Brev fra Zappa

936305_556026734449607_553976346_nOslo 25.06.13

Hei! Jeg heter Zappa og er en hund som snart er 70 år (9 menneskeår) og jeg har i den senere tid blitt alvorlig syk, jeg har fått gikt som er uhelbredelig men trodde en stund det var kreft jeg hadde fått! Det var ikke det, men gikt er like alvorlig alvorlig som kreft og jeg forbereder meg nå på å reise fra denne verden, til utopia hvor ingen levende har adgang!
Jeg vet at «Pappa» synes dette er vanskelig og jeg prøver så godt jeg kan og overbevise ham om at det er dette jeg vil, samtidig som jeg prøver å muntre han opp. Jeg kan se at han begynner å godta at jeg skal reise et sted hvor han ikke kan være med, ikke ennå iallefall. En dag så kommer også han dit, og da vil jeg vente på ham der.

Livet har vært godt å leve sammen med «Pappa» og jeg kunne ikke fått en bedre enn ham og jeg Elsker ham over alt i denne verden og nå skal jeg snart reise fra ham og alle de andre som har vært mine venner!
Jeg vil takke alle kjente og ukjente for de bidrag som har gjort Pappa i stand til å gi meg den pleie og smertelindring som har hjulpet meg i denne vanskelige tiden.
Tiden jeg har igjen skal jeg bruke til å gjøre Pappa glad og fortelle ham at vi kommer nok til å møtes igjen men før det må han fortsette på den veien han har startet på slik at han finner sin plass i verden!

Jeg vet Pappa Elsker meg, men jeg er redd for at sorgen kan bli tung å bære for ham når jeg drar så derfor vil jeg be dere, se litt etter ham slik at han ikke visner hen!
Da er det bare for meg å takke for tiden vi fikk sammen og si at jeg Elsker dere alle!

En kjærlig hilsen i fra Zappa

(Sender en stor takk for alle som bidro til kronerulling https://www.facebook.com/events/393870797389141/)

Flashback…

imgres-2

Flashback…jøyjemei…når skal den ødeleggende behandlingen av barn, unge og voksne stoppe?

Mennesker er mennesker uansett fra hvilke familie, sosiale lag eller land de kommer fra. Det er ikke noe som heter mine barn, dine barn og våre barn. Alle verdens barn er våre barn – det er de som skal være vårt gull. Klodens gull.  Det vi putter inn er hva vi får ut.

Sår vi med nedlatenhet, krenkelser og latterliggjøring, så får vi respektløs behandling  tilbake. I dag kom jeg atter igjen i nærkontakt med stygt sårende mennesker. Det er så trist,så trist…Spesielt når jeg får høre hva deres drømmer en gang var.

Oslo S er til tider stasjonen som git inspirasjon  og motivasjon om å ikke gi opp den jobben jeg har – fordi jeg vet bedre når jeg ser en utslått bekjent. Han og hans venn leser nok ikke statusene mine, hverken på Facebook eller Twitter, men jeg har  alikevel behov for å sende demen tanke og si: Dont give up you have friends…

Dokumentarfilmserie om kvinner og alkoholmisbruk

Dokumentarfilmserie om kvinner og alkoholmisbruk

Microsoft Word - Dokument3Et Fenris Film-prosjekt

 

Dokumentarfilmserie om kvinner og alkoholmisbruk
Vi planlegger å lage en dokumentarfilmserie om kvinner som har vært alkoholavhengige, og som etter å ha vært igjennom ett eller flere behandlingsopplegg har kommet seg ut av rusmisbruket. Vi ønsker å portrettere seks ulike kvinner som forteller sin historie, og hvordan de har levd med det skjulte alkoholmisbruket gjennom lang tid før de tok et oppgjør med sin avhengighet og klarte å starte et nytt liv uten alkohol og rus. Undertegnede, som er regissør av dokumentarserien, har selv personlig kjennskap til dette temaet ved at både mor og søster har vært alkoholmisbrukere gjennom flere år.

Det tok lang tid før noen kunne se på min mor og min søster at de ruset seg. Det het seg bare at de var morsomme i selskapelig lag. Den skjulte fylla var det ingen som merket. Lenge. Bare barna og søsken, trodde vi.
Karianne (regissør)

Etter at min søster til slutt valgte bort livet, ble jeg i stand til å snakke åpent om misbruket og det viste seg at samtlige jeg snakket med hadde en relasjon til en rusmisbruker. Men veldig få var åpne om det. Jeg har vært i kontakt med flere behandlingssteder og behandlere for å få mer kunnskap om alkohol/pillemisbruk generelt og om kvinnelige misbrukere spesielt. Da jeg så hvor mange som er berørt i nære relasjoner til kvinner med rusproblemer, så jeg også at en dokumentarserie om kvinner som drikker og ruser seg i det skjulte vil være et tema som er viktig å få belyst.

Vi søker derfor kvinner i ulike aldre som har kommet gjennom sitt alkohol/pillemisbruk, og som har vært tørrlagt en stund. Vi ønsker å fortelle deres historier som gir innsikt i hvordan det har vært å leve med alkoholavhengighet. Vi søker også en kvinne som fremdeles kjemper med sin alkoholavhengighet, og som planlegger å starte på et behandlingsopplegg i løpet av vinteren/våren 2014. I dokumentarserien ønsker vi å skildre prosessen fra å starte med behandlingen til å komme seg ut av rusavhengigheten. For å få mest mulig innsikt i hva et liv med alkoholavhengighet innebærer er vi også interessert i å snakke med familie og pårørende.
Serien skal produseres av Fenris Film for NRK.

Fenris Film er et uavhengig produksjonsselskap som lager dokumentarfilm for tv og kino. Vi er et av landets mest erfarne selskaper innen dokumentarfilmproduksjon, og har laget mer enn 60 filmer de siste 20 årene. Produksjonsteamet vil bestå av mennesker som har lang erfaring med å lage dokumentarfilmer fra ulike deler av norsk virkelighet. Vi har bl.a. laget kinodokumentaren ”Oljeberget” og tv-serien ”Fortellinger om Statsministeren”, som portretterte statsminister Jens Stoltenberg som menneske og politiker. Vi har også vært med på å lage filmen ”Heftig og Begeistret”, som var en kinodokumentar om mannskoret i Berlevåg som fikk 560.000 nordmenn til å gå på kino for å bli kjent med karene fra nord.

Ikke minst har regissør Karianne Førland Vennerød personlige erfaringer med temaet ved at hennes søster og mor har slitt med alkoholproblemer i mange år. I tillegg har hun produsert en rekke TV-serier som Slottet, Stortinget, Heia Tufte, Fengselskoret og Maestro.

Vi vil svært gjerne bli kontaktet av kvinner og pårørende som har lyst til å være med i dokumentarserien, og som vil fortelle sin historie.

Med vennlig hilsen

Karianne Førland Vennerød
Regissør
kariannefv@hotmail.com

Når det ikke finnes annet enn døden i sikte

ensom

Det har vært en fantastisk dag i dag på det faglige nivå, samtidig som jeg fikk enda ett nytt perspektiv på livet – i og med rus. Jeg snakket med en lege som ledet en avdeling for mennesker som er dødende av ulike somatiske (kroppslige) sykdommer. Det var mektig å sitte og høre hva hun fortalte. For en jobb de gjør, tenkte jeg. I første omgang så forsto jeg ikke at hennes pasienter også var alkohol og rusmiddelavhengige og ble helt satt ut da hun fortalte om narkomane og LAR-pasentene, og hvilke ekstrabelastninger disse pasientene hadde. Hvilke utfordringer både de, deres familiemedlemmer og nære har i en slik situasjon, og de dilemmaer hun som avdelingsleder og lege har.

Mens hun snakket om pasientens, deres nære og kjæres utfordringer, kom jeg til å tenke på noe som står skrevet om alkoholisme av alkoholikere: En sykdom av dette slaget – og vi tror det er en sykdom – involverer alle omkring oss på en måte ingen annen menneskelig sykdom kan. Hvis en person har kreft, synes alle synd på ham og ingen blir sint eller såret. Men slik er det ikke med den alkoholiske sykdom, for med den følger utslettelse av de tingene som gjør livet verd å leve. Denne legens pasienter og pårørende hadde dobbelt opp.

Det er ikke ofte jeg får lyst til å grine når noen forteller meg om sitt arbeid, men det fikk jeg i dag. I kveld har jeg sittet og tenkt litt og blir virkelig fylt av takknemlighet. Til tider har jeg også mine utfordringer jeg må handtere, men kjære meg…Så langt har det jo funnets en god løsning på dem. Av og til har det tatt litt tid, men så langt har jeg jo endt opp i dansen med de glade igjen.

Nå vet jeg litt om noen av de slitsomme tanker og følelser en alkohol og rusmiddelavhengige kan streve med i ”ledige” stunder er, hvordan er det da for dem som vet at de går mot døden med raske skritt ? For dem er ikke lenger en tilstand de tror de har kontroll over. De kan ikke bare legge seg inn til avrusing og behandling for så og bli friske. Nå vet de at det ikke finnes noen behandling som kan hjelpe dem – nå handler det kun om å få finne det som kan lindre mest mulig smerte – på veien mot livets endestasjon. Det jeg lurer mest på er om de har noen å dele sin sorg med ? Er det noen som lytter til den sjelesmerten de har forsøkt å døyve med rusmidler igjennom alle år? Kanskje helt fra de var små barn…

Foto er funnet på google