En teksmelding har tikket inn- det var fra kontoret. “Du må ta kontakt med ….i Oslo fengsel”. Jeg hadde sittet i møte nede hos fylkesmannen og glemt å sette på lyden igjen og så ikke meldingen før jeg kom opp i fengselt og skulle legge fra meg telefonen. Jeg var usikker på om dette var en person som arbeidet i fengselet eller en innsatt. Etter å ha hentet ut nøklene mine gikk jeg inn i sentralen og spurte hvem dette var. Det var en innsatt og han satt på den og den avdelingen. Etter fått vakta til å rope opp gutta og låst opp for Heidi så hun kunne lage stand til gruppa gikk jeg til avdelingen. Gutten foran meg virket stresset og ville ta meg litt bort fra de andre. Der og da hadde jeg ikke tid til å snakke med han, men jeg lovet å komme opp etter at jeg var ferdig med gruppa.
To timer og ett kvarter senere var vi på plass. Siden jeg ikke kjente han fra før ble Heidi med meg. Som sagt så opplevde jeg han som litt stressa og var spent på hva dette møte skulle gå ut på. Jeg hadde ikke fått snakket med Per-Rune før jeg gikk inn så jeg visste ingen ting om gutten eller hva han ønsket av oss. Ikke visste jeg hvordan han hadde fått kontakt med kontoret i Retretten heller. Må innrømme at jeg ble ganske satt ut da jeg hørte hva han hadde på hjertet. Dette er nok det mest spesielle møte jeg har hatt i Oslo fengsel siden oppstart i 2001.
Da Heidi og jeg kom opp gikk han inn på cella og hentet ut brosjyren vår. Den engelske versjonen. Siden det var innlåsning i avdelingen fikk vi sitte alene med han en halvtimes tid. Og den historien han delete meg oss vil jeg dele med dere. Den vil vise at ingen kan vite hva som kan gjøre en forskjell for et menneske som har det vanskelig. Han presenterte seg og fortalte hvilket land han kom fra. Videre en kort presentasjon av hvor lenge han hadde vært i Norge og hvordan han hadde arbeidet for å finnansiere kone og utdanning for barna sine. Hørtes ut som en krevede sistuasjon fordi han måtte både betale bolig og alt her samtidig som han måtte jobbe for de i sitt hjemland. Siden rettsaken kommer opp snart så kan jeg ikke gå noe nærmere inn på hvorfor han sitter, men slik vi forsto det så har han vært litt uheldig. Men nå var det ikke det han ville snakke om heller. Han ville vite mer om oss, samtidig som han ville fortelle litt om hvordan han hadde fått det etter å ha lest brosjyra vår.
En dag gikk han på biblioteket for å låne noen bøker og der så han bildet av Nelson Mandela på en brosjyre. Han hadde gått forbi, men gikk tilbake igjen. Han lurte på hva som sto om Mandela og brettet ut brosjyra. Ingen flere bilder av Nelson Mandela, kun et av en ukjent kvinne. Rita Nilsen. Hvem var denne Rita Nilsen og hva hadde hun med Mandela å gjøre, lurte han på.Det var først da han kom opp på cella igjen han leste alt. Det han leste ga håp. Han forsto at det han følte og opplevde i hode og kroppen hadde en sammenheng med den livssituasjon han var. I brosjyren står det litt om hvordan jeg hadde det da jeg ble rusfri, hvordan jeg etablerte Retretten og hvordan andre i samme situasjon kan bruke oss. Videre så står det noe om de mest vanlige symptomene på Postakutteabstinessymptom (senabstines), og ikke minst hva akupunkturen kan hjelpe for. Alt dette dette kjente gutten seg igjen på. Han anså seg ikke som en rusavhengig, men han hadde drukket en del når han hadde det vondt inne i seg. Det hadde vært litt alkohol hver dag, men han hadde klart å arbeide. Nå hadde han sittet i noen måneder og hadde blitt mer og mer deprimert og stresset. Spesielt var bekymringen for dem hjemme slitsom. I tillegg til senabstinessymptoemene hadde han fått økt hårvekst og pigmentene i hår og sjegg hadde begynt å forsvinne. Jeg fortalte han noe mer om hvordan alt dette hang sammen og at det ville slippe taket når den usikre tiden var over. I mellomtiden kunne han komme ned og ta akupunktur og ringe oss om han trengte noen å snakke med.
Han sa han var så glad for at vi hadde Mandela på forsiden. Hadde det ikke vært for bildet så hadde han aldri fått lest det som sto i brosjyra og da hadde han blitt gal. Han trodde nemlig at han var i ferd med å bli det, samtidig så visste han ikke hvordan han skulle klare å formidle det han opplevde til noen på en forståelig måte.Heidi og jeg fortalte han historien om Mandela-bilde. At jeg hadde fått det i gave av Morten og Tarand Krogvold og at vi valgte å bruke det i forbindelse med 10 års-jubileet til Rettetten. Så var det noen som var glad i Retretten som hadde oversatt brosjyren til engelsk slik at flere kunne forstå hva vi kunne tilby. Han ble svært rørt over denne historien og det skinte med en ny glød i de mørke øynene hans. Det var en litt mindre stressa sjel som tuslet inn i cella. Han snudde seg i celledøra og takket oss for at vi tok oss tid til å komme og sa at han så frem til å bli bedre kjent med oss. Gud velsigne deg sa til meg – Det var noe inderlig i måten han sa det på som fikk meg til å tenke tilbake på den dagen jeg selv følte meg reddet…Den dagen jeg virkelig trodde at det var HÅP for meg også
Sender en stor takk til alle dere som bidrar til at Retretten er hva Retretten er og at vi kan gjøre den jobben vi gjør
Så sant, så sant Rita! En utstrakt hånd er så viktig, og det kunne hjulpet mang! Rørende historie! Det er så viktig at folk selv har prøvd motgang, da får de bedre forstand til også å hjelpe andre.