Erfaringer med NADA’s akupunkturprogram

Det er alltid givende å få tilsendt erfaringer om det akupunkturprogrammet Retretten benytter. Det er stadig noe å lære fra en verden som ligger utenfor rusfeltet. Her er det en et hyggelig brev jeg fikk i dag

Hei Rita, ville bare dele litt erfaring ved NADA som du kan publisere

Har en dame som har leddgikt, har fått behandling i 4 mnd nå og har ikke tatt medisin en eneste gang siden behandlingen med NADA’s akupunkturbehandling startet. Vanligvis skulle hun vært veldig dårlig nå på høsten!!

Har satt akupunktur på en kvinne i 6 mnd før prøverørs forsøk, tidligere har hun vært stresset og kroppen har ikke vært samarbeidsvillig så hun har mislyktes, nå har hun stor produksjon av egg og det ser ut som om at dette skal gå over all forventning!!!

I sommer hadde jeg en dame som fikk akupunktut i 4 mnd, hun hadde astma, og allergi. Brukte mye medisiner ( allergi medisin, asmaspray +++ ) allerede etter 3 behandling kjente hun bedring. Hun gikk hele sommeren uten medisiner og fikk jevnlig akupunktur Dette er plager hun har hatt i mange år og det er første gang hun er medisin fri en hel sommer!!!! Migrenen forsvant også

Ville dele dette med deg så du kan skrive det videre, hadde jeg publisert hadde taushetsplikten min blitt svekket siden de fleste kjennner de fleste som jeg setter akupunktur på…. kommer det fra deg er det ikke lett å spore hvor dette er fra

Les også Dr. Beverley De Valios studie om akupunktur på kreftopererte

http://www.nada-norge.no http://www.acudetox.com http://www.nada-danmark.dk

Det er et liv som skal leves…

Det er dager da jeg har lyst å grine blod. 20 åring og har hatt et liv i hælvete i 20 år – bortsett fra når han ruser seg. Har en atferd og et reaksjonsmønster som skremmer faen på flatmark. Ingen spør hva det kommer av eller tilbyr han hjelp så han kan få et litt større register å spille på når frustrasjon og fortvilelse slår inn. Han skal forhåpentligvis leve i mange, mange år til, hva slags liv vil vi gi han?

I morgen får vi se en dokumentar på tv2 om barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre. Ikke alle er så heldige som får oppleve at de noen gang blir rusfri. Han jeg møtte i dag fikk ikke det, ei heller ikke andre omsorgspersoner som har kommet og gått i hans liv. Det eneste han har nå er et liv i full isolasjon 23 timer i døgnet. Noe annet går dessverre ikke heller. Selv forstår han ingen ting av det som skjer, og hvordan skulle han forstå noe, hvem lærte han noe? Tunge kriminelle og rusmisbrukere har vært i hans liv fra han ble født.

Jeg vet ikke noe om hans liv bortsett fra det lille han har fortalt meg opp igjennom åra jeg har truffet han, enten inne i fengsel eller ute i Retretten. Han fremstiller seg aldri som noe offer, alt blir fortalt meg i en bisetning. Det er hva jeg forstår i dag at jeg kan slå to og to sammen. Han har ingen mulighet til noe annet liv enn det han har nå om ingen tålmodig kan få hans tillit og siden veilede han inn på et annet spor.

Historien her er ikke så unik med tanke på unge og eldre kriminelle gjengangere. Jeg har fått høre historier som de fleste vil har problemer med å tro er sant om de fikk høre dem. Det er barn som er blitt bortadoptert til familier som har hatt massive problemer selv, andre kan har vært i helt opptil 30 fosterhjem, beredskapshjem og institusjoner før fylte 18. Unge som har funnet familiemedlemmer døde enten av overdoser eller selvmord. Noen har begge foreldrene sine i fengsel og har vokst opp med andre familiemedlemmer som har trent dem opp til å bli gode kriminelle eller vakthunder når kriminelle handlinger eller prostitusjon skal gjennomføres. Det er lett å dømme slike foreldre, men er du en sånn forelder så har du gjerne din egen historie som ingen har hjulpet deg med. Vi alle gir fra oss det vi selv har, og ingen vil sine barn noe vondt, man gjør så godt man kan.

Som sagt så skal vi se en dokumentar i morgen på tv 2. Vi skal få se et lite glimt av en verden som bare har sorg og elendighet i seg. (godt jeg vet at en av tenårsbarna som deltar nå har en rusfri mor) Ingen barn har godt av å vokse opp med aktiv rusmisbrukende foreldre. INGEN! Jeg håper virkelig at programmet kan bidra til at bestemmende myndigheter, tjenesteytere i offentlig sektor og andre som er i tett kontakt med hjelpetrengende forstår hvilket ansvar man egentlig har. Det er et liv som skal leves, og barn skal kunne få utvikle seg på en sånn måte at de slipper å ende opp med å ha det meste av tenåra på en celle – innelåst i 23 timer i døgnet i ensomhet.

Det går seg til…

Foto: Knut Vadseth, Jon Georg Dale, Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos

Dagen startet brått og brutalt kl.0545. At jeg spratt opp ville være en overdrivelse, men jeg kjente at jeg gleda meg til denne dagen. Siv Jensen (FRP) skulle komme på oppfølgingsbesøk i Retretten. Hun sa at hun ville det da hun var med inn i fengslet i august. Torsdag 13.sept ble altså dagen. Og toppen av alt så skulle også bakkvinnen for besøkene, Kari Kjønaas Kjos (FRP), komme. Sist gang jeg snakket med Siv følte jeg at jeg ikke fikk godt nok frem hvorfor jeg ønsket mer mediafokus på at det går ann å reise seg, nå håpet jeg på å få en ny sjanse. Jeg mente at media hadde for mye fokus på dem som ikke klarer seg og der var vi uenige. I tillegg til at vi skulle få fint besøk i Retretten, skulle jeg også være med på feire Frode Woldsund og hans 30 års-jubileum i Frelsesarmeens rusomsorg, og siden skulle Harald, Heidi og jeg inn i fengslet for å feire utgivelsen av fengselsavisa, Gjengangeren. Men først skulle Hilde og jeg på shopping hos Idè – house of brands. Kl. 0815!

Eksemplenes makt
Gjett om Hilde og jeg fikk oss en rundtur i et shoppingseldorado for firmaer som skal profilere bedriften sin. Der var alt av små pins til store kjøkkenartikler som vi kunne få logoen vår på. Eva som viste oss rundt, var en veldig trivelig jente som til og med visste en del om oss fra før. Hun hadde vært i lokalet vårt før vi flyttet inn fordi vi skulle ha folie på vinduene og hadde av den grunn lest om oss på nettet. Alltid moro med folk som har lest om oss uten egentlig å ha brukt for Retrettens tjenester. Men selvom vi er bittesmå og ikke har et stort budsjett til profilering ble 1,5 time ble altfor lite, så vi ba om å få komme tilbake igjen. Og det fikk vi.

Vi hastet opp på jobben og var veldig spente på møte med Siv og Kari. Det var jo ikke planlagt noe – ikke annet enn at de skulle komme. Jeg hadde spurt Henning Tunsli, som tar portrettbilder av brukere av Retretten i forbindelse med fotoutstillingen, om han hadde en mulighet til å stikke innom å vise oss bilder. Per-Rune og jeg fikk se noen av dem sist gang vi var på møte med ressursgruppefor vårt 10 årsjubileum og det var utrolig sterkt å se hvordan Henning hadde klart å fange øyeblikk som talte mer en 1000 ord. Han kom og det samme gjorde noen av modellene hans også. For et møte!


Foto: Knut Vadseth, Siv Jensen og Heidi

Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos kom sammen med politiske rådgiver Jon Georg Dale og en journalist fra FRP’ egen avis. Etter en rask omvisning i Retretten og en prat med Heidi om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR9, deretter litt om hva vi gjør, viste Henning filmen av portrettene han har tatt så langt. En veldig rørt Siv spurte når og hva som ble vendepunktet for oss og vi delte våre erfaringer så godt vi kunne. Vi hadde forskjellige måter å komme ut av misbruket på, men felles var at vi hadde forstått at vi selv måtte komme i posisjon så vi kunne klare å ta ansvar for eget liv. Og ikke minst at noen hadde hjulpet oss til å nå målene våre.

Egen erfaring eller ei, alle i rommet var alle enige om at motivasjonen var en ferskvare og at den måtte brukes for alt det den var verd. En misbruker måtte få komme raskt til avrusning og videre inn i behandling med oppfølgende ettervern. Damene fra FRP var også helt enige i at vi måtte få mer fokus på at det var mulig å komme ut av misbruket. Uansett hvor håpløst det kan se ut. Mange av Retrettens brukere kan bevitne det og ingenting er så effektfullt for HÅPET som levende bevis. Veldig mange i vårt land trenger et slikt HÅP å lene seg til når de har det som mørkest.


Foto: Knut Vadseth Siv og NN

Greit med straff, men en sjanse til å komme tilbake…

I tillegg til at flere av Hennings modeller var tilstede i dette møte kom også den innsatte som egentlig ønsket å treffe Siv, men som var blitt flyttet rett før hun kom til Oslo fengsel. Nå hadde han blitt innvilget fremstilling og kom med to betjenter. Han delte åpent om sin vei fra han møtte Retretten for noen år siden i Oslo fengsel, sine turer ut igjen og så inn til ny soning igjen, og til sist inn i gruppa vår og frem til det stedet han er i dag. Det hadde ikke vært lett, men i dag mente han at han hadde fått en kunnskap på hva han selv måtte gjøre for å kunne bli den faren han ønsket å være for sitt barn. Han snakket også om de heftige diskusjonene han og jeg hadde hatt – diskusjoner han var glad for. De hadde bidratt til at han hadde blitt tvunget til å tenke selv og ta ansvar. I dag hadde han en god soningsplan, han hadde ikke gjort det lett for seg selv, men som han sa så trengte han tiden med et slikt innhold i håp om å slippe flere tilbakefall.

Og han vet hva han snakker om for turene ut og inn av fengsel og institusjoner har vært hans liv de siste 20 årene. Jeg kjenner jeg blir varm inne i meg ved å tenke på det han snakket om til Siv og Kari. En ting er i alle fall sikkert og det er at mye har skjedd med han etter at han forlot oss og inn rusmestringsenheten han er på nå. Samtidig så er både han og vi klar over at hans tøffeste tid ikke har begynt ennå. Nå begynner han på en skummel del i sin gjenreisning. Han skal inn i permisjonsrutiner og da må han forholde til langt mer utfordrende situasjoner enn dem han møter i fengsel. Disse utfordringene må han nå møte på uten å ty til rusmidler – verken for gleder eller sorger. Og som han selv sa: Det er når jeg slipper ut at jeg virkelig trenger hjelp og derfor er jeg glad jeg har Retretten…

Foto: Knut Vadseth, Rita in action

Gjøre andre gode
Knut Vadseth, som følger meg og tar bilder av ”Retretten in action” til fotoutstillingen, og Henning delte begge litt om hva de hadde opplevd i dette prosjektet. Ingen av dem har kjenneskap til dette feltet fra før. Felles for dem begge var at de hadde lært vanvittig mye og ville ikke ha vært dette foruten. Knut har fulgt meg inn i fengsel, i rettssaler og rundt og kring på andre plasser. Henning har vært hjemme hos alle de 12 han har tatt portrett av. Og det begge har opplevd er at Retretten gjør menneskene gode – slik at de kan ta mer og mer vare på seg selv og det de har ansvar for. Som sagt Henning har møtt disse hjemme hos dem, møtt familien og barna til noen av dem og flere av disse har levd på alt fra gata til hospits. Knut var tilfeldig med da jeg var karraktervitne for den insatte som var hos oss i dag.For meg personlig gjør godt at noen faktisk ser det vi gjør og kan sette ord på det på en så fin måte. Henning sa også det som er viktigst for meg: Det flotteste var at jeg fikk se menneskets evne til å reise seg…

Jeg vet ikke om dette og det forrige møte med Siv og FRP kan hjelpe Retretten på noen måte. Vi sliter jo som kjent med å få litt mer langsiktig finansiering. Vi viste dem alt fra mailer og fortlate dem om ulike samtaler vi har hatt rundt om uten å komme noen særlig lengre. Ett år av gangen får vi noen penger fra Oslo kommune, Justis- og Heldesdirektoratet,men hadde det ikke vært for stiftelsen Scheibler og Gjensidigestiftelsen så hadde ikke vi kunne bidra som vi gjør i dag. Men uansett så er det iallefall en ting sikkert med disse møtene – det er 4 mennesker flere som vet litt mer og som kan spre HÅPET om at det går an å reise seg og at det er ulike måter å gjøre det på…

Feiring
Egil hadde kommet til byen ens æren for å få en klem av Siv Jensen. Han kom ikke forgjeves. Han ble så myk at han sa ja til å fortsette å være i byen noen timer til. Men andre ord så fikk jeg følge ned til Frelsesarmeen og feiringen av Frode Woldsund. Tenk 30 år i samme firma! Emil Skartveit ga oss en flott presentasjon av mannen vi skulle feire og hans vei inn til Frelsesarmeens rusomsorg. Som sønn av Frelsessoldater så falt jo ikke eple langt fra stammen forsto jeg. Det var koselig at Trond Granlund åpna hele ballet med fine Oslosanger – fra et Oslo jeg kjenner. Det ble mange fine taler for en person som fortjener det. Virkelig!!! Det var hyggelig å se hvor mange som kom til denne feiringen. Både brukere og annet fintfolk. Talene sa selvfølgelig ikke særlig mye nytt, byråd Anikken Haugli, utsendte fra Velferdsetaten sa det vi alle kjenner til med Frode fra før tror jeg. Samtidig så er det fint at en så trofast tjener i feltet får en bekreftelse på at jobben han gjør beryr noe. Det kom heller ikke noe nytt KRF’s stortingsrepresentant, men det var en som sa noe som gjorde at jeg følte at verden går fremover- også for Frelsesarmeen. Statsekretær Knut Erik Øye fortalte om sin tilknytning til Frode: Du er både svoger og sjefen til mannen min… Hørte jeg rett? Frode, Frelsesarmeemann har ansatt en homoseksuell – dette var nytt for meg…

Foto: Knut Vadseth «Egon Olsen-Inngangen» til avd A Oslo fengsel

Det leves et liv bak murene også
Jeg fikk dessverre ikke vært helt til slutt. Det var helt sikkert mye mer fint som ble sagt. Hver gang jeg kommer ned til Urtegata kjenner jeg på en enorm ydmykhet og takknemlighet. I dag har jeg virkelig mye å være glad for, ikke minst at jeg kan bidra med noe for dem som ønsker å komme ut av rus og kriminalitet. Denne dagen skulle jeg opp med pizza til folka som har hjulpet Michel med fengselsavisa. Vi skulle feire at det krevende arbeidet var over for denne gang. Fordi det hadde kokt litt i Retretten hadde de glemt å bestille pizza’n så den kom en halv time for sent.

Harald, Heidi og jeg fikk en fin prat på utsiden. Bærum kommune har invitert meg til å sitte i en styringsgruppe for et aktivitetsprosjekt de skal starte opp der. Fordi mine arbeidsuker er fylt opp langt fremover så måtte Harald reise i mitt sted. Han var veldig imponert over det arbeidet de hadde startet og han følte at han hadde blitt veldig godt mottatt. Heidi fortalte litt om det arbeide hun hadde gjort på en LAR-konferanse. Det var godt å høre på dem – gleden de uttrykte ved å kunne bidra både på den ene og den andre måten lyste ut av dem.

Michell og Knut Erik

Da vi endelig kom opp i fengslets bibliotek kunne vi merke på stemningen at ting ikke var som det skulle. Michel var helt stille og alle sto å så på han. Så plutselig dro seg i håret og stønnet; Det blir ikke noen gledesstund dette, det blir gravpizza. Fila på USB-pinnen er ødelagt og pc kræsja. F…’n for gammelt møl. Jeg har spurt i hele sommer om det ikke finnes en nyere maskin her på bruket, men neida…! Den møkka der har jo tryna 10-talls ganger alt mens jeg har holdt på! Vi har kun en backup fra mandag og det vil si at 30 timers jobb er borte…

Det var nå en gjeng som ventet på mat og vi fikk en liten time sammen. Flere av dem hadde sett tv-programmet om akupunktur og vi snakket litt om NADA’s akupunkturprogram som vi setter både i fengslet og Retretten. En av dem hadde hatt mye glede av det da han satt isolert på avdeling B og en annen følte at han ikke var så sint lenger etter at han hadde begynt å ta akupunktur jevnlig. Etter maten måtte Heidi og jeg ned å snakke med en som slet og han var for syk til å fortsette i gruppa vår, men han trengte likevel å snakke med oss. Vi ble enig i at jeg skulle komme ned til han på tirsdager og ta en prat med han, så får vi bare håpe at han kommer seg slik at han kan komme tilbake i gruppa igjen på sikt.

Så var det å haste bort til toget som jeg selvfølgelig mista med noen få minutter. Nesten en time på Oslo S på kvelden er ikke drømmen, men trossalt bedre enn å være innlåst 22 timer i døgnet på en celle som er 3×5 meter, med et indre kaos og smerte som du ikke vet når slipper taket. Jeg hadde ikke mye å klage over der jeg sto. Da jeg kom hjem ringte Michel og vi fikk en fin prat. Han hadde gått rett opp på cella si og begynt å lese i arbeidshefte til ANTA-kuret og det han selv hadde skrevet om sine fallgruber. Han kom frem til at det ikke var jordens undergang selv om det var drita-ærgelig for han bare kunne sette i gang å jobbe igjen nå som han var nykter. Vi snakket litt om at Siv nå antageligvis hadde forstått meg bedre denne gangen og var enig i at vi måtte få mer fokus på ulike ting som fungerte for rusmisbrukere og kriminelle, så snakka vi litt om hva som hadde skjedd med hans gamle medfange, deretter om Frelsesarmeens syn på homoseksuelle og kom frem til at ting går seg til…

Det ble som vanlig en innholdsrik dag på jobben – den ble lang, men hva gjør vel egentlig det…