. Det var meg som spiste piller for å roe den indre uro og slippe søvnløse netter. Det var meg som manipulerte leger slik at jeg fikk resepter for sykdommer jeg ikke hadde, men som ga meg medisiner jeg kunne roes med. At det skulle gå an å lette på mye av uroen, depresjonen og angsten ved å holde meg unna alle rusmidler var en løsning jeg selv var ute av stand til å tenke. Jeg fikk heller ingen hjelp til å tenke i de baner på noen av de stedene jeg oppsøkte for å få hjelp. Selv ikke når jeg var så syk at jeg ikke kunne stå oppreist tok noen tak i det som var så åpenbart som rusmisbruk er. Heller ikke der hvor jeg var i rus og psykiatribehandling i 8 år, koblet de at mye av mine psykiske problemer hadde noe med mitt rusmiddelinntak å gjøre. Og ingen av alle instanser jeg var innom så at hele min livssituasjon skapte behovet jeg hadde for å flykte inn i rusen.

Det som gjorde en forskjell for meg, var da jeg sto på terskelen inn i døden og en mann sa til meg: Gi livet ditt en sjanse, jeg gjorde det og her sitter jeg… Der fikk jeg en god veileder som forsto avhengighetens dynamikk og han viste meg at jeg hadde alternativer. Så kom det en til som viste meg at det gikk ann. Dette var mennesker som var tydelig i ord og handling. De hadde ingen skulte agendaer, de ville bare hjelpe meg og mine like. Det var deres tydelighet som reddet mitt liv. Det er hva disse ga meg jeg ønsker å gi videre og det er til tider tøft. Svært tøft. Spesielt når jeg lar meg distrahere av mine egne forventninger som ikke innfries. Det kan være alt fra tillitsbrudd fra dem jeg trodde var venner eller samarbeidspartnere til handlinger som utføres som går i stikk motsatt retning av hva som tidligere er blitt sagt eller skrevet.

Men som sagt så forstår jeg ikke alt, men jeg forstår at om det som blir fortalt meg er korrekt, så kan det bli fryktelig vanskelig for dem som har et rusmiddelkapret hode og få til en forandring i sitt liv. Jeg forstår også at det som kan ligge bakom misbruk og uforståelige atferd hos mange misbrukere, kan bli vanskelig å presentere uten at den hjelpetrengende stemples som en person som skylder på andre for selv å slippe og ta ansvar for sine handlinger. Jeg forstår også at jeg om jeg skal kunne fortsette det arbeidet jeg ønsker, så må jeg holde meg til dem som hjelper meg til å holde fokus. Til dem som minner meg på at jeg ikke må gi opp jobben med å spre HÅP. Den viktigste jobben er å vise at DET NYTTER å få til en endring. Uansett årsak. Og jeg trenger verken å tro eller ikke tro på deres forhistorie, jeg kan hjelpe dem til å forstå hvordan ting henger sammen og at de selv må komme i posisjon hvor de kan få en reell sjanse til å ta nye valg. Det er alt hva jeg må skjønne…

Virkeligheten kan se nokså annerledes ut enn…En fengslende dag med Siv Jensen (FRP)

Det hele startet en gang tidlig i mai. En av gutta, en av gjengangerne i Oslo fengsel, var så møkk lei av soning, rus og faenskap. Han slo i bordet og sa: jeg tror den eneste som virkelig bryr og virkelig mener noe med det hun sier er Siv Jensen. Det ble en god diskusjon rundt bordet og etter en stund så hadde han nok overbevist oss om at han kanskje hadde noe rett. Hun er tøff, hun er direkte, hun har mye rett i sine observasjoner sa han. I og med at jeg ikke har så mye peiling på hvilket parti som mener hva, så sa jeg at jeg kunne spørre om hun kunne komme inn til gutta. Jeg kunne jo ikke få annet enn nei. Jeg spurte og jeg fikk svar og det ble ja. Siv Jensen FRP’s leder sa ja til å bli med en liten brukerstyrt stiftelse inn i Oslo fengsel for å snakke med de innsatte. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke jeg – eller gutta.


bilde: Jon Georg Dale, Siv Jensen, bak på bilde redaktør Michel

Stor robust, små aggressiv dame
Det ble mye frem og tilbake og vi rakk ikke noe møte før ferien, så det ble 9 aug. Kl.11.30 – 14.00. Av erfaring så ventet jeg at det skulle komme en mail om at ” Dessverre så må vi flytte møte pga. ditt og datt, vi kommer tilbake til dere…” men den mailen kom ikke. Det kom en trivelig mail fra Tone Liljeroth , 2.aug. hvor det sto ” Ja nå nærmere det seg. Kari Kjønaas Kjose kan dessverre ikke komme, men Siv tar med seg hennes politiske rådgiver, Jon Georg Dale, og møter dere som avtalt”.

Jeg hadde sett for meg Siv som en litt stor robust, små aggressiv dame som verken lyttet til andre eller egentlig var så opptatt av hva andre mente. Sånn har jeg fornemmet henne når jeg sett henne på tv eller i avisene. Men så feil gikk det ann å ta. Robust var hun, men ikke i høyde og bredde der er hun liten og nett – rundt 160 høy (uten høyhela sko), men hun virket trygg i seg selv og det fremkom tydelig at hun mente det hun hva hun sa, og slike mennesker ruver jo i terrenget. Samtidig så lyttet hun og hun noterte ned det som var nytt for henne. Og hun takket virkelig for at gutta hadde tatt initiativet til dette møte og at de ville møte henne.


Bilde:Siv Jensen, meg og ryggen til redaktør Michel

Send dem til Bjørnøya…
Vi hørte ingen ting om strengere straffer sagt i et tonefall som ga utrykk for at ” straff de ansvarsløse beistene” eller noe i den duren. Nei det var en dame som hadde mer innsikt en gjennomsnittet tror jeg. Hun var tydelig på at når man bryter norsk lov så skulle man straffes, men samtidig så skulle de få en reell sjanse til å komme ut til samfunnet igjen. En av gutta fortalte hvordan han hadde holdt på. Han har vært ut og inn av fengsel siden 86 og det eneste stedet han ble tatt på alvor var i fengslet. Spesielt Oslo fengsel.

Sist han var ute så hadde han oppsøkt rusakuttmottaket og der fikk han beskjed at han ikke var sjuk nok eller narkoman nok. Det var slik han oppfattet det som ble sagt og det som ble redningen var å komme tilbake til 10 etg. på avd B i Oslo fengsel – nå som så mange ganger tidligere.

Det var ikke første gangen hun hørte at motiverte rusmisbrukere ble kastet ut i mørke. Slik jeg forsto det så var dette mye av grunnen til at FRP var i mot delingen mellom stat og kommune fordi dem så at det vanskeliggjorde mye for den svakest gruppen, sa hun. Hun ga oss en god beskrivelse på hvorfor hun synes at systemet i dag ikke hang i hop med behovene til syke rusmisbrukere, og hvordan de byråkratiske tilnærmingene ødela mer enn de hjalp mennesket som slet. Jeg sier jo ofte til brukere av Retretten at systemets retningslinjer er ikke menneskevennlige, men systembeskyttere. Og jeg fikk en fornemmelse av at Siv hadde innsikt og jeg noen erfaringer som bekreftet dette.

I den lille samtalen vi hadde før vi gikk opp med gutta, så var hun veldig klar på at vi måtte ha differensiert hjelp, og at de som hjalp måtte ha rom for at den syke kunne få et tilbakefall, og at man ikke skulle sparke folk ut av hjelpeapparatet når det gikk litt galt. Denne uttalelsen er jo langt fra hva ryktene sier at FRP mener. De jeg har hørt sier at FRP mener at man skal sende rusmisbrukere og kriminelle til Bjørnøya og la dem bli der.


Bilde: Direktør Stig Storvik

Direktøren på snarvisitt med viktig informasjon
Det var 4 av 5 fra vår gruppe som møtte, så kom redaktøren av fengselsavisa, Gjengangeren, sammen med informasjonsansvarlige i Oslo fengsel, så var det meg og Harald fra Retretten. Det ble folksomt i det lille rommer Retretten har til rådighet i fengslet. To av de som hadde vært mest opptatt av å få Siv til fengslet var dessverre flyttet til andre fengsel. Dette skjedde i sommer – noe som kom nokså brått på alle. Dette ble også ett temaene som ble tatt opp med Siv. Det med forutsigbarhet, strukturerte samt det med målretta planer for etter løslatelsen. Nå er Oslo Fengsel blitt mer og mer ett varetektsfengsel, så derfra skal jo folk gå videre. Gutta mente at man kanskje først og fremst skulle flytte de som ikke var Oslotilhørende eller var i tiltak som var rehabiliterende, og ikke ta dem som var i ferd med å få til litt endring. Jeg støtter selvfølgelig det, men jeg har fått en erfaring på at ting ofte er mer sammensatt enn som så.

Borti 60 % av de innsatt i Oslo fengsel er utenlandske statsborgere og de fleste av dem skal tilbake til sine hjemland etter soning. Dette brakte oss inn på dette med å sende den straffedømte til de land de skulle returnere til og la dem sone der. Nå var det gode eksempler i vår gruppe på dette. Noen skal ut av Norge, men de skal sone her først. Disse vil jo være her fordi de føler at de nå er i ferd med å bygge opp gode løp for dem selv. Både med rusfritt nettverk som de får i Retretten, hjelp til å kunne makte å stå i hverdagen som rusfri og sist men ikke minst at de har fått håp om at det er en vei ut av misbruket og kriminaliteten.

Direktør Stig Storvik kom inn og fortalte oss litt om dette. Og som sagt så er ting mer komplisert enn som så. Det var visst lett og overføre innsatte fra nordiske land, men utover det så var det mange lover og regler kriminalomsorgen måtte forholde seg til og som vanskeliggjorde overføringer. Så mange at jeg ramla av i første sving. Siv og direktøren hadde innsikten der, og Siv var i alle fall veldig tydelig på at man måtte se på dette. Og det er jeg enig i for da kunne man sluppet soningskøene – de som skaper store problemer, spesielt for de unge.

Gode hensikter
Stig Storvik sa litt om de tilbud som Oslo fengsel har, men han opplevde også som alle oss andre at ting sviktet på systemnivå når den innsatt sto på gata etter endt soning. Og ting hadde jo ikke blitt bedre etter at fengslet hadde mistet en NAV-ansatt. Siv spurte om hvordan han opplevde de innsatte i dag i forhold til tidligere. Hun lurte på om det var mange tunge narkomane som satt. Og det kunne Storvik fortelle at det ikke lenger. De tyngste var tatt hånd om i LAR og de var på alternative straffetiltak. Nå var det mye narkoselgere og vold. Hun noterte flittig for ikke å snakke om rådgiver Dale. Han skrev så blekket spruta.

Det ble snakket en del om hvordan det ene slo det andre i hjel for noen. Vi snakket litt om hvordan den innsatte mistet leiligheten sin om de satt mer enn 6.mnd. og at man ikke fikk permisjon om man ikke hadde en adresse og derfor heller ikke kunne dra ut å finne et sted å bo før løslatelse. Og når man ikke hadde et sted å bo fikk man heller ikke 2/3-songingstid. 2/3 tid utløser en viss kontroll av kriminalomsorgen noe som de innsatte føler som en trygghet. Ved at man måtte sitte full tid så var det ingen som var forpliktet til å hjelpe dem på en god måte. Dette igjen gjorde at man måtte ”kræsje” på en sofa hos gamle venner fordi dem ikke har noe annet, fortalte en av gutta. Og det igjen er det samme som rus og mer kriminalitet og nye innsettelser. Oslo fengsel gjør hva de kan for å bistå, men som Storvik sa så stopper mye fordi systemet ute ikke fungerer i trå med den nylig løslattes behov.


Bilde: Maskene som brister…

Kunnskap kan endre mye…
Tiden gikk så altfor fort. Redaktør Michel skulle intervjue Siv plutselig hadde hun kun en halv time igjen. Hun og rådgiveren ble geleidet over til biblioteket og et hjørne der som fungerer som redaktørens kontor. Han har noen standardspørsmål han stiller sine intervjuobjekter. Jeg måtte over for å sjekke om de ville at jeg skulle være tilstedet. Så hører jeg i det jeg setter meg ned ved siden av Siv: Fortell meg litt om dine myke sider Siv…og hun tar det på strak arm: Jøss det var hyggelig å bli spurt om…jeg er vel som alle andre,han omsorg for mine nære, ler, gråter, blir rørt og lignende…Ja den siden har jeg aldri sett, smeller det fra Michell og jeg støtter han i det. Hun ler godt selv også og sier: Nei nå er det jo heller ikke sånn at jeg sier i en debatt ”nå skal jeg bare fortelle dere litt om mine myke sider først så skal jeg svarer på…”

Noe vi alle lærte denne dagen med Siv er at hun faktisk ønsker at den som sliter skal få den beste hjelpen som finnes, og at hun er svært godt orientert om den hverdagen en pasient og NAV-klient har å slite med. Og at hun vil fortsette og sloss for det hun tror på – og hun har mye støtte i mange sakene fra de innsatte. Dette ble virkelig et møte som fengslet oss alle som var tilstede på flere måter og ikke minst så fikk vi atter bekreftet at virkeligheten kan være noe helt annet enn det mediaskrevne, kryssklippede tv-innslag eller hva en opphetet debatt kan vise oss.

Fakta om Retrettens i arbeid for kriminalomsorgen
Retretten ble grunnlagt i 2002. Rita Nilsen, Retrettens grunnlegger har arbeidet i Oslo fengsel og for kriminalomsorgen fra 2001. I 2001 begynte Rita og gi akupunktur til innsatte i biblioteket 1 dag i uken, i 2004 gikk retretten inn 2 dager i uken med akupunktur, fra 2008 har arbeidet på begge avdelingene ved Oslo fengsel og vi er inne 4 dager i uken og 2 dager med et strukturert motivasjonsprogram.
Vårt mål er at vi skal bidra med HJELP til videre HJELP for den innsatte.

( Nå, mars 2016, skriver Michel noen blogger på Retrettens hjemmeside om livet som prøveløslatt)

Des. 2012: Slik så vårt jubileumsprogram ut: Konferanse og info. om fotoutstilling: Mennesket reiser seg

Jeg vil takke alle som bidro til at dette ble et uforglemmelig minne for alle oss i Retretten. Tusen,tusen takk!!!!

MENNESKET REISER SEG!

I 10 år har Retretten erfart at alkoholikere, narkomane, straffedømte og deres pårørende har reist seg fra håpløse livssituasjoner.

Vi hører ofte om de som ikke klarer seg, men sjelden om de menneskene som reiser seg og får et godt liv.

I forbindelse med Retrettens 10-årsjubileum fokuserer vi på disse menneskene, både med fotoutstilling og fagkonferanse.

Retrettens filosofi er at mennesket kan reise seg uansett hvor mørkt det kan se ut om bare forholdene legges til rette ut i fra den enkeltes behov. Det er ikke en enkelt årsak til at mennesker blir avhengige av alkohol, narkotika eller utvikler et destruktivt levesett. Det er ikke bare en vei ut av misbruket, men felles for alle er at man trenger mennesker som forstår en og som man kan støtte seg på i gjenreisningen. Retretten besitter både kunnskap og styrke som bidrar til at menneskene som kommer til oss har en større sjanse for å lykkes.

Fotoutstillingen viser gjennom bilder og ord hvordan mennesker i Retretten har blitt hjulpet og hvordan vi arbeider. Konferansen viser hvilken kunnskapsplattform vårt arbeide er forankret i.

Den norske legeforening har godkjent konferansen som spesialkurs/vedlikeholds kurs i spesialistutdanning. Allmennmedisin godkjennes med 6 valgfrie kurspoeng til videre – og etterutdanning. Psykiatri godkjennes med 6 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.

Psykologforeningen godkjenner konferansen som 6 timers vedlikeholdsaktivitet

6.desember: Konferansen MENNESKET REISER SEG

De fleste foredragene som ble presentert kan leses her: http://www.retretten.no/brukernes-erfaringer/2011/8/12/litt-av-hvert-som-skjer-i-og-utenfor-retretten.html

Helseminister Jonas Gahr Støre åpner – Tverrfaglig samarbeid sammen med brukere
Terje Lie, forsker ved Research Institute of Stavanger,IRIS – Resultater av brukerundersøkelse av Retrettens lærings -og mestringskurs ANTA
Psykiater Per Føyn – Alt har en begynnelse: psykodynamisk behandling av ruslidelser
Barneoverlege Lisa Bjarkø ved nyfødtintensiven (OUS) – Sårbarhet hos barn som fødes med rusmiddelabstinenser
Dr. Egil Nordli – Passiv drikking og de mest vanlige psykosomatiske sykdommer hos barn og voksne
Psykiater Michael Singer (USA) – Seksuelle overgrep på barn, med fokus på menn
Psykiater Michael Smith og Nancy Smalls (USA) – Dagbehandling på sykehus for rusavhengige og psykisk syke. Akupunktur som et verdifullt hjelpemiddel
Terapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige) – Program for de med en kriminell livsstil
Ellyn og Jessica (USA) – Ansatte ved brukerorganisasjonen The Standing Against Global Exploitation,SAGE, veien ut av rus og Prostitusjon/ Trafficking
Heidi – Ansatt i Retretten som leder i arbeidet for mennesker som er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR-pasienter) i og utenfor fengsel. Arbeid som R’n i LAR
En straffedømt – fortid, nåtid og fremtid
Film om SAGE og Retretten. Musikalsk innslag

Konferansen støttes av: Helsedirektorate og penger som er gitt Rita og Retretten i forbindelse med en hederspris fra stiftelsen Scheiblers og nominasjon til FERD’s årests sosiale entreprenør. Dette er helt i tråd med Den norske legeforenings krav for hvem som kan være konferansens bidragsytere.

5. – 12. desember Fotoutstillingen MENNESKET REISER SEG:Fotografene Henning Tunsli og Knut Vadseth viser 12 portrett av tidligere og nåværende brukere av Retretten og 12 bilder av Retretten i daglig arbeid i og utenfor fengsel. I tillegg til dette er det 12 bilder som er tatt av andre som har reist seg fra en vanskelig livssituasjon.

På åpningsdagen får vi møte fotograf Morten Krogvold og regissør/skuespiller Jan Jönson i ”Ansikt til ansikt”.

Morten Krogvold er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland

Jan Jönson er svensk teaterregissør som har satt opp «Mens vi venter på Godot» på Ila landsfengsel, Kumla fengsel i Sverige og på St. Quentin State Prison i USA. Frivillig har han latt seg låse inn blant fanger som har én ting til felles: de venter.

Sted: Oslo Rådhus, Ing. Sjøsiden
Tid: Åpningsdagen 5 des. Kl.1730 – 1930
Mandag – fredag:Kl.09.00 – 18.00
lørdag – søndag:Kl.11.00 – 16.00

Fotoutstillingen er støttet av: Restaurant Druen og anonyme private bidragsytere