Ingen kan vite hva som kan gjøre en forskjell for et menneske som har det vanskelig

Mandela

Engelsk brosjyre.pdf

En teksmelding har tikket inn- det var fra kontoret. «Du må ta kontakt med ….i Oslo fengsel». Jeg hadde sittet i møte nede hos fylkesmannen og glemt å sette på lyden igjen og så ikke meldingen før jeg kom opp i fengselt og skulle legge fra meg telefonen. Jeg var usikker på om dette var en person som arbeidet i fengselet eller en innsatt. Etter å ha hentet ut nøklene mine gikk jeg inn i sentralen og spurte hvem dette var. Det var en innsatt og han satt på den og den avdelingen. Etter fått vakta til å rope opp gutta og låst opp for Heidi så hun kunne lage stand til gruppa gikk jeg til avdelingen. Gutten foran meg virket stresset og ville ta meg litt bort fra de andre. Der og da hadde jeg ikke tid til å snakke med han, men jeg lovet å komme opp etter at jeg var ferdig med gruppa.

To timer og ett kvarter senere var vi på plass. Siden jeg ikke kjente han fra før ble Heidi med meg. Som sagt så opplevde jeg han som litt stressa og var spent på hva dette møte skulle gå ut på. Jeg hadde ikke fått snakket med Per-Rune før jeg gikk inn så jeg visste ingen ting om gutten eller hva han ønsket av oss. Ikke visste jeg hvordan han hadde fått kontakt med kontoret i Retretten heller. Må innrømme at jeg ble ganske satt ut da jeg hørte hva han hadde på hjertet. Dette er nok det mest spesielle møte jeg har hatt i Oslo fengsel siden oppstart i 2001.

Da Heidi og jeg kom opp gikk han inn på cella og hentet ut brosjyren vår. Den engelske versjonen. Siden det var innlåsning i avdelingen fikk vi sitte alene med han en halvtimes tid. Og den historien han delete meg oss vil jeg dele med dere. Den vil vise at ingen kan vite hva som kan gjøre en forskjell for et menneske som har det vanskelig. Han presenterte seg og fortalte hvilket land han kom fra. Videre en kort presentasjon av hvor lenge han hadde vært i Norge og hvordan han hadde arbeidet for å finnansiere kone og utdanning for barna sine. Hørtes ut som en krevede sistuasjon fordi han måtte både betale bolig og alt her samtidig som han måtte jobbe for de i sitt hjemland. Siden rettsaken kommer opp snart så kan jeg ikke gå noe nærmere inn på hvorfor han sitter, men slik vi forsto det så har han vært litt uheldig. Men nå var det ikke det han ville snakke om heller. Han ville vite mer om oss, samtidig som han ville fortelle litt om hvordan han hadde fått det etter å ha lest brosjyra vår.

En dag gikk han på biblioteket for å låne noen bøker og der så han bildet av Nelson Mandela på en brosjyre. Han hadde gått forbi, men gikk tilbake igjen. Han lurte på hva som sto om Mandela og brettet ut brosjyra. Ingen flere bilder av Nelson Mandela, kun et av en ukjent kvinne. Rita Nilsen. Hvem var denne Rita Nilsen og hva hadde hun med Mandela å gjøre, lurte han på.Det var først da han kom opp på cella igjen han leste alt. Det han leste ga håp. Han forsto at det han følte og opplevde i hode og kroppen hadde en sammenheng med den livssituasjon han var. I brosjyren står det litt om hvordan jeg hadde det da jeg ble rusfri, hvordan jeg etablerte Retretten og hvordan andre i samme situasjon kan bruke oss. Videre så står det noe om de mest vanlige symptomene på Postakutteabstinessymptom (senabstines), og ikke minst hva akupunkturen kan hjelpe for. Alt dette dette kjente gutten seg igjen på. Han anså seg ikke som en rusavhengig, men han hadde drukket en del når han hadde det vondt inne i seg. Det hadde vært litt alkohol hver dag, men han hadde klart å arbeide. Nå hadde han sittet i noen måneder og hadde blitt mer og mer deprimert og stresset. Spesielt var bekymringen for dem hjemme slitsom. I tillegg til senabstinessymptoemene hadde han fått økt hårvekst og pigmentene i hår og sjegg hadde begynt å forsvinne. Jeg fortalte han noe mer om hvordan alt dette hang sammen og at det ville slippe taket når den usikre tiden var over. I mellomtiden kunne han komme ned og ta akupunktur og ringe oss om han trengte noen å snakke med.

Han sa han var så glad for at vi hadde Mandela på forsiden. Hadde det ikke vært for bildet så hadde han aldri fått lest det som sto i brosjyra og da hadde han blitt gal. Han trodde nemlig at han var i ferd med å bli det, samtidig så visste han ikke hvordan han skulle klare å formidle det han opplevde til noen på en forståelig måte.Heidi og jeg fortalte han historien om Mandela-bilde. At jeg hadde fått det i gave av Morten og Tarand Krogvold og at vi valgte å bruke det i forbindelse med 10 års-jubileet til Rettetten. Så var det noen som var glad i Retretten som hadde oversatt brosjyren til engelsk slik at flere kunne forstå hva vi kunne tilby. Han ble svært rørt over denne historien og det skinte med en ny glød i de mørke øynene hans. Det var en litt mindre stressa sjel som tuslet inn i cella. Han snudde seg i celledøra og takket oss for at vi tok oss tid til å komme og sa at han så frem til å bli bedre kjent med oss. Gud velsigne deg sa til meg – Det var noe inderlig i måten han sa det på som fikk meg til å tenke tilbake på den dagen jeg selv følte meg reddet…Den dagen jeg virkelig trodde at det var HÅP for meg også

Sender en stor takk til alle dere som bidrar til at Retretten er hva Retretten er og at vi kan gjøre den jobben vi gjør

Frihet er kommuniserende – Ufriheten inneslutter mer og mer, og vil ikke kommunisere.

Puzzel

Det har vært innholdsrik uke som vanlig. Jeg tenker litt over denne Kirkegaard-konferansen. Søren Kirkegaard (1813-1855) var storprodusent av det mange vil kalle gullkorn. Gullkorn – onelinere – som folk blir drømmende i blikket av når de leser eller uttaler. Ikke bare de som var på konferansen, men folk flest. Filosofer, diktere og teologer har sagt mangt og meget treffende oppigjennom historien og Kirkegaard er vel en av dem som de fleste av oss viser til. Kanskje ofte uten å vite at det vi sier kommer fra han. Men det de færreste kanskje tenker over er at det er et levd liv som ligger bak det geniale sagte. Også for Kirkegaard!

Det var et fantastisk foredrag i forkant av mitt – Marius T. Mjaaland var suveren. Så kom jeg og viste til et liv som gikk inn i det han snakket om i sitt foredrag. Kirkegaards tanker om hjelpekunsten. Kirkegaad håpet kanskje på at hans innsikter skulle brukes til noe nyttig for dem som kom etter han. Det han skriver kunne nemlig vært benyttet som gode veiledere i arbeid med mennesker som trenger hjelp. Kanskje det gjøres også noen steder. Hva vet jeg?

Denne uken har jeg også snakket med to studenter som skulle skrive en oppgave om rus. Den ene går på videregående og den andre på politiskolen. Studenten fra VG hadde snakket med mange før meg og var litt forvirret over at en person fra kriminologi instituttet var for legalisering av narkotiske stoffer og lurte på hva som var grunnen. Hun fikk ikke noe ordentlig svar på hvorfor. Vi alle handler ut fra vårt ståsted, så hva årsaken er vet jeg ikke. Kanskje det er ens egen hverdag som ville nyte godt av en slik lovendring eller at person har adoptert en autoritets overbevisning. Hvem vet

Politistudenten var opptatt av hva politiet kunne gjøre for de narkomane. Et stort tema. I min verden så har alle narkomane individuelle behov. Under samtalen kom det frem hva han tenkte på når han snakket om narkomane. Opiatavhengige. Skikkelig narkomane. I hans forståelse var at alle herionavhengige hadde havna på Plata og Nygårdaparken. Han visste ikke at de fleste opiatmisbrukere var i ordnært arbeid, hadde familie og klarte seg stort sett selv. De var utenfor det offentlige hjelpeapparat. Langt unna de åpne rusmiljøene.

En av gutta som sitter i stua og leser avisa ser opp og sier: Jeg er avhengig av opiater – jeg misbrukte det hver dag, Nå har jeg vært nykter i 11 dager. Hva tenker du om det? Jeg driver eget firma og har flere ansatt, familie og tenårsbarn som er i utdanning. Han utrykte en tristhet da han snakker om hvordan en narkoman blir fremstilt og han hadde ofte lurt på hvorfor de ble det. Han hadde aldri kjent seg igjen på medias fremstilling av en narkoman. Den hjelpen han trengte er milevis fra hva en narkoman blir tilbudt fortalte han den unge engasjerte politistudenten. Det var tydelig at studenten tok inn det han lærte. Konklusjonen kom nokså raskt: Økt kunnskap om feltet han skal jobbe i, og først og fremst følge sitt eget lovverk. Polititjenesteloven §2.

Politikerene og byråkratene jeg har hatt samtaler med denne uken, ga jo ikke noe nytt. Det var mye på den ene og andre siden. De er liksom forpliktet til å si det de sier. Selvom det ofte virker merkelig. For meg som er en vanlig dødelig så henger det liksom ikke helt sammen med den virkelighet jeg lever i og med. Tenker tilbake da mange av oss trodde at Støre gikk for å legalisere Heroin-røyking. Jeg gikk jo fem på og snakket med Gahr Støre på Twitter. Jeg ble ikke klokere, han virket så bastant. Det var som han ikke var åpen for andre synspunkter enn dem han alt hadde. Jeg opplevde det hele som merkelig og ringte en kunnskaps- og innsiktfull person i departementet. Da fikk jeg oppklart misforståelsen. Personen i departementet stilte meg følgende spørsmål: Hva har du forstått Rita? At helseministeren vil legalisere Heroin-røyking. Feil! Siden det er lov å injisere på et sprøyterom ville han bla. at de som har mistet årene sine også kunne få lov å røyke der inne. De kan sniffe, spise, røyke og injisere for meg. Men vi må ikke gi opp folk.

Det er mye jeg ikke forstår, men jeg forstår hva Søren Kirkegaard mener når han sier: Frihet er kommuniserende – Ufriheten inneslutter mer og mer, og vil ikke kommunisere ( litt fornorsket sagt).

Om hjelpekunsten

Tenk, jeg av alle ble invitert til å si noen ord på Søren Kirkegaards-konferansen for ansatte ved psykologisk institutt. Det var mye fintfolk som skulle snakke der og vi ble alle presentert. Slik er jeg presentert i programmet:

Rita Nilsen, f. 1962, daglig leder ved Retretten. Tidligere alkohol – og rusmisbruker. Grunnla Retretten for 10 år siden, på bakgrunn av de savn som hun hadde for å kunne klare å bli rusfri. Etter hvert som tiden gikk fant hun ut at hun ikke var så spesiell, og at det var flere som hadde de samme savnene. Hun lever etter mottoet: Gud hjelper den som hjelper seg selv… ” – Det har funka i 17 år snart.”

Kirkegaar

Hjelpekunsten

Fra meg – fra en enkelt brukers tilnærming. En tidligere pasient som trengte mye hjelp fra dere hjelpere. Og dette er MINE tanker – rundt det lille jeg har fått med meg av Søren Kirkegaard, en peerson som betydd mye for både leger, teologer og andre som er opptatt av filosofiske tilnærminger, har jeg forstått. Før jeg begynner så er det viktig for meg å understreke at jeg kun snakker for meg – jeg er ingen talsperson for alle rusavhengige eller psykisk syke. Samtidig så er det nok flere som kan kjenne seg igjen i det jeg har opplevd som hjelpetrengene

” Hvert menneske …eier et naturlig behov for å skaffe seg en livsanskuelse, en forestilling om livets mål og mening”, sa Søren Kirkegaards

Kirkegaard la også vekt på den konkrete menneskelige virkeligheten – den virkelighet som er skapt av personens valg og engasjement….

Disse utsagnene er godt kjent for alle Kirkegaards-tilhengere – også for hjelperene i det offentlige hjelpeapparatet, vet jeg.

For de av oss som fødes inn i en virkelighet som har vært preget av en rusmisbrukers eller psykisks syk persons valg og engasjement, så tror jeg ikke at vår tenkning er preget av hva som er livets mål og mening. For oss så handler det vel først og fremst om å få slippe unna vanskelige tanker og vonde følelser. Og vi bruker de midler vi opplever hjelper oss. Enkelte finner roen i en spiseforstyrrelser, andre med selvskading, noen spenningsaktiviserende aktiviteter eller rusmiddelsmisbruk. Disse stemings – og tilstandsforandrende midlene utløser en voldsom aktivitet og skaper valggrunnlag ligger milevis fra det som gir god helse.

Og jeg går utfra at det er helse vi skal snakke om siden vi er på et sykehus og hvor denne konferansen har ” hjelpekunsten” som tema. Kan dette ha noe med at dere føler dere har kommet litt til kort i det å skulle hjelpe de avhengige og psykiske syke?

Om hjelpekunsten
Av Søren Kierkegaard

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et

menneske hen til et bestemt sted, må man

først passe på å finne ham der hvor han er

og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

For å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå

mer enn ham, men dog først og fremst

forstå det han forstår.

Når jeg ikke gjør det, så hjelper min

merforståelse ham slett ikke. Vil jeg likevel

gjøre min forståelse gjeldende, så er det

fordi jeg er forfengelig og stolt, så jeg i

stedet for å gavne ham egentlig vil beundres

av ham.

Men all sann hjelpekunst begynner med en

ydmykelse. Hjelperen må først og fremst

ydmyke seg under den han vil hjelpe, og

derved forstå at det å hjelpe ikke er å

herske, men å tjene.

Dersom du ikke kan begynne således med

et menneske at han kan finne en sann

lindring i å tale med deg om sin lidelse, så

kan du heller ikke hjelpe ham. Han lukker seg for deg,

han lukker seg inne i sitt innerste – og prek du så for ham…

Gaustad

Hvor mange setter seg inne i en alkohol -og rusmisbrukers eller psykisk syk sitt hverdagsliv? Vet dere hvilket sted dere skal lede oss? Hva bruker dere kunnskapen dere har tilegnet dere igjennom utdanning og yrkeserfaring? Hvor ofte er det dere har et klart og begrunnet mål for den som kommer i behandling til dere? Har dere egentlig definert hva god behandling er for en som lider pga avhengighet eller er psykiske syk? Det oppleves ikke sånn! Jeg opplevde det ikke sånn…

I dag møter jeg daglig på mennesker som kommer inn i behandling- etter å ha ventet lenge. Sånn var det ikke i min aktive tid, da kunne vi gå til porten og slippe inn. Uansett før eller nå, så er det mange av oss har levd et liv i fullstendig kaos. Noen fra vi er født. Hverdagen til flere av oss har vært preget av traumatiske opplevelser med overgrep og vold. Kanskje enda flere sliter med mangel på bolig og et økonomisk kaos. Ingen jobb eller trygt nettverk. Så kommer vi inn til dere. Inn til hjelperene – i alle fall så tror vi at vi skal fikses. Hos dere skal vi skjermes helt fra alt og alle vi kjenner, og bare ha fokus på det som skal skje de i behandling, og samtidig så skal vi kanskje måtte tåle dele terapirom og oppholdsarenaer med ruspåvirkede og psykisk ustabile med-pasienter. Vi går igjennom uker, kanskje måneder med tilbakeblikk i barndom og sjelegranskning, eller arbeidstrening i noe vi ikke helt forstår hvor vi skal bruke andre steder enn på institusjonen vi er innlagt på. Er vi riktig heldig kan også bli tatt med på fritidsaktiviteter vi ikke vil kunne delta på den dagen vi skal betale for den selv. Plutselig er behandlingstiden ute. Vi skal tilbake i en hverdag som knapt er berørt. Den samme gjelden og bosituasjon som vi hadde før innleggelse. Nettverk og meningsfull hverdag er ord vi knapt har hørt. Hva mener dere dette skal hjelpe for? Når ble utrygghet sett på som en god terapi? Jeg ble ikke frisk av dette i alle fall.

Is

Jeg var både psykisk syk og tungt belasta rusmisbruker. Det hadde jeg vært fra jeg var veldig liten. Min vandring i hjelpeapparatet startet også i veldig ung alder. Barnevernet ble kontaktet, men av grunner jeg ikke vet, så iverksatt de ingen hjelp for meg selv om de var klar over min livssituasjon. Kanskje det var min lykke? Jeg vet ikke, men av og til så tror jeg det. Fordi da de avviste meg måtte jeg ut i jobb som 14-åring. Og der lærte jeg hvordan og hvilke jobber det var klokt for meg å ta – inntil til psyken klikka helt i en alder 26. Frem til 1988 hadde jeg klart meg nokså bra – psykisk bra fordi jeg enten jobba eller rusa meg. Men etter et overgrep falt hele forsvaret mitt og jeg hadde ikke kreftene til å flykte mer. Fra sept. 88 og frem til nov. 96 gikk det fryktelig galt med meg. Da kom jeg inn i velferdsstatens hjelpeapparat. Jeg var innlagt i psykiatrien og rusinstitusjoner, på et rekerasjonsted, polikliniske -og dagbehandling. Ja, you name it. Det var ingen som fant meg der jeg var – ingen som ført meg inn på fast grunn. Så kom en tørrlagt alkoholiker sa: Du får ta fylla og rusen din først, så får du se hvor mye nerver som er igjen…

Han ga meg verktøy så jeg kunne hjelp meg selv. Han viste meg hvordan man kunne leve rusfritt og støttet meg igjennom det følelsesmessige helvete det var å våke opp til et samfunn jeg aldri hadde deltatt i på annen måte enn å ha vært fysisk til stede. Han ga meg håp om at jeg skulle klare en utdanning, veiledet meg til en rett innstans så at jeg kunne komme i en posisjon til å betjene gjelden – og beholde boligen min. Igjennom utdanning ble jeg normalisert, kunnskapen jeg tilegnet meg gjorde at jeg forsto at forholdene ikke hadde ligget til rette for ett annet resultat enn det jeg hadde hatt. Jeg forstå meg selv på en måte som bidro til at jeg forsto AT MITT LIV ER MITT ANSVAR – og at jeg måtte ha hjelp til å bli i stand til å ta det ansvaret. Derfor sier jeg GUD HJELPER DEN SOM HJELPER SEG SELV…
Sagt på en annen måte: Be til Gud, men slutt ikke å ro mot land

Hva er det vi egentlig vil med det vi gjør?

dark portrait

Ofte møter jeg på unge gutter som sliter ekstra hardt fordi de er så traumatisert både i oppvekst og av hva de selv har påført andre. Ukentlig ser jeg mennesker som mister mer og mer fotfeste til storsamfunnet fordi dem som utformet noen lover og regler ikke så disses vei når dem ble vedtatt. Daglig blir jeg påminnet den fortvilelse det er å være fanget i en avhengighet og misbruk.

I dag, lørdag 13.april, fikk jeg et nærmøte til den virkelighet mange av ”mine” lever med. En virkelighet det ikke er så mange år siden jeg selv hadde. Et liv i fullstendig kaos. I en hverdag som krever enormt med energi bare for å slippe og tenke. Tenke på hva som kan skje i morgen, til uka, neste måned eller i verste fall neste time. I denne virkeligheten var det disse tankene som kvernet i mitt hode: Vil jeg ha en dør å åpne når jeg kommer hjem? Vil døra være plombert? Vil jeg noen gang få bo trygt? Vil jeg kunne klare jobbe igjen? Kommer jeg noen gang til å få det trygt og godt? Hva slags tanker som har kokt i hode på hun jeg snakket med i dag vet jeg ikke, men jeg vet at hun hadde slitt nokså lenge med svært tunge tanker.

Det er gått noen år siden jeg første gang møtte henne. Den gang var det så mye håp som kom til uttrykk. Hun følte at hun skulle få hjelp og at ting skulle ordne seg igjen. En gang hadde hun vært i fast jobb, tatt vare barna sine og vært en god ektefelle, men noe ble for mye for henne og hun fant en løsning i medisiner gitt av legen som hun blandet med litt alkohol. Og som vi sier: Alkohol og rusmidler er det beste rensemiddelet som finnes – det tar fra deg alt…Og det skjedd for henne også. Det tok noen år, men til sist hun satt igjen ensom, uten egen bolig eller jobb og et liv i fullstendig kaos.

Da hun endelig fikk behandlingsplass i det offentlige, hvor personer i hennes tilstand kommer innunder den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten (TSB), og skal taes hånd om av ansatte som har fått samfunnets mandat til å ta vare på de som ikke klarer seg selv, følte hun seg trygg. De ga også uttrykk for , både i ord og handling, at de skulle hjelpe henne med å få hennes akterutseilte liv på fote igjen. Det begynte med behandling for hennes rusmiddelmisbruk deretter et sted å bo. En overgangsbolig. Riktig nok i et belastet området, men tross alt bedre enn å bo på hospits. Bo-oppfølger skulle se til henne en gang i uken – av hvilken grunn vites ikke helt, men hun var svært komfortabel med denne løsningen. Hun følte seg ikke helt overlatt til seg selv. Siden ble det etablert kontakt med NAV, en primærkontakt, en ruskonsulten og en økonomisk veileder. Disse skulle se til at utdanning eller jobb kunne startes og at man skulle få oversikt over gjelden og evnt. etablere en gjeldssanering.

Tiden som har gått har blitt til år som sagt. Nå ble jeg igjen kontaktet og jeg fikk rede på at det hadde vært ett par tilbakefall og en re-innleggelse siden sist gang vi så hverandre. Men etter siste institusjonsopphold hadde hun fullført et yrkes rettet kurs, gjennomførte den pålagt praksis som til slutt hadde ledet til en jobb. I en 100% stilling. So fare so good! Men…, bosituasjon og økonomien var ikke blitt bedre. Snarer tvert om. Den økonomiske rådgiveren hadde ikke tatt tak i gjelden så hadde økt. Generelt var økonomien svært dårlig – dårligere enn noen gang. Månedelige inntekter hadde blitt redusert med nesten 10.000 kr. per måned ved inngåelse av arbeidsavtalen, og til sist kom det krav om utflytting av overgangsboligen innen juni. Og da uten at bo-oppfølger har sett det som sin plikt å informere henne at hun selv må ut å finne seg en ny bolig. Primærkontakten hadde glimret med sitt fravær fra dag en , og pga manglede økonomikunnskaper og full jobb hadde hun ikke kunne følge saken opp selv heller. Den siste behandlingsinstitusjonens oppfølgingsansvar var ferdig , ingen psykolog eller annen medisinskfaglig person er satt inn i deres sted. Selv om det er kjent at hun sliter med både depresjon og angst. Påsken kom, de mørke tankene og ensomheten ble en for tung bør å bære. Alkohol og piller ble igjen redningen bort fra smertene håpløsheten gir. Det som spøker for henne nå er at hun får beskjeden: Rusfri behandling har ikke ført frem- neste stopp må bli Legemiddelassisert behandling (LAR).

Fortvilet innsatt

Dagen i dag har fått meg til å tenke på unggutten jeg snakker med hver uke. Gutten er knappe 20 år og som frykter for hva hans neste dom blir. Straffen han nå soner er lang, men likevel er han bekymret for hva som skal skje neste gang han møter i retten. En ting er nesten sikkert og det er at det blir en forvaringsdom. Han er vokst opp i et hjem preget av tungt narkotikamisbruk, vold og kriminalitet. Allerede første skoledag ble han utsatt for mobbing – en mobbing som ble bare verre og verre for hver uke. Ingen voksne grep inn. Han sier selv at han aldri opplevd at noen har forsvart han, så han lærte raskt å forsvare seg selv. Noe som ledet til et hyppig bytte av barne -og ungdomskoler. Nesten like mange ganger som han har sittet i fengsel, forteller han meg. Sen tenåring og ni voldsdommer. Barnevernet har aldri har vært til stede, selv ikke når mor og far enten var i fengsel eller institusjon. Med dette bakteppe så forstår jeg hans bekymring. Den har jo også blitt forsterket etter det jeg har blitt presentert for i dag. Det lover ikke bra med tanke på den hjelp og oppfølig som kreves for å få denne unge sjelen på rett kjøl. Ikke på kjøl igjen, men for første gang.

Fortvilet mann

Ut i fra hva jeg har opplevd opp igjennom tidene så vet jeg at ungguttens egen bekymring er det få – om noen – som vil ta noe særlig på alvor. Sist uke mottok jeg en telefon fra et fengsel et annet sted i landet. En av gamlegutta som jeg har fått følge noen år – litt sånn av og på i forhold til hvilket fengsel han satt i. Nå hadde han blitt arrestert igjen. Han sonet en restdom som ha fulltid i mai. Den nye saken hans vil komme opp i september/oktober, og nå ønsket han behandlingsplass ved løslatelsen for å slippe å dra på seg nye forhold innen den nye rettsaken skal opp. Opplegget som var for han ved siste prøveløslatelse ble for dårlig og derfor gikk det relativt raskt inn i fengsel igjen. Denne gangen hadde han ikke brukt dop, men alkohol fordi han trodde det skulle gå bedre. Derfor var han helt klar på at han måtte i ordentlig rusbehandling denne gangen. Mai er ikke langt unna, men ruskonsulenten hans hadde gitt beskjed om at det var 54 ukers ventetid på behandlingsplass for han. Det er 54 ukers ventetid på en institusjon som man er nesten sikre på er rusfri – noe han trenger for at han skal få til en endring. Og i tillegg til at det må være rusfri behandling så trenger han også tid – lang tid.

Ensom på benken

Hva er det vi egentlig vil med det vi gjør – hver og en av oss – vi hjelpere? Tenker vi over at det vi arbeider for er mennesker som lever i sine liv 24 timer i døgnet?

(historiene er noe gjort noe om pga. anonymisering)

Naturen er en grusom hevner

Molecular Thoughts

Nå når jeg sitter her å skriver for å finne sammenhenger mellom vitamin og mineralmangel og tilbakefall, kom jeg på noe en svært våken ungjente sa til meg for en stund siden. Hun var innlagt på en institusjon som kom på besøk til Retretten. Hun hadde bodd på mange forskjellige inst. fra hun var bitte liten. Vi fikk god kontakt og da hun ble skrevet ut kom hun tilbake og fikk akupunktur og vitaminer/mineraler.

Etterpå satt hun seg sammen med oss som satt i stua. Vi var en liten gjeng snakket om kjøp av bussbillett på Narvesen, nettbank, Altinn ol. Så smalt det fra henne: jeg skulle ønske jeg kunne noe sånn, jeg har bare lært det de ansatte på institusjonen har synes vært moro å ta meg med på jeg…Jeg fortalte henne at jeg heller ikke kunne sånn Altinn så godt og var for tiden i læra hos Per-Rune. Det er ikke første gangen jeg har hørt om dette og forstår veldig godt hva hun mener. Mange av oss som har vært mest ute i vinternetter trenger å lære fryktelig mye. Mye som andre i vår alder tar forgitt at man kan. Slik jeg ser det så er det ingenting som er viktigere enn den lærdommen som kan gi oss ferdigheter til å mestre en vanlig hverdag i Norges samfunn.

Det er helt spesielle grunner til at jeg leser meg opp igjen dette med vitaminer og mineraler, og jeg må innrømme at jeg er noe tankefull. Det er noen år siden sist jeg gikk igjennom dette og når jeg nå leser om hvilke konsekvenser mangel på ulike vit/min. gir – hva som forårsaker mangel og hvilke symptomer man kan få, er jeg enormt glad for at jeg har holdt meg trofast til det malen for NADA-protokollen ber oss om. Jeg må innrømme at jeg av og til har tenkt at det blir litt mye styr med det. Import av dette fra USA for å få den blandingen som er best for de brukerne vi jobber for har vært litt masete til tider, men jeg har liksom aldri våget og gi slipp på det.

Mye av det alkohol, rusavhengige og psykisk syke opplever i tidlig tilfriskning og ved følelsesmessige stressende situasjoner – som mange ganger leder til at flere av dem får tilbakefall – er ofte utløst av næringsbrist. Jeg lurer på hvor opptatte den tverrfaglige spsialisthelsetjenesten (TSB) er av dette med kosthold, vitaminer og mineraler? Bruker de som arbeider her noen tid til å se om uønsket atferd kan ha en sammenheng med næringsbrist?

Ja, ja…det er mange tanker som flyr igjennom hode på meg når jeg jobber slik jeg gjør i dag. Dette var bare en av dem. Det var dette med HELHETSBEHANDLING – hva legges egentlig i dette begrepet? Jeg vet hva jeg og de andre i Retretten legger i det…