Godt å kjenne på at mine tyngste erfaringene ikke er så bortkastet,svarer jeg ofte når noen spør hva som gir meg glede i dag. Og det mener jeg. 100%. Det kjennes også godt at svarene på spørsmålene som blir stilt meg ikke bare blir en medlidenhetsfølelseutløser, som ofte skjer når jeg får spørsmål via medias kanaler. Når jeg får tilbakemeldinger fra brukere i Retretten, i og utenfor institusjoner og fengsel, på at de føler at jeg gir dem HÅP via mine svar på deres spørsmål, blir jeg veldig glad. De gangene jeg har blitt invitert av studenter ber jeg dem alltid om å sende meg spørsmål i forkant. Da- får de vite mer om det de er opptatt av og ikke nødvendigvis bare det jeg mener de burde vite noe mer om, da føler jeg også at jeg kan bidra med noe som kan brukes til noe fornuftig på sikt.
Nå er jeg igjen invitert til studenter på Politihøyskolen i Oslo. De kommer fra Oslo og Kongsvinger. Det er tredje gangen jeg er der – i februar skal jeg til Politihøyskolen i Bodø. Studentene har sendt meg spørsmål – som vanlig. Siden jeg kommer hvor temaet er etikk, har jeg sendt dem et lite utdrag fra noe jeg skrev i dagboken min mens jeg til behandling, så kan de stille spørmål på bakgrunn av det de leser der. Her får de innsikt i det som var mitt utgangspunkt i livet og som endte med at jeg utviklet avhengighet til alkohol og andre rusmidler.
Jeg velger å legge med en liten hilsen som kom med spørsmålene fra studentene fra Kongsvinger, men spørsmålene dere får lese her er fra Oslostudentene også. Jeg er mektig imponert over spørsmålene som er stilt og jeg skal love at jeg skal svare så ærlig jeg kan. Skulle ønske det var noen beslutningstagere rundt om som kunne stille de samme spørsmålene og tatt innover seg noe av det som blir svart.
Hei Rita,
Vi har lest «Ingen kjenner morgendagen» høyt i alle klassene her ved PHS Kongsvinger. Tusen takk for at du har delt og lar oss få introdusere studentene for din historie. De blir – som oss lærerne – veldig berørt, enkelte blir sinte (på systemet) og flere sier at de må tenke over egne holdninger en gang til. Tausheten er stor mens historien din blir lest, og kroppsspråket til studentene skulle vi ønske at du hadde sett – dette er noe som påvirker og betyr mye!
Vi har latt hver student formulere et spørsmål til «Mennesket som har skrevet dagboken» før vi har bedt dem samle seg i basisgrupper for å velge ut (eller reformulere seg fram til) et spørsmål alle på basisgruppene står inne for at de vil stille. Disse følger under.
Takk for det du gjør – det er en vekker for oss alle!
Spørsmålene jeg har valgt å svare på:
Har du reflektert noe over hvorfor situasjonen i barndoms- og ungdomsårene dine var som de var?
Var det problemer innad i familien som gikk ut over deg, eller var det egen oppførsel som de nærmeste ikke klarte å håndtere?
Nå i ettertid, kan du huske noen som du kunne ha bedt om hjelp, som kunne tatt kontakt med? (politi, lege, nabo, lærer o.l.)
Hvordan var det å ruse seg – ble livet enklere? Hvordan har du det følelsesmessig uten rus?
Hva reddet deg ut av ruslivet og hva var den viktigste faktoren til at du begynte å ville komme deg ut?
Gjennom dagboken framstår du som reflektert og bevisst over egen livssituasjon. Hvorfor har du ikke da klart å komme deg ut av den vanskelige situasjonen du har vært i på et tidligere tidspunkt?
Hvis du selv jobber i hjelpeapparatet – hva ville du gjort for å hjelpe et barn i den situasjonen du var i da du ikke fikk hjelp av barnevernet?
Hvis du skulle blitt født i dag og visste du skulle gå igjennom samme helvete, ville du valgt å ikke bli født? Hvorfor/hvorfor ikke?
Med din bakgrunn, har du noen gang hatt lyst på egen barn?
Hvis du hadde vokst opp i dag tror du utfallet hadde blitt det samme, eller tror du at du hadde fått mer hjelp?
Hvordan opplevde du møtet med barnevernet?
Etter at du ble voksen, i hvor stor grad kunne du foretatt avgjørende valg? Hva er så grunnen til at gale valg ble tatt?
Da du fant tilhørighet i rusmiljøet, og bodde sammen med narkomane og prostituerte, var det da noen som prøvde å lede deg i riktig retning med tanke på rus og prostitusjon?
Har du reflektert noe over hvorfor situasjonen i barndoms- og ungdomsårene dine var som de var?
Hva var din redning ut av rusen, og hvordan kan offentlige myndigheter forhindre at andre opplever det samme som du? (forebygging)
Er det noen du er sint på?
Hvilke tanker har du gjort deg rundt oppreisningssummen du fikk?
Hvilke råd ville du gitt til en ung person som befinner seg i en lignende situasjon som du befinner/befant deg i, og hvordan mener du politiet bør handle dersom de treffer denne personen?
Hvis du i dag møtte deg selv som barn (ung) hva ville du sagt til deg selv, og hva ville du gjort for å hjelpe?
Til tross for mye motgang, hva har holdt deg oppe? Hva har gjort at du har valgt å leve videre – en gnist må vel være der?
Hva er det beste i livet ditt akkurat nå?
Svarene får studentene.