Når det ikke finnes annet enn døden i sikte

ensom

Det har vært en fantastisk dag i dag på det faglige nivå, samtidig som jeg fikk enda ett nytt perspektiv på livet – i og med rus. Jeg snakket med en lege som ledet en avdeling for mennesker som er dødende av ulike somatiske (kroppslige) sykdommer. Det var mektig å sitte og høre hva hun fortalte. For en jobb de gjør, tenkte jeg. I første omgang så forsto jeg ikke at hennes pasienter også var alkohol og rusmiddelavhengige og ble helt satt ut da hun fortalte om narkomane og LAR-pasentene, og hvilke ekstrabelastninger disse pasientene hadde. Hvilke utfordringer både de, deres familiemedlemmer og nære har i en slik situasjon, og de dilemmaer hun som avdelingsleder og lege har.

Mens hun snakket om pasientens, deres nære og kjæres utfordringer, kom jeg til å tenke på noe som står skrevet om alkoholisme av alkoholikere: En sykdom av dette slaget – og vi tror det er en sykdom – involverer alle omkring oss på en måte ingen annen menneskelig sykdom kan. Hvis en person har kreft, synes alle synd på ham og ingen blir sint eller såret. Men slik er det ikke med den alkoholiske sykdom, for med den følger utslettelse av de tingene som gjør livet verd å leve. Denne legens pasienter og pårørende hadde dobbelt opp.

Det er ikke ofte jeg får lyst til å grine når noen forteller meg om sitt arbeid, men det fikk jeg i dag. I kveld har jeg sittet og tenkt litt og blir virkelig fylt av takknemlighet. Til tider har jeg også mine utfordringer jeg må handtere, men kjære meg…Så langt har det jo funnets en god løsning på dem. Av og til har det tatt litt tid, men så langt har jeg jo endt opp i dansen med de glade igjen.

Nå vet jeg litt om noen av de slitsomme tanker og følelser en alkohol og rusmiddelavhengige kan streve med i ”ledige” stunder er, hvordan er det da for dem som vet at de går mot døden med raske skritt ? For dem er ikke lenger en tilstand de tror de har kontroll over. De kan ikke bare legge seg inn til avrusing og behandling for så og bli friske. Nå vet de at det ikke finnes noen behandling som kan hjelpe dem – nå handler det kun om å få finne det som kan lindre mest mulig smerte – på veien mot livets endestasjon. Det jeg lurer mest på er om de har noen å dele sin sorg med ? Er det noen som lytter til den sjelesmerten de har forsøkt å døyve med rusmidler igjennom alle år? Kanskje helt fra de var små barn…

Foto er funnet på google

One response

  1. Jeg må si dette var litt sterk lesning tidlig en torsdagsmorgen. Når jeg hører om mennesker med slike «evigvarende» problemer, må jeg si det blir ENDA mer umulig å synes synd på meg selv, og det tror jeg mange burde ha en tankeprosess rundt. Etter min erfaring kan denne selvmedlidenheten ha et godt grep om deg og nekte deg å reise deg opp på beina igjen.
    Dra heller ut å hjelp noen, så hjelper man seg selv samtidig! Det vet nok du (Rita) en hel del om.

    Eller så finnes jo Retretten som er en super plass å dra for å få opp øynene litt og masse hjelp til selvhjelp.

    Må si at dere er helt fantastiske alle som jobber der, og at dere har bidratt mye til at jeg har fått hodet mitt tilbake på rett kjøl.

    Måtte bare dele litt tilbake til deg Rita, takk igjen!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: