Om hjelpekunsten

Tenk, jeg av alle ble invitert til å si noen ord på Søren Kirkegaards-konferansen for ansatte ved psykologisk institutt. Det var mye fintfolk som skulle snakke der og vi ble alle presentert. Slik er jeg presentert i programmet:

Rita Nilsen, f. 1962, daglig leder ved Retretten. Tidligere alkohol – og rusmisbruker. Grunnla Retretten for 10 år siden, på bakgrunn av de savn som hun hadde for å kunne klare å bli rusfri. Etter hvert som tiden gikk fant hun ut at hun ikke var så spesiell, og at det var flere som hadde de samme savnene. Hun lever etter mottoet: Gud hjelper den som hjelper seg selv… ” – Det har funka i 17 år snart.”

Hjelpekunsten

Fra meg – fra en enkelt brukers tilnærming. En tidligere pasient som trengte mye hjelp fra dere hjelpere. Og dette er MINE tanker – rundt det lille jeg har fått med meg av Søren Kirkegaard, en peerson som betydd mye for både leger, teologer og andre som er opptatt av filosofiske tilnærminger, har jeg forstått. Før jeg begynner så er det viktig for meg å understreke at jeg kun snakker for meg – jeg er ingen talsperson for alle rusavhengige eller psykisk syke. Samtidig så er det nok flere som kan kjenne seg igjen i det jeg har opplevd som hjelpetrengene

” Hvert menneske …eier et naturlig behov for å skaffe seg en livsanskuelse, en forestilling om livets mål og mening”, sa Søren Kirkegaards

Kirkegaard la også vekt på den konkrete menneskelige virkeligheten – den virkelighet som er skapt av personens valg og engasjement….

Disse utsagnene er godt kjent for alle Kirkegaards-tilhengere – også for hjelperene i det offentlige hjelpeapparatet, vet jeg.

For de av oss som fødes inn i en virkelighet som har vært preget av en rusmisbrukers eller psykisks syk persons valg og engasjement, så tror jeg ikke at vår tenkning er preget av hva som er livets mål og mening. For oss så handler det vel først og fremst om å få slippe unna vanskelige tanker og vonde følelser. Og vi bruker de midler vi opplever hjelper oss. Enkelte finner roen i en spiseforstyrrelser, andre med selvskading, noen spenningsaktiviserende aktiviteter eller rusmiddelsmisbruk. Disse stemings – og tilstandsforandrende midlene utløser en voldsom aktivitet og skaper valggrunnlag ligger milevis fra det som gir god helse.

Og jeg går utfra at det er helse vi skal snakke om siden vi er på et sykehus og hvor denne konferansen har ” hjelpekunsten” som tema. Kan dette ha noe med at dere føler dere har kommet litt til kort i det å skulle hjelpe de avhengige og psykiske syke?

Om hjelpekunsten
Av Søren Kierkegaard

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et

menneske hen til et bestemt sted, må man

først passe på å finne ham der hvor han er

og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

For å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå

mer enn ham, men dog først og fremst

forstå det han forstår.

Når jeg ikke gjør det, så hjelper min

merforståelse ham slett ikke. Vil jeg likevel

gjøre min forståelse gjeldende, så er det

fordi jeg er forfengelig og stolt, så jeg i

stedet for å gavne ham egentlig vil beundres

av ham.

Men all sann hjelpekunst begynner med en

ydmykelse. Hjelperen må først og fremst

ydmyke seg under den han vil hjelpe, og

derved forstå at det å hjelpe ikke er å

herske, men å tjene.

Dersom du ikke kan begynne således med

et menneske at han kan finne en sann

lindring i å tale med deg om sin lidelse, så

kan du heller ikke hjelpe ham. Han lukker seg for deg,

han lukker seg inne i sitt innerste – og prek du så for ham…

Hvor mange setter seg inne i en alkohol -og rusmisbrukers eller psykisk syk sitt hverdagsliv? Vet dere hvilket sted dere skal lede oss? Hva bruker dere kunnskapen dere har tilegnet dere igjennom utdanning og yrkeserfaring? Hvor ofte er det dere har et klart og begrunnet mål for den som kommer i behandling til dere? Har dere egentlig definert hva god behandling er for en som lider pga avhengighet eller er psykiske syk? Det oppleves ikke sånn! Jeg opplevde det ikke sånn…

I dag møter jeg daglig på mennesker som kommer inn i behandling- etter å ha ventet lenge. Sånn var det ikke i min aktive tid, da kunne vi gå til porten og slippe inn. Uansett før eller nå, så er det mange av oss har levd et liv i fullstendig kaos. Noen fra vi er født. Hverdagen til flere av oss har vært preget av traumatiske opplevelser med overgrep og vold. Kanskje enda flere sliter med mangel på bolig og et økonomisk kaos. Ingen jobb eller trygt nettverk. Så kommer vi inn til dere. Inn til hjelperene – i alle fall så tror vi at vi skal fikses. Hos dere skal vi skjermes helt fra alt og alle vi kjenner, og bare ha fokus på det som skal skje de i behandling, og samtidig så skal vi kanskje måtte tåle dele terapirom og oppholdsarenaer med ruspåvirkede og psykisk ustabile med-pasienter. Vi går igjennom uker, kanskje måneder med tilbakeblikk i barndom og sjelegranskning, eller arbeidstrening i noe vi ikke helt forstår hvor vi skal bruke andre steder enn på institusjonen vi er innlagt på. Er vi riktig heldig kan også bli tatt med på fritidsaktiviteter vi ikke vil kunne delta på den dagen vi skal betale for den selv. Plutselig er behandlingstiden ute. Vi skal tilbake i en hverdag som knapt er berørt. Den samme gjelden og bosituasjon som vi hadde før innleggelse. Nettverk og meningsfull hverdag er ord vi knapt har hørt. Hva mener dere dette skal hjelpe for? Når ble utrygghet sett på som en god terapi? Jeg ble ikke frisk av dette i alle fall.

Jeg var både psykisk syk og tungt belasta rusmisbruker. Det hadde jeg vært fra jeg var veldig liten. Min vandring i hjelpeapparatet startet også i veldig ung alder. Barnevernet ble kontaktet, men av grunner jeg ikke vet, så iverksatt de ingen hjelp for meg selv om de var klar over min livssituasjon. Kanskje det var min lykke? Jeg vet ikke, men av og til så tror jeg det. Fordi da de avviste meg måtte jeg ut i jobb som 14-åring. Og der lærte jeg hvordan og hvilke jobber det var klokt for meg å ta – inntil til psyken klikka helt i en alder 26. Frem til 1988 hadde jeg klart meg nokså bra – psykisk bra fordi jeg enten jobba eller rusa meg. Men etter et overgrep falt hele forsvaret mitt og jeg hadde ikke kreftene til å flykte mer. Fra sept. 88 og frem til nov. 96 gikk det fryktelig galt med meg. Da kom jeg inn i velferdsstatens hjelpeapparat. Jeg var innlagt i psykiatrien og rusinstitusjoner, på et rekerasjonsted, polikliniske -og dagbehandling. Ja, you name it. Det var ingen som fant meg der jeg var – ingen som ført meg inn på fast grunn. Så kom en tørrlagt alkoholiker sa: Du får ta fylla og rusen din først, så får du se hvor mye nerver som er igjen…

Han ga meg verktøy så jeg kunne hjelp meg selv. Han viste meg hvordan man kunne leve rusfritt og støttet meg igjennom det følelsesmessige helvete det var å våke opp til et samfunn jeg aldri hadde deltatt i på annen måte enn å ha vært fysisk til stede. Han ga meg håp om at jeg skulle klare en utdanning, veiledet meg til en rett innstans så at jeg kunne komme i en posisjon til å betjene gjelden – og beholde boligen min. Igjennom utdanning ble jeg normalisert, kunnskapen jeg tilegnet meg gjorde at jeg forsto at forholdene ikke hadde ligget til rette for ett annet resultat enn det jeg hadde hatt. Jeg forstå meg selv på en måte som bidro til at jeg forsto AT MITT LIV ER MITT ANSVAR – og at jeg måtte ha hjelp til å bli i stand til å ta det ansvaret. Derfor sier jeg GUD HJELPER DEN SOM HJELPER SEG SELV…
Sagt på en annen måte: Be til Gud, men slutt ikke å ro mot land