Spørsmål fra morgendagens politi

PxfUuZ-QegNOiOnEXdo5uQl63TC0b6iu2vnF3BC0Chuw

Godt å kjenne på at mine tyngste erfaringene ikke er så bortkastet,svarer jeg ofte når noen spør hva som gir meg glede i dag. Og det mener jeg. 100%. Det kjennes også godt at svarene på spørsmålene som blir stilt meg ikke bare blir en medlidenhetsfølelseutløser, som ofte skjer når jeg får spørsmål via medias kanaler. Når jeg får tilbakemeldinger fra brukere i Retretten, i og utenfor institusjoner og fengsel, på at de føler at jeg gir dem HÅP via mine svar på deres spørsmål, blir jeg veldig glad. De gangene jeg har blitt invitert av studenter ber jeg dem alltid om å sende meg spørsmål i forkant. Da- får de vite mer om det de er opptatt av og ikke nødvendigvis bare det jeg mener de burde vite noe mer om, da føler jeg også at jeg kan bidra med noe som kan brukes til noe fornuftig på sikt.

Nå er jeg igjen invitert til studenter på Politihøyskolen i Oslo. De kommer fra Oslo og Kongsvinger. Det er tredje gangen jeg er der – i februar skal jeg til Politihøyskolen i Bodø. Studentene har sendt meg spørsmål – som vanlig. Siden jeg kommer hvor temaet er etikk, har jeg sendt dem et lite utdrag fra noe jeg skrev i dagboken min mens jeg til behandling, så kan de stille spørmål på bakgrunn av det de leser der. Her får de innsikt i det som var mitt utgangspunkt i livet og som endte med at jeg utviklet avhengighet til alkohol og andre rusmidler.

Jeg velger å legge med en liten hilsen som kom med spørsmålene fra studentene fra Kongsvinger, men spørsmålene dere får lese her er fra Oslostudentene også. Jeg er mektig imponert over spørsmålene som er stilt og jeg skal love at jeg skal svare så ærlig jeg kan. Skulle ønske det var noen beslutningstagere rundt om som kunne stille de samme spørsmålene og tatt innover seg noe av det som blir svart.

Hei Rita,
Vi har lest «Ingen kjenner morgendagen» høyt i alle klassene her ved PHS Kongsvinger. Tusen takk for at du har delt og lar oss få introdusere studentene for din historie. De blir – som oss lærerne – veldig berørt, enkelte blir sinte (på systemet) og flere sier at de må tenke over egne holdninger en gang til. Tausheten er stor mens historien din blir lest, og kroppsspråket til studentene skulle vi ønske at du hadde sett – dette er noe som påvirker og betyr mye!

Vi har latt hver student formulere et spørsmål til «Mennesket som har skrevet dagboken» før vi har bedt dem samle seg i basisgrupper for å velge ut (eller reformulere seg fram til) et spørsmål alle på basisgruppene står inne for at de vil stille. Disse følger under.

Takk for det du gjør – det er en vekker for oss alle!

Spørsmålene jeg har valgt å svare på:

Har du reflektert noe over hvorfor situasjonen i barndoms- og ungdomsårene dine var som de var?

Var det problemer innad i familien som gikk ut over deg, eller var det egen oppførsel som de nærmeste ikke klarte å håndtere?

Nå i ettertid, kan du huske noen som du kunne ha bedt om hjelp, som kunne tatt kontakt med? (politi, lege, nabo, lærer o.l.)

Hvordan var det å ruse seg – ble livet enklere? Hvordan har du det følelsesmessig uten rus?

Hva reddet deg ut av ruslivet og hva var den viktigste faktoren til at du begynte å ville komme deg ut?

Gjennom dagboken framstår du som reflektert og bevisst over egen livssituasjon. Hvorfor har du ikke da klart å komme deg ut av den vanskelige situasjonen du har vært i på et tidligere tidspunkt?

Hvis du selv jobber i hjelpeapparatet – hva ville du gjort for å hjelpe et barn i den situasjonen du var i da du ikke fikk hjelp av barnevernet?

Hvis du skulle blitt født i dag og visste du skulle gå igjennom samme helvete, ville du valgt å ikke bli født? Hvorfor/hvorfor ikke?

Med din bakgrunn, har du noen gang hatt lyst på egen barn?

Hvis du hadde vokst opp i dag tror du utfallet hadde blitt det samme, eller tror du at du hadde fått mer hjelp?

Hvordan opplevde du møtet med barnevernet?

Etter at du ble voksen, i hvor stor grad kunne du foretatt avgjørende valg? Hva er så grunnen til at gale valg ble tatt?

Da du fant tilhørighet i rusmiljøet, og bodde sammen med narkomane og prostituerte, var det da noen som prøvde å lede deg i riktig retning med tanke på rus og prostitusjon?

Har du reflektert noe over hvorfor situasjonen i barndoms- og ungdomsårene dine var som de var?

Hva var din redning ut av rusen, og hvordan kan offentlige myndigheter forhindre at andre opplever det samme som du? (forebygging)

Er det noen du er sint på?

Hvilke tanker har du gjort deg rundt oppreisningssummen du fikk?

Hvilke råd ville du gitt til en ung person som befinner seg i en lignende situasjon som du befinner/befant deg i, og hvordan mener du politiet bør handle dersom de treffer denne personen?

Hvis du i dag møtte deg selv som barn (ung) hva ville du sagt til deg selv, og hva ville du gjort for å hjelpe?

Til tross for mye motgang, hva har holdt deg oppe? Hva har gjort at du har valgt å leve videre – en gnist må vel være der?

Hva er det beste i livet ditt akkurat nå?

Svarene får studentene.

En pappa som ønsker det best for barnet sitt…

Dette er en gutt jeg har fått lov å følge fra 2001 – ett år lenger enn Retretten har eksistert. Jeg begynte å sette akupunktur på innsatte i 2001. På denne tiden var ikke Thomas klar for noe annet enn litt avbrekk i en soninghverdag. Han tok akupunktur i ny og ne når han ikke var opptatt med noe annet. Dr. Smith ga meg en gang et et bilde på hvordan jeg best kunne jobbe med de som kom til meg:

Pass på å plant et frø og vent tålmodig på at det skal spire. Noen av dem vil aldri se dagens lys, men vær der for dem du ser gror…

For meg er Thomas et levende eksempel på teorien Dr. Smith ga meg i 2005. Dette dere nå skal få lese er Thomas sitt bidrag på fagkonferansen*, Mennesket reiser seg, Retretten hadde i forbindelse med 10 årsjubileet 6.des. 2012. Dette var siste foredragsholder – et verdig punktum fordi det ble en oppsummering og konklusjon for hvordan vi skal bidra så MENNESKET KAN REISE SEG…
* https://ritanilsen.wordpress.com/2012/08/01/konferanse-og-fotoutstilling-mennesket-reiser-seg/
* Foredragene til de andre foredragsholderne

Thomas

Jeg heter Thomas og er 35 år. Jeg har rusa meg siden jeg var 12 år, vært kriminell siden jeg var 14. Barnevernet fikk omsogen for meg fra 1989 og frem til 98. Fengselsoppholdene startet i 1999 og frem til nå. Jeg har sonet en dom siden 11.juni 2011, og sitter på rusmestringsenheten på Ullermo. Jeg er ferdig sonet 19.feb.2015. Jeg har vært en voldsom fyr, og jeg har gjort mye jeg ønsker jeg ikke hadde gjort…Jeg er pappa til ei lita jente på 2 år.

598440_475238219195126_2109337571_n

Rita spurte om jeg ville stå her foran dere i dag og fortelle litt om meg selv. For å være helt ærlig så ville jeg ikke det. Men jeg forstår det er viktig for Retretten at dere får vite hva de driver med. Det er også viktig for meg å fortelle min historie, beskrive min prosess og kjenne på stoltheten som det faktisk gir meg å bli spurt om å være her.

Jeg skal si noe om min fortid, nåtid og fremtid. Det var oppgaven

Hadde noen spurt meg om jeg ville fortelle om min fortid for ett år siden, ville det hørt omtrent slik ut: ”..Det gikk som det gikk. Jeg falt raskt tilbake til gammel vane. Selvmedisinering og kriminalitet…Systemet sviktet…Løslatt uten annet enn en søppelsekk – på tross av regjeringens løfter…Man blir møtt med tomme løfter og stillestående byråkrati…”

Dette er uten tvil sant, men hvor var jeg i dette bildet? Hvor var min erkjennelse? Hvor var mitt ansvar? Hva brukte jeg alle mine krefter på? All min energi gikk til å finne noen å legge skylda på! Jeg valgte systemet, hjelpeapparatet. Jeg brukte 20 år av livet mitt på å forsøke å flytte byråkratiet, og tilpasse det etter mine ønsker. Det gikk dårlig…

Ja, det gikk dårlig, og rusen og kriminaliteten tok ansvaret jeg skulle tatt, og jeg satte meg en smell amfetamin og tenkte ” NÅ skal de faen meg få!”

Jeg vet jeg har rett i mye av min kritikk av systemet, og at det ofte fungerer veldig dårlig, men systemet har ikke en sjanse til å vite hva jeg trenger når jeg ikke engang overfor meg selv kunne innrømme av jeg var rusmisbruker, – JEG måtte gjøre en endring. Og JEG måtte gjøre den selv.

Det var først da jeg ble varetektfengsla i fjor sommer, at det gikk opp for meg hva jeg dreiv med. At jeg hadde gitt faen i meg selv, og som en konsekvens av dette gitt faen i datteren, samboeren, familien og jobben min. Og dette kun fordi jeg mente alt var andres feil, og ikke min også. Det var da jeg innså at jeg var en rusmisbruker, at jeg hadde problemer og at jeg ikke bare var en ”party-gutt” at ting ble forandret for meg.

Når denne erkjennelsen var sagt høyt til meg selv, begynte ting å løsne. Jeg hadde med meg denne erkjennelsen til sosialavdelingen i Oslo fengsel, for å få hjelp til å søke om pasientrettigheter, men møtte motstand. De mente det var for tidlig. Det jeg gjorde annerledes denne gangen var å ikke gå derfra i fult sinne og ruse meg. Jeg tok ansvar, og tok saken i egne hender og fikk pasientrettighetene mine.

Jeg hadde visst lenge hva Rita dreiv med, men nå var jeg klar og ville være med på ”Veivalget” en fengselsversjon av ANTA-kurset* Det var veldig viktig for meg at det var akkurat da, på dette tidspunktet, at jeg fikk være med. Jeg var klar!
* http://www.retretten.no/storage/Evaluering%20av%20retretten_Rapport_PDF.pdf

Det viktigste for meg på denne tiden, var at Rita begynte å veilede meg DER hvor jeg VAR, dette kunne hun fordi jeg var mottagelig og åpen for endring. Fordi jeg endelig hadde forstått at det var jeg som måtte endre meg, og ikke samfunnet. Jeg måtte passe inn i samfunnet, for å få til det måtte jeg endre meg. Jeg måtte gjøre det for meg selv, og ikke for andre. Jeg brukte kjempelang tid på å forstå at hvis jeg skulle få oppleve å være en god pappa i fremtiden måtte jeg starte min endring. Dette vil da føre til at jeg kan være den ressursen jeg ønsker å være for alle de jeg bryr meg om.

luftegc3a5rden1
Foto: Knut Vadseth – Luftegården i Oslo fengsel

Det er lett å sone! Det enkleste for meg hadde vært å sitte 5 år og 8 mnd. som dommen var, men med 15 dommer bak meg så visste jeg at det ikke ville hjelpe meg noen vei når jeg kommer ut. Jeg trengte innhold og mening i soningen min. Jeg jobba med meg selv, og jeg satte ingen begrensinger. Jeg var åpen for behandling, og jeg mente det var viktig å få så innholdsrik soning som mulig og det var derfor Retretten var først inne og Rusmestringsenheten etterpå. Dette er for at jeg skulle få et så solid fundament som mulig før jeg gikk ut i behandling.

Thomas i Retretten
Foto: Knut Vadseth – På gangen i Lagmannsretten

Rita var tilstede i Lagmannsretten som vitne, for å fortelle hvor viktig det er å smi mens jernet er varmt, – mens jeg var motivert. Motivasjonen er ferskvare og går jævla fort ut på dato. Rita støtta min argumentasjon, og var en stor ressurs for meg i å overbevise retten om at det var klokt at en unaturlig stor del av min dom måtte gjøres betinget. For brudd på en prøveløslatelse vil få veldig store konsekvenser. Jeg ba om 4 år år prøvetid oppå dommen min på 5 år og 8 mnd., noe som strider mot enhver fornuft, men jeg vet at min endring vil ta så lang tid fordi endring er vanskelig, og jeg trenger klare rammer hele denne tiden. Dommen ble som bestilt.

Tomas Bursdagsselskap for Thomas

334397_281812538537696_1185549697_oJulebordet for de innsatte i VeiValget

Hadde jeg ikke hatt Retretten hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Med dette mener jeg at jeg har fått være meg selv, og blitt respektert for mine meninger. Rita har veiledet meg og tilført meg nye perspektiver og hjulpet meg med å ta ting i riktig rekkefølge. Når Rita forteller meg noe har hun gjort det på mitt språk, bruk ord jeg forstår. Hun har vært veldig klar og tydelig i sine meninger, men latt meg få gå rundene jeg måtte med meg selv. Hun har gitt meg omsorg når jeg trengte det, men gitt meg et tupp i ræva når det har vært på sin plass. Hun lærte meg at det er viktig å sette oppnåelige mål og benytte seg av de arenaene man er i og ikke dra for mange nye aktører underveis. Retretten holdt pølesfest for meg på min fødselsdag, med Svampe Bob-luer og 17.mai-fløyter. Kjøpte skjorte til meg til juleavslutningen, for at jeg skulle se ordentlig ut. Summen av alle disse tingene Rita og Retretten har gjort, og hva de betyr for meg, gjør at jeg føler at de er bunnsolid klippe i mitt liv. Det de har lært meg tar jeg med meg og bruker i stort sett alle sammenhenger. Det kan jeg si fordi min endring dreier seg om mye mer enn bare ett rusproblem.

fengselsvegg
Foto: Knut Vadseth

Om 3 år, når jeg er ferdig sona, vet jeg at de store utfordringene kommer. Da skal jeg ut og være en normal borger. Jeg skal være pappa og ha en jobb. Jeg må minne meg på at jeg ikke trenger å bare være fysikk, jeg trenger ikke være skremmede! Jeg skal kunne være tilstede i foreldremøtene i i barnehagen og kunne være uenig, si meningen min på en slik måte at jeg blir oppfattet som en pappa som ønsker det best for barnet sitt, og ikke en mann som skaper frykt. Jeg ønsker å få frem mitt budskap, men med andre verktøy enn frykt. Jeg ønsker å bli respektert, ikke frykta. Det handler om min identitet. Hva jeg har vært i miljøet, og hva jeg skal bli i samfunnet. Dette vil jeg få motgang på, og jeg har håndtert motang med rus før. Rusen har jeg lagt bort, noe som betyr at jeg ikke lenger har den løsningsmetoden lenger. Dette er oppleves litt som en krise, men i motsetning til andre løslatelser har jeg tatt et valg denne gangen. Jeg har tatt meg god tid, og jeg har skapt et sikkerhetsnett. En stor del av denne sikkerheten er Retretten.

Jeg har tenkt å bruke Retretten hele tiden, men særlig ved motgang og overganger. Jeg ønsker å komme dit og hilse på med datteren min, jeg ønsker å fortsette med akupunkturen og ha med Retretten i medvind også. Når jeg opplever motgang vil jeg trenge veiledning, en plass hvor jeg kan tømme meg for frustrasjon og hvor jeg kan møte folk i samme situasjon.

Kirkegaars har sagt: Livet leves forlengs, men forståes baklengs…, og jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg har brukt mye av livet mitt på å finne forklaringer utenfor meg selv. Det var først da jeg tok et oppgjør med meg selv, og var ærlig i forhold til livet mitt at jeg begynte å forstå. Det er fremdeles en lang vei å gå, men jeg har trua. For sammen med min erkjennelse, mitt harde arbeid , familien min og Retretten er jeg bedre forberedt enn noen gang.

Takk
Jeg vil takke Thomas for at han lot meg få lov å dele med dere hva han fortalte på konferansen. Dette er en ren avskrift av hva han selv har skrevet. Det han forteller her er enormt viktig for oss som arbeider for innsatte. Vi må ikke glemme at disse må være med på laget om vi skal kunne hjelpe dem.

Det som jeg har skrevet på denne bloggen igjennom tiden er veldig preget av mitt arbeid i fengslet, men det er svært få ganger den innsatte skriver selv slik som Thomas har gjort. Det har kun skjedd en gang tidligere og her kan dere lese hva denne innsatte skrev: