I voldens makt

En artikkel fra fengselsavia Gjenganger’n

foto:Knut Vadseth

Gjengangeren fikk nyss om at Rita fra Retretten hadde samlet en gjeng som virkelig hadde rukket opp hånda og ønsket hjelp til selvhjelp ved å sitte en hel uke fra morgen til kveld, og snakke om vold og hvordan få slutt på denne onde spiralen som har fucka til halve til de fleste. Det var en lett blanding fra MC-miljø, colabanditter og reinspikka slåssguruer som altså sa JA til å grilles i ei hel uke, med vonde kjipe ting og alle korta på bordet. Dette synes vi var så spez bra, så vi ba gutta ta på seg klæra igjen og gjøre seg klare for en aldri så liten realitycheck i form av Gjengangerbesøk, – noe de alle sa seg villig til.

Jeg fikk jobben av red. til å ta dette intervjuet av denne voldsgjengen og det var med blanda følelser jeg gikk opp i Retrettens lokaler her på avd. A. Det er noe med andres selvransakelse som gjør at man titter ekstra innover seg selv, og det er alltid en og annen skittentøyvask som skal taes, men utsettes gjerne til det siste, for det er så godt og bare ha det godt noen ganger. Ikke rote opp i rask og rusk når livet ellers bare har bydd på blod, faneskap og fengsel. Et slikt liv gjør noe med èn. Å rydde opp i slikt er mer enn en kjapp tur i tørketrommelen og vips (!), – så err’u tørr bak øra igjen, lissom. Nei, det kreves tid, kompetanse og lærevillighet. Alle gode ting er 3, tenkte Rita og tok dette sammen med psykodynamisk teroirer med forankting WHO ICD-10 og skreddersydde et opplegg til gutta i ren Boot-camp stil!

Gutta er i forskjellige størrelser der de sitter, men det er bare i høyden. Machvekta synes å være 100 kg for hele gjengen. Alvoret ligger tjukt i rommet og kan sees av ansiktet til gutta at uke har vært tøff. Retretten stilte opp med 3 stk kloke hoder som sørget for at alt og alle ble i varetatt. Selv de er noe dratt i maska etter dag 5.

Jeg får god kontakt med gjengen og spør om det er greit om jeg kjører kritiske spørsmål til opplegget, -sånn for sikkerhetsskyld, – og det var greit. De skjønner at denne typen kognitive programmer har de lærde ulike meninger om. Dog så er gutta veldig klare og tydelige på at de har fått mer ut av kunnskapen til Rita enn all tid de har gått til psykolog. At gutta selv er av denne oppfatningen, gjør svarene til våre kritiske spørsmål enda mer interessante. De er fullt overbevist om at de hadde fått denne kunnskapen tidligere i livet, så hadde de ikke sittet her i dag, det gir en god indikasjon på hvor virkningsfullt og målbart det kognitive programmet Retretten kan vise til er.

Det er oxo urovekkende at det er slik. Det skal jo ikke være slik at gutter som har levd er halvt liv med tut og kjør sier at det er første gangen de opplever å få hjelp slik at de nå gjør. Litt sånn Jesus i porten, men ingen hjemme, , tenker jeg om rusomsorgen i Norge. Rita er noe for seg selv og kunnskapen hennes har sitt grofeste fra Bronx i New York – så Retrettskolen er Top-1 Hardcoe. Da er det greit å hive BH’n og kjøre commando med dypdykk i verktøykassa og sette i gang å skru hue riktig vei igjen med kyndig veiledning. Dette er spesialmedisin på sitt beste.

God fornøyelse!

Hei alle sammen, sier jeg og spør om de kan fortelle meg hvorfor de har bedt om denne formen for hjelp- Det tar ikke lang tild før jeg får svar. ” Jeg trenger hjelp til å få oversikt over egne problemer slik at jeg kan få tilbake livet mitt,”- kommer det buldrende fra ” Erik” En røslig kan som minner meg om Odin og Eirik Blodøks på engang.

Jeg spør han om hva han har lært denne uka: ” Jeg har lært at problemet ”Erik” ikke bare er ”Erik” sitt problem, svarer han med blikket festet rett mot meg. Det er livet hans vi snakker om, så jeg gjør det samme mot han. Kanskje ikke like hardt, men med den direkte øyenkontakten stødig rett over nesepartiet hans med den respekt og ydmykhet det kreves når en spør folk om private ting som berører meget.

– Hva er din største opplevelse med Retrettens arbeid?, spør jeg forventningsfullt. ” Jeg er blitt mye roligere” sier han og jeg kan se for meg det fyrverkeriet av muskelmasse han kan sette i gang. ” Før tråkka jeg liksom til uansett. Det gjør jeg ikke nå lenger”

Alle rundt meg sier det samme. Jeg er blitt roligere. Har fred inne i meg, avslutter han og jeg kan se de blanke øynene hans at han synes dette er mer enn greit, men at det har vært tøft å komme dit. Dette må være hans vikingkrig mot det mørke i seg, tenker jeg

”Erik” forteller om teknikken han har lært og om hvordan han bruker kunnskapen fra Retretten i hverdagen. Jeg blir mektig imponert og skjønner raskt at jeg ikke kan gjenfortelle hele prosessen her. Dette er ikke Wenches kjøkken heller.

Læringen må følges opp av de som kan det. Gutta skal tross alt overleve med deg selv etter dagens økter, så jeg spør direkte om det.

Hvordan er det å komme på cella etter å han putta huet i sentrifugen på full omdreining?, spør jeg og ”Erik” trekker forsiktig på smilebåndet av formuleringen. ” det har vært veldig tung til tider” sier han og ser opp i taket litt oppgitt. ” Mye kunne vært gjort annerledes hvis jeg bare hadde fått denne kunnskapen før”, sier ”Erik”
” En blir litt mer enn litt født på ny med dette her, da…- en skjønner liksom ikke at det har vært mulig å ikke bli fanget opp før med denne kunnskapen som Retretten har gitt meg”,sier han, og jeg tar sjansen med å spørre han hva det er som er så vanskelig med å forandre seg og det tar ikke lang tid før busta han nesten skrifter farge. ” Erik” titter skarpt på meg som om jeg er helt køra tett i potta, men henter seg inn og forteller om hans personloge forankring i krim og rus, og hva det gjør med tanke – og vanemønsteret.

”Mange nok år med dritt så begynner dritten å leve deg” sier han. ”Da er ikke bare slutte, vøtt. Der skjønner du vel!, brumles det ut av munnen hans og jeg får uttelling for spørsmålet mitt. ”Erik” får vann på mølla og forteller om livet sitt slik det har forløpt seg med texas i hjemmet, vold, rus og har selv mange dommer for vold og trussler og alle han har blitt kjent med i årenes løp på godt og vondt.. ” Og noen av disse er fortsatt gode å ha”, sier han som for meg høres veldig beregnende og kalkulerende ut og kanskje er det ikke langt unna sannheten.

Men det er sannheten som må til pers hvis en skal gjøre noe av betydning, tenker jeg
– Hva gir det deg å sitte i gruppe?, skyter jeg inn kjapt mens det ennå ryker av jernet.

” Det er å dele synspunkter og erfaringer. De gjør godt å finne ut at en ikke sitter i dritten alene og at det går an å få et liv. Få livet tilbake ved å se andres vekst i gruppa” forteller ”Erik” med en og behagelighet bare en mann i balanse kan ha.
For det er faretruende mange knapper disse gutta og Rita må trykke som vekker både på usikkerhet , sorg, skyld, skam og fortvilelse. Rett og slett imponerende at det i det hele tatt lar seg gjøre uten at hele bygningen ligger i grus etterpå, slår det meg et øyeblikk før Rita skyter inn og bringer meg ned på jorden igjen med å fortelle at det er ingenting disse gutta ønsker mer enn å kunne leve rus- og krimfritt., ”derfor lar det seg gjøre å putte huet til gutta i sentrifugen, som du kalte det”, sier hun, som om hun akkurat hadde lest tankene mine.

Men det er ikke noe hokus pokus dette her. Det skjønner jeg nå. Det er voksne folk som er veldig ryddige og har livserfaring så det holder. Det er lunta det er noe galt med og alle er klar over det og hva de må gjøre for å erstatte kruttet med vann. Gutta har gått til brønnen og fylt opp mer en ei bøtte, så jeg girer opp et hakk og fortsetter der jeg sitter i varmen, roen og tryggheten gjengen viser.

De ansatte fra Retretten Heidi og Harald , sitter som tente lys de og. Det er rom for å stille dem noen spørsmål. De har bred erfaring de oxo. Heidi er først ut- Hva synes du om denne uka som har vært`” Jeg synes faktisk det var veldig bra”, sier hun oppriktig. Hun forteller om utfordringene ved å ha så sterke temaer som vold og er veldig stolt av gutta seff. – Men har du lært noe, da? Spør jeg like dirkete som hun er stolt.

”Helt klart. Jeg lærer å være ydmyk i forhold til det jeg kommer fra og har vært.” sier hun med den overbevisning bare en tøff jente fra miljø kan greie å få seg til å si uten at du får deg en på kjeften. ”Jeg har oxo lært å bruke fortiden min til noe positivt etter arbeidet her inne med gutt” avslutter hun med øyne det lyser både stolthet og håp av på engang.

Neste ut er Harald. En real Oslogutt, Veitvet, på sin hals. Han har jobbet med Retretten og gutta i Oslo fengsel et helt år og begynner å få skikkelig snørig på hvordan Retrettkunnskapen best skal formidles til gutta inne for at det skal ha en varig virkning. Jeg spør han om hva han synes om gruppa denne gangen og Harald svarer med at han er mektig imponert. Imponert over gutta og det temaet de valgte.- Hva mener du? ” Gutta har selv valgt voldstemaet og det byr på mye dritt for å si det sånn., slenger det ut fra denne mannen som minner mye om en langhåra freaker og rockestjerne med engang der han står på scenen og viser finger’n. Men det er utenpå

Jeg opplever at Harald er en varm sjel med genuin interesse for at gutta inne skal få oppleve det han i sin tid fikk. Bli rus –og krimfri med kunnskapen fra Retretten. Og han har greid seg siden. Det beinharde miljøet har satt sine spor, men det største fotavtrykket kommer fra Rita. Jeg spør han om hvorfor det er slik ”Kunnskapen må til for å få til en forandring” sier han og forteller kjapt om grunnlaget for Retrettens kunnskap og om alle som greier seg nå.

Fortell hva du synes om gruppa denne gangen? Det spesielle med gruppa denne gangen var at de var klare og tydelige på hva de sleit med her i livet. Og det var vold. Vold og hat som vekket alle spøkelser av uhyggeligheter som får plass i et skap som igjen drar med seg rus, fengsel og en noe herpa sjel når du kommer i mål. Dvs. hjem i livet der hvor du enn måtte ha hjemmet ditt.

Dette ville gutta ha en endring på og veien dit med erkjennelser, skam og skyld har ikke vært lett. Vi har brukt mye tid og fulgt opp hver enkelt forsvarlig, avslutter Harald og jeg aner konturene av doktorbrillene hans. Dette har han gjort før og dette kan han til gangs. Må jo ærlig innrømme at jeg blir motivert av å sitte å høre på. Motivert og nysgjerring.

Vil høre hva han vil si til gutta mens jeg sitter og hører på” Stå på videre gutta. Jeg er utrolig imponert av innsatsen, ærligheten og motet dere har vist igjennom denne uka” kommer det folkelig og rydding ut.

Jeg spør de andre hva de synes om det som er blitt sagt. Det er tydelig at de er mer enn enig og jeg spør fritt ut hva de tror det kommer av at dette lærings- og mestringsprogrammet funker som det gjør, og en plugg av en mann tar ordet. Kortklippet, rett i ryggen og det beste tent på deltagelse der han sitter og minner meg mer om en Navy Seal enn en kraftkar fra Oslo’s underverden.

”Her lærer jeg hvordan alt henger sammen på en forståelig måte”, sier han og jeg ber han utdype hva han mener. ” Jeg skal lære meg å leve på nytt og Rita har gått veien jeg er på nå og snakker mitt språk.” sier han med hevet hode og jeg kjenner at jeg blir litt rettere i ryggen jeg og. Han forteller om forskjellen med å bli fortalt om verktøyene og læren om å bruke dem og hvilke utfordringer en skal være forberedt på. Jeg blir drillet av denne mannen om mer enn teknikker. Snarere en levemåte og tenkning som er gjeldene for at det skal gi virkning, blir fortalt meg fra A-Å.

Ett innslag fra NRK-nyheter i mars 2012

” Og så må jeg være tålmodig” svarer han, ”Tiden må gjøre sitt oxo og mens den løper så er jeg nå viten klar om hvilken fallgruver jeg har og vil møte og hvordan mestre disse. Det er kjernen for min del, avslutter han før fortvilelsens setning bryter ut i ekte østlandskdialekt som klistrer til tapeten der vi sitter.
” Det er der det går så jævli gærnt for meg. Jeg gjør mitt ytterste for å holde meg unna krim og rus hver gang jeg slipper ut, men det virker som om det liksom er meningen at jeg skal sitte inne” sier han og det er triste saker han kommer med. Der er jo ikke meningen det, – vil jeg si til han, men holder det for meg selv for han fortsette:
” Du ville ikke trodd det om jeg fortalte det. Om hvor mange ganger det mest utrolige bare skjer meg og alt blir snudd på hue og alt plutselig handler om å overleve og du må kaste hele ”nå-skal-jeg-skjerpe-megplanen” – fordi verden viser nådeløs hukommelse”sier han og jeg øyner konturene av et miljø som ikke vil tilgi eller unne noen et straigth liv når en først har deltatt i manesjen i dette sirkuset med egne lover og regler. Old school with old rules.

Men du er jo svær og rimelig barsk mann. Har du noe å frykte? slenger jeg ut. ” Du skjønner det”sier han, det er ikke alltid meg det står på. Jeg har mennesker jeg er glad i oxo. Mennesker som har hjulpet meg. Og når de trenger meg så blir det mer en vanskelig å ikke stille opp” Jeg ser meg rundt i gruppa – det er stille. Det er vel sånn det må oppleves, tenker jeg.

Stille før stormen en vet om, men ikke ser! Jeg blir avbrutt i mine tanker av et håpest røst som melder sin ankomst. ” Men jeg er på god vei”, kommer det like kvikt som stolt. – På god vei til hva? spør jeg. ”På god vei til å bryte med krim og rus” sier han forsiktig. Jeg ser han i øynene før han titter ned i bordet. Ikke fordi han stakkliggjør seg selv, men fordi det blir så jævlig vanskelig, for å bruke hans ord.

Jeg spør direkte ut om de andre gutta opplever det samme og det tar ikke lang tid før bekreftelsen kommer. Alle sier det samme. Forskjellen er måten det blir sagt på. En kunne latt seg friste til å tro at disse gutta kjører vaffel i soninga og kuuler’n med Retretten og god mat, men det er så langt fra sannheten som det går ann å få blitt.
Gutta har kroner og tilgang på kjøkken på avdelingen. Det de ikke har hatt tilgang til er kunnskapen som gir dem friheten til å velge. Den fikk de først når de ble putta inn og møtte Rita.

Det er helt absurd,men sannheten. Og det er den vi må forholde oss til når vi skal gjøre en forandring av betydning. Jeg takker gutta for noen flott timer og får en god klem av dem alle. På vei ut døra snur jeg meg og ser på Rita, – for dette var skikkelig bra greier, hvis det er lov å kalle sannheten for det da.

Hun står der alene. Sammen med gutta. Hun trenger ikke å si noe. Jeg skjønner tegninga og smiler tappert tilbake., – for noe annet er det ikke å gjøre når politikk og penger kjører rusomsorgen i grøfta. Da er det godt vi har Gjensidigestiftelsen, stiftelsen Scheibler, m.f som sørger for økonomisk støtte til arbeide for de rusavhengige som sliter med krim, vold, penger og knark, – som vil endre livet sitt.

Opprettholdelsen av denne samfunnsoppgaven om å få folk på rett kjøl igjen er muligens den meste ivaretagelsen av menneskeverdet. Det er en sannhet det smaker godt av og er av stor betydning for oss alle. Det er mange å takk, men den største går til gutta som overbeviser med sin vilje til endring.

Lykke til videre alle sammen!
Red.

PS. dette er direkte avskrift med unntak av en rettelse. I gjengangeren står det at FERD støtter oss økonomisk, men det gjør de ikke. Vi var nominert til FRED’s kåring av ” Årets sosiale entrepenør” og fikk 50.000 for nominasjonen, men de støtter ikke vårt arbeid økonomisk.