Det hadde hjulpet med litt mer nysgjerrighet, tror jeg

av Rita Nilsen

av Rita Nilsen

Livet og livskraften er sterk, men det må næres rett og hjelpes opp og frem der hvor det har ligget nede en stund.  I sommer har jeg fått jobbe med kurs for innsatte både i Ullersmo fengsel og Oslo fengsel. Det å ha Relasjonskurset i et norsk fengsel var en spesiell opplevelse. Håper jeg kan få lov å bidra flere ganger på en slik måte. Det å se håpet tennes i øynene til menneseker som har det vanskelig er en fantastisk. Drømmer om at » de rette», de med makt og myndighet kunne ha vist litt mer nysgjerrighet i forhold til vårt arbeid og de resultater som kunne vært oppnådd om vi hadde fått til mer samarbeid med hele tjenesteapparatet i helse og omsorgssektoren. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe og slikt blir det gode resultater av.

På Ullersmo var det slik:

Antakurset i fengsel og institusjon

Mange gjengangere i kriminalomsorgen  kan ha et uavklart forhold til skadelig bruk av rusmidler og legeordinerte medisiner. Dette gjør det vanskelig for denne gruppen å gjennomføre nødvendige endringer for å kunne klare seg ute i samfunnet. Kurset har vist seg å være veldig effektfullt for de som er under kriminalomsorgens omsorg eller i offentlig behandling, døgn eller poliklinisk, da disse ofte er underlangt en ruskontroll. Motivasjonen til innsatte eller innlagte er også ofte høyere og de er rusfrie og derfor nyttegjør seg kunnskapen i kurset på en bedre måte enn dem som må bo hjemme.

Temaer som ble gjennomgått for det avholdte kurset i Ullersmo fengsel uke 27

Dette Relasjonskurset var tilrettelagt en rusmestringsenhet i fengsel med tanke på fengselsrutiner med innlåsning, men ellers har det ikke vært avvik fra kurs som holdes utenfor fengsel.  Kursets hovedfokus er forankret i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10 på Avhengighetssyndormet  og Atferd – og atferdsforstyrrelser. I dette konkrete kurset la vi opp forelesningene  knyttet til relasjoner og relasjonsforstyrrelser.  I tillegg til den nevnte litteratur har vi benyttet litteratur fra psykolog Per Isdal, Dr. Philos. Yngve Hammerlin, og  rus -og krimterapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige), samt Anna Videll, Judith Viorst  og M. Scott Peck.

Antall deltagere  

Det var i alt 5 deltagere.  En valgte å trekke seg på oppstartsdagen fordi han hadde avtalt et besøk en av forelesningsdagene, noe de ble gjort oppmerksom på at de ikke kunne fordi det er svært viktig at deltagere følger alle temaene siden de bygger på hverandre og at gruppen er samlet. Deltagernes alder var fra 28-45 år hvor alle hadde rusdebut før fylte 13 år og de hadde mellom 6 -11 dommer. Alle 5 fullførte kurset.  Det var ingen fravær.

Gjennomføring

Rita Nilsen, Retretten, ledet kurset  med støtte av Sverre Jørgensen, Ullersmo. Det ble laget et kursrom i ”brakka” slik at vi kunne være skjermet. Der ble også lunsj og middag spist. Deltagerene slapp alle andre oppgaver i avd. og de ordinære innlåsningene på dagtid.  De hadde innlåsning kl.20.30. Alle i avdelingen, ansatte og innsatte, støttet opp kursdeltagerene på en fantastisk måte. Innsatte som ikke deltok på selve kurset laget i stand lunsj med nybakt brød, kaffe, te og kakao hver dag, samt at en sto for kakepynting på kursets avslutningsdag. Kurset startet hver dag  kl.09.00 med akupunktur frem til 09. 45.hver dag og forelesningene startet kl.10.00 og  deltagerne holdt på til 20.30. Rita og Sverre fulgte med til kl.17.00 da spiste deltagerne middag og siden arbeidet de sammen med arbeidsoppgavene som skulle presenteres dagen etter. Sverre og Rita spiste lunsj sammen med deltagerne hver dag. Slik vi kan bedømme det var det ingen problemer knyttet til gjennomføringen av kurset. Alle deltagerne arbeidet hardt disse fire intensive dagene og var veldig flike til å støtte hverandre.

Det har vært oppfølging vedr. Relasjonsuken av Rita den 12 og 22.juli og den siste vil bli 7 august. Dette er noe deltagerne selv har bedt om for spørsmål som har dukket opp etter kurset. Rita følger oppmed temaer for hele rusmestringsavdeling en gang i måneden som vanlig så langt det er ønskelig fra fengslets og innsattes side

 Tilbakemeldinger fra deltagerne  

Alle 5 deltagere leverte inn evalueringskjemaet. Ingen av deltagerne ga uttrykk for  at noen av kursets temaer var uvesentlige. De synes det var godt gjennomført og noen utrykte skriftlig at det var over deres forventning. Et par utrykte også at dette var det mest lærerike de hadde deltatt på noen gang. De anbefalte kurset til andre i liknede situasjon. De var også svært fornøyde med at de kunne få vitaminer og mineraler som er spesiallaget for rus og psykiske lidelser, samt akupunktur.

Les hele Oppsummering Relasjonskurs Ullersmo 2-5 juli (1)

Temaer i relasjonskurset

Hele fra Oslo Fengsel Oppsummering kortkurs OF 15-19 juli (1)

Tempoplan for KortInnPå fengsel

Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke…

av Andrei Rublev

av Andrei Rublev

 

Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨, sier Willfrid Stinissen i sin bok ”Størst av alt er kjærligheten”. Og dette har jeg tenkt mye på i dag. Hva kan det bety. Eller hva betyr dette for meg – Stinissen har sin forståelse av det, men hva legger jeg i det?

Boken er for meg tung å komme igjennom fordi jeg må omgjøre ordet Gud til noe som gir meg mening. Mening for mitt liv. Ordet Gud blir selvfølgelig mye brukt i en bok som er skrevet av en karmelitt munk og mystiker. Men jeg liker så godt måten han skriver på og ikke minst de bildene som skapes i mitt hode av hans ord.  Så jeg gir ikke opp, selv om det går tregt. Og tregere går det jo når jeg må stopp opp ved setninger som denne; Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨

På vei bort til Oslo fengsel tenkte jeg på dette med virkeligheten. Hva er egentlig virkeligheten? For meg er det livet mitt  og mine hverdagssysler jeg aldri drømmer meg bort fra. Kjærligheten er for meg i denne sammenheng at jeg kan stå opp om morgenen og vite at jeg har noe meningsfylt å gå  til. At jeg har en snill mann jeg kan snakke med i hverdagen som ikke er opptatt av annet enn at vi skal ha det trygt og forutsigbart. Jeg er ikke rik, men heller ikke fattig. Jeg kan betale mine regninger, jeg spiser meg mett hver dag, jeg bor trygt, klær som passer til årstidene har jeg også, og sist, men ikke minst så jeg har noen svært få personer som jeg vet er der for meg når jeg har det tungt. Dette er min virkelighet og kjærligheten som synliggjøres der.

Det er mange gode ting jeg får delta i som fyller meg med en vanvittig glede jeg blir svært ydmyk av. Sånn var det ikke for 17 år siden. Så for meg, i denne omgang, blir dette utsagnet: Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨, et utsagn som passer til den veien jeg har gått i min gjenreisning etter år med rus og psykiske lidelser.

 

 

 

I dag er det 22.juli – 2013

Stortinget

Det har gått 2 år siden jeg skrev: Noe må ha gått galt underveis.

Jeg forstår at mange har behov for å markere denne dagen. Det er mye sorg knyttet til datoen 22.juli. Mange  mistet det kjæreste de hadde. De miste sine barn. Jeg har ikke mistet et  barn, men jeg har mistet det kjæreste jeg har hatt og vet noe om den sorgen. Den er bunnløs.

Det å miste noen av såkalte naturlige årsaker – som alder eller sykdom som ikke lot seg behandle, er en ting. Dette kan vi forsones med etter en tid.  Men det å miste noen i en meningsløs hendelse som bombing av regjeringsbygg eller skyting mot unge forsvarsløse  på en øy, blir vel sjelesår som aldri helt vil gro.

Så denne dagen vil jeg stille noen spørsmål. Hva har vi egentlig lært av den forferdelige hendelsen landet vårt ble rammet av? Har vi lært noe om hvordan vi evnt. kan forebygge  terrorangrep utført av ett enkelt menneske? Eller tilsvarende handlinger hvor en outsider påvirke andre som heller ikke føler seg som en del av samfunnet de lever i?

Det er ikke mye vi hører om Breivik. Lærer vi noe mer av å tie han og hans livserfaringer i hjel? Jeg tror ikke det!

Jeg har noen tanker – eller kanskje det er spørsmål jeg har?

lonely men

For mange år siden møtte jeg en  ung gutt på under 18 år , i Oslo fengsel, som sa til meg: Jeg sitter her på C1 for jeg orker ikke å møte alle stefedrene og ”onklene” mine. C1, en avdeling hvor de sitter innlåst  20 timer eller flere i døgnet. Min refleksreaksjon var: Huff du må ha hatt det jævlig i barndommen. Han så rett på meg og sa; nei i grunnen ikke, jeg har alltid fått lov å gjøre som jeg ville. Det eneste som har vært jævlig var når mora min hadde overdoser på kjøkkenet eller blitt grisebanka at typene sine.

Jeg vet jo at det som kan sees som jævlig ut fra utsiden ikke nødvendig oppleves som det når man står midt opp i elendigheten. Det var en tid da jeg også så uforstående på folk som ymta innpå at jeg kunne ha det vanskelig eller hadde hatt en tøff oppvekst. Det er nå engang så at vi utvikler oss i de miljøene vi oppholder oss. Men det var glemt da jeg satt overfor gutten som følte at akupunkturen hjalp han til å mestre innlåsningene bedre.

For en tid tilbake traff jeg denne gutten igjen – nå var han blitt en ung mann. Han hadde egne barn – som han ikke hadde så mye kontakt med.  Han fortalte meg at det var best at disse barna ikke hadde kontakt med han fordi han bare ruse seg og drev med kriminalitet. Han kunne ikke noe annet, mente han. Og barna hans fortjente noe helt annet som enn han som rollemodell. Da jeg traff han sist skulle han ut – etter endt fulltids soning. Det vil si at han løslates  uten noen videre oppfølging av kriminalomsorgen. Flere ønsker seg løslatelse etter 2/3 soning, ikke for å slippe soning, men for at de da føler at de blir litt passa på. Hva denne unge mannen ønsket vet jeg ikke. Det siste han sa til meg var; vi sees nok igjen – her inne.  Han hadde med andre ord ingen lyse utsikter.

Den gang da jeg startet å snakke med han fortalte han meg om ADHD og at han var så gal at mora måtte sende han bort. Da gikk han i barneskolen. Han hadde vært spikspenna gal i hele sitt liv sa han. Det var ingen som holdt ut med han så han endte tilbake til mor etter kort stund, fortalte han meg. Nå var mora på metadon så det gikk bra med henne.  Han så dratt og sliten ut selv om han hadde sittet en stund. Det var ingen galskap å spore verken i blikk eller atferd.  Bare noen triste og tomme øyne. De siste ukene har jeg arbeidet for andre unge menn med ulik bakgrunn, men de alle har noe felles; de er alle gjengangere. Ikke i behandlingsinstitusjoner, men fengsel og barne -og ungdomsinstitusjoner. Noe annet flere av disse har felles er diagnoser. Diagnoser  de felste av oss ville føle seg svært skamfulle av å ha i sine papirer. Og det har disse unge herrer til felles med oss. De er  så skamfulle at de ikke vil gå til psykolog en gang.

Jeg har noen tanker – eller kanskje det er spørsmål jeg har? Når man vokser opp i hjem som er preget av mye uro og rusmisbruk, hvilken oppførsel regner man med at et barn får? Når man vokser opp med tankene om at forelder/foreldrene velger alkohol og narkotika fremfor deg som barn, hvilke selvfølelse vil dette barnet få og hva kan man forvente av atferd da? Om det er sånn at du vokser opp på en institusjon som er fylt opp med ansatte som ikke nødvendigvis jobber med å lære opp barn og unge til å få ferdigheter til å mestre livets utfordringer opp livets premisser, men er mer opptatt av og ha ro på egne vakter, hva kan man forvente av disse unge da?  Om man diagnostiserer et barn  som opplever et helvete uansett hvor det oppholder seg og som ikke våger og fortelle dette til noen, eller en som har vært smårusa igjennom hele fengseloppholdet eller har vært på lykkepille eller beroligende midler i de såkalte nyktre periodene, hvor reell er denne diagnosen? Og jeg tenker: Hvordan skal disse som kom så skjevt ut lykkes i sine liv- hvordan skal de få bli de fedrene, ektefellene, partnerne, sønnene og sønnesønnene, med-studenter og arbeidskollegaer de innerst inne ønsker å være?

Hvilken tilnærming franskmenn har på ADHD-diagnosen: Why French Kids Don’t Have ADHD

Ja visst gör det ont

images

Det å holde Retrettens Relasjonskurs for innsatte med fengselsdommer – noen har kort og andre lang tid  igjen – berører meg på en måte som jeg ikke hadde regnet med. De viser meg et mot jeg er mektig imponert over og tillit jeg blir svært ydmyk av og få oppleve. Den eneste informasjonen de fikk var at de skulle få se nærmere på sine egene forsvarsmekanismer og at det var disse som ofte spente beina under dem. Og sist, men ikke minst at denne uka blir kaldt «Helvetesuka» på folkemunne. Men det skremte dem ikke – de ville lære mer om seg selv og hvordan de skulle kunne ta bedre valg.

Vi i Retretten har ingen konfronterende metode, vi skal ikke knekke noens benektelse, men vi viser igjennom faglig kunnskap og egenerfaring  hvordan ting henger sammen. Det som får en skjev start  utvikler seg på en måte som vil være destruktivt, men viktigst er det å gi HÅPET om at skjevheter kan rettes opp. Det er mye smerte som får ventilere på få timer. Hjerte mitt både blør og gråter med dem. Samtidig så må jeg  huske på: Intet nytt liv kommer til  uten smerte. Jeg kan ikke handle på min egen smerte – den jeg får når jeg ser dem lider. Jeg må tåle og se deres smerte slik at det nye livet skal kunne fødes. Gråten de gråter er rensende og den nærer det nye. Gråt kan ha mange uttrykksformer – det er ikke slik at den bare komme med tårer. Det er også viktig for meg å huske.

Roseknopp

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.