Egentlig orker jeg ikke den dama . Hun støyer så fælt og har en oppførsel som jeg synes kan være både ekkel og flau. Men så snakket jeg med ei jeg har en enorm respekt for i går, og hun tipset meg inndirkete å lese Koht’s innspill i fredagens A-magasin. I dag dura jeg bort i butikken, kjøpte gårsdagens Aftenpost og fikk lest: Stille som rus, av Christine Koht.
Kvinnen jeg snakket med i går sa: har du lest A-magasinet i dag?…når jeg leste hva Christie Koht’s skrev om rus tenkte jeg på deg. Mer sa hun ikke om den saken. Og i dag ser jeg hvorfor hun tenkte på meg i denne forbindelse. Jeg står jo på så mye jeg kan for å vise at tungt rusmisbruk er et symptom på noe annet enn misbrukere bare har ”vondt i gidden og brudd i orken…” Det hjelper ikke å fjernet et symptom og tro at problemet er løst….Og ikke minst at ”Platafolket” er ikke representativt for hva en tung rusmisbruker er…De fleste er veletablerte, i utdanning eller jobb – har venner og familie, og som tilsynelatende ikke har noen rus eller psykiske problemer.
Christine Koht tar også opp hva vi velger å se og snakke om når vi hører om drap, vold, sykefravær, trafikkulykker og kriminalitet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i retten for å gi et karaktervitne til en innsatt som deltar i gruppa jeg har i Oslo fengsel. Det er verdens flotteste gutter/menn, men de står hjelpeløse fordi ingen tar seg bryet med å undersøke de bakenforliggende årsaker til deres rus -og voldshandlinger. Mange av dem er ikke bare gjengangere i fengsel og kriminalomsorgen, men de har også vært det i barne –og ungdomsinstitusjoner og alt som finnes for rusmisbrukere. Hvor ofte har jeg ikke lyttet til pårørende med små barn som lever med en aggressiv alkohol –eller narkotikamisbruker som ber om hjelp, samtidig som ingen må vite noe om hva som skjer i familien. Barna får bokstavdiagnoser og annet som kan medisineres, som mange ganger leder til det som går under begrepet ”selvmedisinsering” av den misbrukeren, men som for utenforstående blir sett på som alkoholisme eller narkomani . Etter hva jeg har hørt så er det ingen som har fått spørsmål om hvordan det står til mellom mor og far mens de holdt på med diagnoseutredning.
I noen år underet jeg meg over hvorfor de som ikke var rusmisbruker levde med en som ødelegger både deres og barnets liv, hvorfor de bare ikke gikk sin vei. I dag vet jeg bedre. Som regel er dette mennesker som selv har hatt en oppvekst som har vært preget av omsorgssvikt av ulike grunner. De kan også være så deprimerte at de selv har utviklet en avhengighet til beroligende medikamenter og ikke makter å bryte ut – ja det kan være mange forskjellige grunner. Felles for dem alle er at ingen har hatt noen rundt seg som har kalt en spade for spade. Det har stått familie, venner, naboer, med-studenter, kollegaer – ja you name it – rundt dem, alle har visst noe, men ingen har våget å ta ordet alkohol, narkotika eller medikamentmisbruker i sin munn.
Så etter å ha lest ferdig innspillet til Christine Koht ble jeg sittende å tenke: hvorfor i ”huleheiteste” kan ikke den dama bruke sine evner til noe annet enn bare å støye om fjas og uvesentligheter? Videre tenkte jeg; om hun snakker like innsiktsfullt over temaene hun fremfører som komiker har jeg mistet så mye pga. atferden og språket hennes tror jeg. For jeg vet jo at gode komikere egentlig er veldig seriøse og kan ha en tanke bak sine sketsjer – og etter innlegget til Christine om rus får jeg en mistanke om at hun er en meget god komiker. Så denne gangen grein jeg ikke på nesa av Koht, men bukker og neier for et fantastisk bidrag i rusdebatten. Tusen takk!!!
A-magasinet 22.feb. 2013: Stille som rus.