Du skjønner ikke hvor tøft det er du…

Nei, ikke alt kanskje. Litt forstår jeg jo for jeg har selv vært i startfasen i et liv med rusmisbruk og hadde også noen voksne som hjalp meg raskere inn i avhengigheten. Det begynte i 10-årsalder. Da jeg var rundt 13 satt jeg på Parkcafen eller hva det het – Lorry i dag – og drakk halvlitere. I Slottsparken og ved Egertogert på restaurant Hong Kong var også steder jeg fikk rusmidler av eldre jeg så opp til og som jeg hadde tillit til. Så den delen av historiene jeg har blitt presentert for denne uka kjenner jeg meg igjen på. Men jeg forstår ikke hvordan det er å være på rusinstitusjoner hvor ansatte kommer bakskjeve eller fyllesyke på jobb hvor jeg er innlagt. Eller at de som skal finne egnede tiltak til meg er så påtente på amfetamin at de var ute av stand til å sitte i ro under samtalene vi har. Jeg har heller aldri opplevd at en som var betalt for å ta vare på meg da jeg var under 18 år kjøpte hasj av meg.

Det jeg forstår, om alt jeg har hørt i den senere tid er sant, er at det kan bli vanskelig å tro at det går an leve nykter og edru når man så å si kun har opplevd ruspåvirka mennesker i sitt liv. Alt fra biologiske foreldre og besteforeldre til offentlig ansatte omsorgspersoner. Og at den troen igjen vil være til et stort hinder om man ønsker seg noe annet enn det livet rusen har å tilby. Som for eksempel når èn ønsker å få tilbake omsorgen for ens barn om man har mistet det på grunn av eget rusmisbruk og at kravet er rusfrihet. Og jeg forstår veldig godt at det der er vonde tanker å leve med og at den fremste tanken da kan være å ta sitt eget liv. De tankene har jeg selv hatt da jeg ”visste” at det ikke var noe håp for meg.

Jeg levde i mange år med den forståelsen at jeg kun hadde meg selv å takke for alt som gikk galt med meg på grunn av mitt alkohol og narkotikamisbruk. Det var jeg som løfte glass eller dro inn narkotiske midler. Det var meg som spiste piller for å roe den indre uro og slippe søvnløse netter. Det var meg som manipulerte leger slik at jeg fikk resepter for sykdommer jeg ikke hadde, men som ga meg medisiner jeg kunne roes med. At det skulle gå an å lette på mye av uroen, depresjonen og angsten ved å holde meg unna alle rusmidler var en løsning jeg selv var ute av stand til å tenke. Jeg fikk heller ingen hjelp til å tenke i de baner på noen av de stedene jeg oppsøkte for å få hjelp. Selv ikke når jeg var så syk at jeg ikke kunne stå oppreist tok noen tak i det som var så åpenbart som rusmisbruk er. Heller ikke der hvor jeg var i rus og psykiatribehandling i 8 år, koblet de at mye av mine psykiske problemer hadde noe med mitt rusmiddelinntak å gjøre. Og ingen av alle instanser jeg var innom så at hele min livssituasjon skapte behovet jeg hadde for å flykte inn i rusen.

Det som gjorde en forskjell for meg, var da jeg sto på terskelen inn i døden og en mann sa til meg: Gi livet ditt en sjanse, jeg gjorde det og her sitter jeg… Der fikk jeg en god veileder som forsto avhengighetens dynamikk og han viste meg at jeg hadde alternativer. Så kom det en til som viste meg at det gikk ann. Dette var mennesker som var tydelig i ord og handling. De hadde ingen skulte agendaer, de ville bare hjelpe meg og mine like. Det var deres tydelighet som reddet mitt liv. Det er hva disse ga meg jeg ønsker å gi videre og det er til tider tøft. Svært tøft. Spesielt når jeg lar meg distrahere av mine egne forventninger som ikke innfries. Det kan være alt fra tillitsbrudd fra dem jeg trodde var venner eller samarbeidspartnere til handlinger som utføres som går i stikk motsatt retning av hva som tidligere er blitt sagt eller skrevet.

Men som sagt så forstår jeg ikke alt, men jeg forstår at om det som blir fortalt meg er korrekt, så kan det bli fryktelig vanskelig for dem som har et rusmiddelkapret hode og få til en forandring i sitt liv. Jeg forstår også at det som kan ligge bakom misbruk og uforståelige atferd hos mange misbrukere, kan bli vanskelig å presentere uten at den hjelpetrengende stemples som en person som skylder på andre for selv å slippe og ta ansvar for sine handlinger. Jeg forstår også at jeg om jeg skal kunne fortsette det arbeidet jeg ønsker, så må jeg holde meg til dem som hjelper meg til å holde fokus. Til dem som minner meg på at jeg ikke må gi opp jobben med å spre HÅP. Den viktigste jobben er å vise at DET NYTTER å få til en endring. Uansett årsak. Og jeg trenger verken å tro eller ikke tro på deres forhistorie, jeg kan hjelpe dem til å forstå hvordan ting henger sammen og at de selv må komme i posisjon hvor de kan få en reell sjanse til å ta nye valg. Det er alt hva jeg må skjønne…

9 Comments on “Du skjønner ikke hvor tøft det er du…

  1. Hva gjør mann Rita når mann lever nykter og gjør alle gode foreslåtte ting, men all glede og de ting som gjør livet verd å leve uteblir år etter år? Jeg og pga mitt tildligere rusmisbruk og tro nekter å ta imot medisiner, men livet blir uholdbart i lengden, hva gjør mann da. Når alle drømmer og håp for framtiden som mann trodde skulle komme fordi mann forandret livet sitt ikke skjer men blir knust, hva da? jeg vet at du ikke sitter med alle svarene og jeg forlanger i hvertfall ikke at du skal gi dem til meg, men jeg undrer meg hvor lenge klarer et menneske denne tilstanden når mann er tidligere rusmisbruker. Jeg har hatt perioder hvor jeg har selvmedisinert meg pga smerten både fysisk og psykisk, men jeg vet hvor det fører meg til syvende og sist og det er ikke lenger et alternativ. Da blir eneste løsning å gjøre livet slutt. Hvordan motivere meg selv til å fortsette?

    • Hei
      Takk for disse spørsmålene fordi det er disse de fleste av oss x-er sliter med.Jeg kjenner selv igjen det du tar opp. Det jeg hr gjort er jo at jeg har fått en jobb hvor jeg trives veldig godt. Der får jeg se at manneser reiser seg, de får seg hjem, utdanning,jobb og eller barn. De makter å være i familiesettinger som tidligere var umulig for dem og de klarer å følge opp det de selv har tatt på seg av ansvar. Det er ikke det samme som at de klarer å være 100 % i jobb eller ha omsorg for barnet sitt, men det er mer enn før og det er godt. Jeg selv klarer å ta ansvar for det jeg har sagt ja til og jeg er i dag et menneske både jeg selv og andre kan stole på og det gir meg mye. Det er ikke det samme som at jeg ikke må avlyse avtaler og slikt, men da sier jeg i fra og av de avbrudd som kommer ikke er pga. rus.

      Jeg vet ikke hvordan daglig livet ditt er – om du har noe å gå til som du selv opplever som meningsfult, for det må du ha. Det å stå opp hverdag uten å ha noe mål og mening går dårlig. Ingen klarer det uansett tidligere rusmisbruk eller ei. For å nå drømmer må man ha hjelp og jeg vet ikke om du har noen du kan snakke med som kan hjelpe deg på vei.Nå vet jeg heller ikke hva som knuser drømmene dine, men det er også noe du må snakket med noen om som kan hjelpe deg til å se om du har noen alternative veier å gå.Det samme gjelder jo for «selvmedisineringen» din. Om du bor nær Oslo så stikk innom oss i Retretten, les mer: http://www.retretten.no eller send meg en mail: rita@retretten.no så kan vi snakkes mer

    • Ja, jeg kjenner til 12 trinns programmet og var veldig aktiv der i 6 år ( da helt nyker ingen rus, hverken alkohol eller ndre ting), men fikk det ikke bedre. Det er det jeg sliter mest med i forbindelse med å få et godt liv. At gleden uteblir og livet kun blir tungt og meningsløst. For uannsett hva jeg har prøvd blir ikke sinnstilstanden bedre. Jeg seter pris på tilbakemeldingen og vet at det er godt ment. Gud velsigne deg.

      • Da håper jeg at det skjer uten at du registerer min mail offentlig!?

  2. Hei Rita.
    Tenker at å vite om såpass alvorlige tilittsbrudd som dette: «Men jeg forstår ikke hvordan det er å være på rusinstitusjoner hvor ansatte kommer bakskjeve eller fyllesyke på jobb hvor jeg er innlagt. Eller at de som skal finne egnede tiltak til meg er så påtente på amfetamin at de var ute av stand til å sitte i ro under samtalene vi har. Jeg har heller aldri opplevd at en som var betalt for å ta vare på meg da jeg var under 18 år kjøpte hasj av meg», det må være grunner gode nok til å ta slike saker til både institusjonsleldelsen, fylkeslegen og pasientombudet. Hvis noen bare går rundt og vet om at dette forekommer, men ikke sier fra om det, da får det jo fortsette å forekomme. Vår lojalitet bør vel ligge hos de rusavhengige som legger sine liv i andres hender for å bli rusfrie, men så opplever de det stikk motsatte…

    Til lin
    Rita svarer deg veldig godt. Jeg håper du klarer å finne deg venner og et nettverk der du kan dele dine drømmer så de kan vokse til håp som så kan omsettes til praktisk handling. Vi kan alle trenge litt starthjelp av og til, men det er jo ikke bare – bare «å finne seg venner». Noen ganger må vi våge å gå inn i lag og foreninger som deler våre interesser (for sport, hobby eller hva som helst) eller AA og NA osv for å finne et fellesskap vi kan utvikle oss i. Håper som Rita, at du tar kontakt med Retretten. Lykke til 🙂

    • Ja jeg ville gjerene ha gått videre med mye info. jeg får, men jeg er et enkelt menneske med få ressurser Rose. Jeg tror nok ikke jeg er sterk nok til å ta de kampene som følger slikt, derfor så få jeg gjøre så godt jeg kan med det jeg har krefter til å bidra med. Men jeg håper at det kommer sterkere folk/organisasjoner som kan forfølge slike utspill

  3. For meg var vegen ut av rushelvete kronglete som bare det ( som hos alle andre tenker jeg ). Etter 11 år inn og ut av institusjoner, sprekk på sprekk på sprekk, så begynte jeg etterhvert å skjønne noen av «frigjøringens» regler. Den første er at man må SELV og HELT ALENE innrømme FOR SEG SELV at man er TOTALT maktesløs ovenfor rusmidler, og at man overhode ikke mestrer livet lenger ( og i de fleste tilfellene aldri har gjort det ). Man kan IKKE stole på NOEN andre mennesker : man MÅ SELV ta ansvaret for gjenreisningen -og SELV SE at dette ikke handler om «bare» rusmidlene, men HVEM du har blitt. Jeg kjenner mange mange som ikke bruker lenger, men KUN én kategori jeg vil si er MENTALT nykter / edru, og det er de som ydmykt har tatt alle de tolv trinnene i tolvtrinnsmodellen. De av dere som tror at dette handler om MESTRING, har ikke skjønt et pip av hva sykdommen rusavhengighet drieier seg om. Å gå på «hvite knoker» kan hvem som helst klare…en dag…en uke….en måned….

    • Veldig fint å høre dette Stig. Det er mange veier inn til en tilfriskning – godt du fant en som passet deg. Lykke til videre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: