Hva er det vi egentlig vil med det vi gjør?

Ofte møter jeg på unge gutter som sliter ekstra hardt fordi de er så traumatisert både i oppvekst og av hva de selv har påført andre. Ukentlig ser jeg mennesker som mister mer og mer fotfeste til storsamfunnet fordi dem som utformet noen lover og regler ikke så disses vei når dem ble vedtatt. Daglig blir jeg påminnet den fortvilelse det er å være fanget i en avhengighet og misbruk.

I dag, lørdag 13.april, fikk jeg et nærmøte til den virkelighet mange av ”mine” lever med. En virkelighet det ikke er så mange år siden jeg selv hadde. Et liv i fullstendig kaos. I en hverdag som krever enormt med energi bare for å slippe og tenke. Tenke på hva som kan skje i morgen, til uka, neste måned eller i verste fall neste time. I denne virkeligheten var det disse tankene som kvernet i mitt hode: Vil jeg ha en dør å åpne når jeg kommer hjem? Vil døra være plombert? Vil jeg noen gang få bo trygt? Vil jeg kunne klare jobbe igjen? Kommer jeg noen gang til å få det trygt og godt? Hva slags tanker som har kokt i hode på hun jeg snakket med i dag vet jeg ikke, men jeg vet at hun hadde slitt nokså lenge med svært tunge tanker.

Det er gått noen år siden jeg første gang møtte henne. Den gang var det så mye håp som kom til uttrykk. Hun følte at hun skulle få hjelp og at ting skulle ordne seg igjen. En gang hadde hun vært i fast jobb, tatt vare barna sine og vært en god ektefelle, men noe ble for mye for henne og hun fant en løsning i medisiner gitt av legen som hun blandet med litt alkohol. Og som vi sier: Alkohol og rusmidler er det beste rensemiddelet som finnes – det tar fra deg alt…Og det skjedd for henne også. Det tok noen år, men til sist hun satt igjen ensom, uten egen bolig eller jobb og et liv i fullstendig kaos.

Da hun endelig fikk behandlingsplass i det offentlige, hvor personer i hennes tilstand kommer innunder den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten (TSB), og skal taes hånd om av ansatte som har fått samfunnets mandat til å ta vare på de som ikke klarer seg selv, følte hun seg trygg. De ga også uttrykk for , både i ord og handling, at de skulle hjelpe henne med å få hennes akterutseilte liv på fote igjen. Det begynte med behandling for hennes rusmiddelmisbruk deretter et sted å bo. En overgangsbolig. Riktig nok i et belastet området, men tross alt bedre enn å bo på hospits. Bo-oppfølger skulle se til henne en gang i uken – av hvilken grunn vites ikke helt, men hun var svært komfortabel med denne løsningen. Hun følte seg ikke helt overlatt til seg selv. Siden ble det etablert kontakt med NAV, en primærkontakt, en ruskonsulten og en økonomisk veileder. Disse skulle se til at utdanning eller jobb kunne startes og at man skulle få oversikt over gjelden og evnt. etablere en gjeldssanering.

Tiden som har gått har blitt til år som sagt. Nå ble jeg igjen kontaktet og jeg fikk rede på at det hadde vært ett par tilbakefall og en re-innleggelse siden sist gang vi så hverandre. Men etter siste institusjonsopphold hadde hun fullført et yrkes rettet kurs, gjennomførte den pålagt praksis som til slutt hadde ledet til en jobb. I en 100% stilling. So fare so good! Men…, bosituasjon og økonomien var ikke blitt bedre. Snarer tvert om. Den økonomiske rådgiveren hadde ikke tatt tak i gjelden så hadde økt. Generelt var økonomien svært dårlig – dårligere enn noen gang. Månedelige inntekter hadde blitt redusert med nesten 10.000 kr. per måned ved inngåelse av arbeidsavtalen, og til sist kom det krav om utflytting av overgangsboligen innen juni. Og da uten at bo-oppfølger har sett det som sin plikt å informere henne at hun selv må ut å finne seg en ny bolig. Primærkontakten hadde glimret med sitt fravær fra dag en , og pga manglede økonomikunnskaper og full jobb hadde hun ikke kunne følge saken opp selv heller. Den siste behandlingsinstitusjonens oppfølgingsansvar var ferdig , ingen psykolog eller annen medisinskfaglig person er satt inn i deres sted. Selv om det er kjent at hun sliter med både depresjon og angst. Påsken kom, de mørke tankene og ensomheten ble en for tung bør å bære. Alkohol og piller ble igjen redningen bort fra smertene håpløsheten gir. Det som spøker for henne nå er at hun får beskjeden: Rusfri behandling har ikke ført frem- neste stopp må bli Legemiddelassisert behandling (LAR).

Dagen i dag har fått meg til å tenke på unggutten jeg snakker med hver uke. Gutten er knappe 20 år og som frykter for hva hans neste dom blir. Straffen han nå soner er lang, men likevel er han bekymret for hva som skal skje neste gang han møter i retten. En ting er nesten sikkert og det er at det blir en forvaringsdom. Han er vokst opp i et hjem preget av tungt narkotikamisbruk, vold og kriminalitet. Allerede første skoledag ble han utsatt for mobbing – en mobbing som ble bare verre og verre for hver uke. Ingen voksne grep inn. Han sier selv at han aldri opplevd at noen har forsvart han, så han lærte raskt å forsvare seg selv. Noe som ledet til et hyppig bytte av barne -og ungdomskoler. Nesten like mange ganger som han har sittet i fengsel, forteller han meg. Sen tenåring og ni voldsdommer. Barnevernet har aldri har vært til stede, selv ikke når mor og far enten var i fengsel eller institusjon. Med dette bakteppe så forstår jeg hans bekymring. Den har jo også blitt forsterket etter det jeg har blitt presentert for i dag. Det lover ikke bra med tanke på den hjelp og oppfølig som kreves for å få denne unge sjelen på rett kjøl. Ikke på kjøl igjen, men for første gang.

Ut i fra hva jeg har opplevd opp igjennom tidene så vet jeg at ungguttens egen bekymring er det få – om noen – som vil ta noe særlig på alvor. Sist uke mottok jeg en telefon fra et fengsel et annet sted i landet. En av gamlegutta som jeg har fått følge noen år – litt sånn av og på i forhold til hvilket fengsel han satt i. Nå hadde han blitt arrestert igjen. Han sonet en restdom som ha fulltid i mai. Den nye saken hans vil komme opp i september/oktober, og nå ønsket han behandlingsplass ved løslatelsen for å slippe å dra på seg nye forhold innen den nye rettsaken skal opp. Opplegget som var for han ved siste prøveløslatelse ble for dårlig og derfor gikk det relativt raskt inn i fengsel igjen. Denne gangen hadde han ikke brukt dop, men alkohol fordi han trodde det skulle gå bedre. Derfor var han helt klar på at han måtte i ordentlig rusbehandling denne gangen. Mai er ikke langt unna, men ruskonsulenten hans hadde gitt beskjed om at det var 54 ukers ventetid på behandlingsplass for han. Det er 54 ukers ventetid på en institusjon som man er nesten sikre på er rusfri – noe han trenger for at han skal få til en endring. Og i tillegg til at det må være rusfri behandling så trenger han også tid – lang tid.

Hva er det vi egentlig vil med det vi gjør – hver og en av oss – vi hjelpere? Tenker vi over at det vi arbeider for er mennesker som lever i sine liv 24 timer i døgnet?

(historiene er noe gjort noe om pga. anonymisering)