Noens mandag…

imgres

Dager med mange vanskelige telfonsamtaler gjør noe med meg – på en god måte vil jeg si. Den minner meg på hvorfor jeg tok valget jeg gjorde i 1999/2000. Samtidig så gjør det meg også vondt – men det må jeg tåle…I dag fikk jeg telefoner som ga assosiasjoner til tidligere samtaler. Samtaler som har brent seg fast. Disse jeg viser til her har løst seg på en god måte, men der og da var det mørkt. Begge følte seg krenket og forlatt av de som skulle hjelpe og i dag har det vært mange samtaler av samme slaget, men av andre grunner enn det som nevnes her.

Hvor er folka som vedtar når en mor skriker i sin nød: Jeg vil være mor! – jeg vil være en god mor for mine barn!, men de gir meg bare medisiner. Jeg kan ikke være en mor med kroppen full at opiater og benzo – jeg vet hva jeg snakker om…

Hvor er folka som vedtar når en far må amputere en arm pga abscesser- hvem tar seg tid til å lytte på hans bekymring når han sier at han ikke ønsker besøk: Jeg ønsker ikke å vise noen min elendighet. Summen av det livet jeg selv har valgt leve. Min mor, min bror og min sønn gråter nå – jeg vet hva de føler…

Vi kan vel alle tenke oss hva slike opplevelser skaper av føler? Jeg kan iallefall forstå det…

En god “leveregel” for de i hjelpeapparatet: Still deg selv spørsmålet hvorfor du gjør som du gjør når du tar et vedtak som kan gi konsekvenser for en hjelpetrengende…

Leave a Reply

%d bloggers like this: