Generalsekretæren i Amnesty i Norge, John Peder Egenæs, gir oss i sin apell et bilde av en kvinne som sitter alene i en celle i Iran et sted. Jeg kommer fra flere unge gutter som sitter alene på hver sin celle i samme by som oss. Kronprisen, andre kjentfolk og Zebra-fotografene støtter opp for årets tv-innsamling, men jeg får ikke så mye med meg av hva som blir sagt. Det har vært en av de dagene jeg føler det kan bli tungt og jobbe med alle dem som ikke har hatt så mange odds på sin side her i livet.
Da jeg gikk til arbeidet mitt i fengslet så var jeg litt prega av gårsdagens opplysninger. En ung gutt, ikke fylt 20 år engang, hadde tatt sitt eget liv. Ensom i en celle her i Norge. Han var flyttet fra Oslo fengsel noen måneder tidligere, og slik jeg husker han så var han en stille gutt. Veldig stille. Da jeg gikk for å hente nøklene min kommer en av ”veteranvaktene” meg i møte. Har du hørt det?, sier han med et sørgmodig stemme. Jeg tenker at han har fått den samme beskjeden som meg. Det kan være lange avstander mellom fengslene her i landet, men rykter går som ild i tørt gress og når oss som oftest veldig raskt. Jo jeg har hørt det, sa jeg. Helt jævlig og tenke på… Enig, sa han, men har du tid til å stikke innom han på C1 før du går til gruppa di. Vi satt nok ikke helt på den samme info han og jeg. Det ble en raskt en forklaring på hva han visste. Jens var blitt flytta på grunn av urinprøvenekt og nå satt han på refsavdelingen. Slukøra og flau. Vakten oppfordret meg til å muntre han opp og be han ikke gi opp. Det var ikke verdens undergang å måtte starte på nytt igjen, mente han. Noe jeg var helt enig i med tanke på unggutten som hadde valgt en løsning som ikke ga han en slik mulighet.
Det skulle bli en travel dag for meg i fengslet. Ikke mange meterne borte i gangen støter jeg på sjefen og han ber meg om det samme som veteranvakta. Vi snakket litt frem og tilbake om det å være rusavhengig og sitte i fengsel. Jeg fikk en fornemmelse av at han ville jeg skulle forstå at jeg ikke måtte ta sprekkene til gutta personlig. Jeg måtte ikke bli skuffa. Det var en merkelig situasjon å stå i – en jeg ble veldig rørt og glad for. Han ba meg om å oppmuntre Jens til ikke å gi opp, og han oppmuntra meg til ikke å gi opp jobben jeg gjorde fordi om noen ikke makta å sone feilfritt. Disse to samtale gjorde godt. Det er så godt å bli påminnet at mange i fengselsvesenet gjør så godt de kan, men de kan ikke hjelpe de sykeste – alle dem som trenger alt annet enn et fengsel.
Foto: Knut Vadseth
Etter gruppa måtte jeg opp til en annen unggutt som alt hadde gått galt for. Nå satt han også ensom på en celle – alene 23 timer i døgnet. Cella er 2 x 5 meter og veldig kald. Vinduet er stort med mange småruter og 4 av glassrutene manglet i tillegg til at varmeovnen ikke fungerte. Det var 2 uker siden sist jeg var der, den gang hadde jeg bedt han ta det opp med betjentene. Da jeg spurte han nå fikk jeg til svar at han ikke gadd fordi det ble ikke gjort noe likevel. Han viste meg stolt Canada Goose-jakka si som han hadde fått opp. Den tok han på seg når han la seg så det gikk bra, sa han.
Denne gutten har jeg kjent noen år alt. Knapt fylt 21 år og har sittet i fengsel siden han var 15 år. De siste 6 åra har han gått ut og inn av fengsel, før det så hadde det vært inn og ut av ulike barneverstiltak. Det var trist å se at denne gutten som jeg vet har stått opp for andre, de som han opplevde som svake og som så opptil han, ikke makter å stå opp for seg selv. Han hadde ikke engang energi til å be om hjelp så han kunne slippe å fryse. Jeg har sett hva isolasjon har gjort med store gutter før. De synker synlig sammen ganske raskt. Jeg satt litt inn i min egen verden og plutselig sier han; har du hørt det? Siden jeg alt hadde tatt feil en gang denne dagen om hva jeg hadde hørt spurte jeg om hva da. Brutter’n er inne igjen. Han holdt 5 dager…,han er faen meg den største amatøren jeg har sett før, sa han og lo litt oppgitt. Det ble stille mellom oss noen minutter. Brutter’n er ikke broren, men de har sona mye sammen og de er på samme alder. Brutter’n er knappe året yngre. Hva var det han ble tatt for nå da, spurte jeg. Det visste han ikke, han hadde bare fått en melding igjennom vinduet fra noen. Begynner å lure på om han er en av dem som ikke funker andre steder enn i ”jailen”, sa han ettertenksomt. Jeg satt å tenkte akkurat det samme om dem begge, men sa ingenting. Dessverre så har jeg møtt flere som har havnet i en slik situasjon at de helst vil slippe å bli løslatt.
Jeg måtte videre og ga han en klem. Han så så forlatt ut der han sto i celledøra og vinka til meg. Den store muskelbunten virka som en redd liten unge der han ropte at han var glad jeg stakk innom og sendte meg et slengkyss i det jeg låste opp døra for å gå ned til første avdeling. Der nede satt en annen redd ung mann. Han hadde utvisningsvedtak til et annet nordisk land. Nå hadde han sittet på en avdeling han kalte asylmottak i over en måned. Han var den eneste lyslugga person på hele avdelingen og valgte å ikke ha noen fellesskap, fortalte han meg. Det var ikke noe vits fordi han var ikke sterk i engelsk og det var ikke noen av de andre heller.
Nå var han kun bekymret for utsendelsen og det livet som møtte han i hans hjemby. Slik han så det nå så var den eneste muligheten hans å krype tilbake til klubben han forsøker å løsrive seg fra. Det var derfor han hadde kommet til Norge, men hadde havnet i et realt basketak etter inntak av piller, øl og kokain. Ansiktsfargen hans var grå, men etter hvert som han snakket om livet som ventet han begynte han å svette og ble rød fra halsen opp. Jeg kunne ikke gjøre noe for han – ikke annet enn å lytte. I alt det tunge han la frem så fortalte han at han hadde begynt å ta noen skolefag for å få dagene til å gå. Jeg oppmuntret han til å fortsette med skolefagene han jobbet med og at han beholdt den rytmen han hadde innarbeidet denne måneden. Etter en drøy halvtime med mer eller mindre enetale om de mørke utsiktene som lå for han, måtte jeg videre igjen. Jeg minnet han på at jeg hadde gode kontakter i hjemlandet hans og kunne kontakte dem om han ønsket. Han smilte tappert og takket fordi jeg tok meg tid til å stikke innom.
På vei ut måtte jeg stikke innom Jens. Det var som vaktene hadde fortalt meg – jeg møtte en veldig knust mann. Men etter litt prat løsna det litt og skolebøkene kom på bordet og vi så litt på det han hadde jobbet med da det gikk galt. Jeg ba han bruke isolasjonstiden for alt hva den var verd. Nå kunne han fokusere på oppgavene som hadde blitt satt litt på vent de siste 10 dagene. Livet går videre inntil det hele er over og da måtte vi bruke tiden til noe som ga oss gode konsekvenser på lang sikt, ble vi enige om. Denne gutten har så mange gode evner og talenter og det ville være for jævelig om et lite feilskjær skulle ødelegge alt dette.
Jeg husket knapt turen ned til Tjuvholmen. På vei ned dit henta jeg en ung mann som ventet på meg i Retretten. Han ville være med ned å se på startskuddet til Amnestys innsamlingsaksjon, men tittelen: Stå opp mot urett. Som sagt så fikk jeg bare med meg hva generalsekretæren sa om den ensomme kvinnen som satt fengslet i Iran. Mine tanker gikk til 19 åringen som endte sine dager ensom i et norsk fengsel, til 21 åringen som stort sett har sittet isolert i ulike fengsler i hele ungdomstiden pga utaggerende atferd og vært i flere titalls barnevernstiltak fra ført fylte 8 av samme årsak og 20 åringen som knapt nok fikk være ute i frihet før fengslet ble hans hverdag igjen. Og til sist en nordisk som sitter på en avdeling han ikke har en enste han kan snakke med fordi den er fylt opp med afrikanere og østeuropeere. Felles for alle dem jeg hadde vært i kontakt med eller hørt om det siste døgnet satt eller hadde sittet ensomme i fengsel og det tristest er at ingen av dem har pårørende eller andre nærstående utenfor fengsel heller – ingen er der å stiller opp for dem.
Foto: Knut Vadseth
Nå har det gått noen dager siden tirsdag og jeg har fått summet meg. Det er mye positivt som har skjedd både for Retretten og meg. Det dere fikk innblikk i her var 4 timer i en veldig travel uke. Om jeg skal si noe så skulle jeg ønske at vi kunne bli flinkere til å samarbeidet på tvers av profesjoner, tiltak og organisasjoner her til lands, slik at vi sammen kunne ha bidratt til at enda flere kunne fått en mulighet til å komme ut av vanskeligheter. Sammen kan vi stå opp for urett som gjøres mot et menneskes liv og barns utvikling…