Jeg har noen tanker – eller kanskje det er spørsmål jeg har?

lonely men

For mange år siden møtte jeg en  ung gutt på under 18 år , i Oslo fengsel, som sa til meg: Jeg sitter her på C1 for jeg orker ikke å møte alle stefedrene og ”onklene” mine. C1, en avdeling hvor de sitter innlåst  20 timer eller flere i døgnet. Min refleksreaksjon var: Huff du må ha hatt det jævlig i barndommen. Han så rett på meg og sa; nei i grunnen ikke, jeg har alltid fått lov å gjøre som jeg ville. Det eneste som har vært jævlig var når mora min hadde overdoser på kjøkkenet eller blitt grisebanka at typene sine.

Jeg vet jo at det som kan sees som jævlig ut fra utsiden ikke nødvendig oppleves som det når man står midt opp i elendigheten. Det var en tid da jeg også så uforstående på folk som ymta innpå at jeg kunne ha det vanskelig eller hadde hatt en tøff oppvekst. Det er nå engang så at vi utvikler oss i de miljøene vi oppholder oss. Men det var glemt da jeg satt overfor gutten som følte at akupunkturen hjalp han til å mestre innlåsningene bedre.

For en tid tilbake traff jeg denne gutten igjen – nå var han blitt en ung mann. Han hadde egne barn – som han ikke hadde så mye kontakt med.  Han fortalte meg at det var best at disse barna ikke hadde kontakt med han fordi han bare ruse seg og drev med kriminalitet. Han kunne ikke noe annet, mente han. Og barna hans fortjente noe helt annet som enn han som rollemodell. Da jeg traff han sist skulle han ut – etter endt fulltids soning. Det vil si at han løslates  uten noen videre oppfølging av kriminalomsorgen. Flere ønsker seg løslatelse etter 2/3 soning, ikke for å slippe soning, men for at de da føler at de blir litt passa på. Hva denne unge mannen ønsket vet jeg ikke. Det siste han sa til meg var; vi sees nok igjen – her inne.  Han hadde med andre ord ingen lyse utsikter.

Den gang da jeg startet å snakke med han fortalte han meg om ADHD og at han var så gal at mora måtte sende han bort. Da gikk han i barneskolen. Han hadde vært spikspenna gal i hele sitt liv sa han. Det var ingen som holdt ut med han så han endte tilbake til mor etter kort stund, fortalte han meg. Nå var mora på metadon så det gikk bra med henne.  Han så dratt og sliten ut selv om han hadde sittet en stund. Det var ingen galskap å spore verken i blikk eller atferd.  Bare noen triste og tomme øyne. De siste ukene har jeg arbeidet for andre unge menn med ulik bakgrunn, men de alle har noe felles; de er alle gjengangere. Ikke i behandlingsinstitusjoner, men fengsel og barne -og ungdomsinstitusjoner. Noe annet flere av disse har felles er diagnoser. Diagnoser  de felste av oss ville føle seg svært skamfulle av å ha i sine papirer. Og det har disse unge herrer til felles med oss. De er  så skamfulle at de ikke vil gå til psykolog en gang.

Jeg har noen tanker – eller kanskje det er spørsmål jeg har? Når man vokser opp i hjem som er preget av mye uro og rusmisbruk, hvilken oppførsel regner man med at et barn får? Når man vokser opp med tankene om at forelder/foreldrene velger alkohol og narkotika fremfor deg som barn, hvilke selvfølelse vil dette barnet få og hva kan man forvente av atferd da? Om det er sånn at du vokser opp på en institusjon som er fylt opp med ansatte som ikke nødvendigvis jobber med å lære opp barn og unge til å få ferdigheter til å mestre livets utfordringer opp livets premisser, men er mer opptatt av og ha ro på egne vakter, hva kan man forvente av disse unge da?  Om man diagnostiserer et barn  som opplever et helvete uansett hvor det oppholder seg og som ikke våger og fortelle dette til noen, eller en som har vært smårusa igjennom hele fengseloppholdet eller har vært på lykkepille eller beroligende midler i de såkalte nyktre periodene, hvor reell er denne diagnosen? Og jeg tenker: Hvordan skal disse som kom så skjevt ut lykkes i sine liv- hvordan skal de få bli de fedrene, ektefellene, partnerne, sønnene og sønnesønnene, med-studenter og arbeidskollegaer de innerst inne ønsker å være?

Hvilken tilnærming franskmenn har på ADHD-diagnosen: Why French Kids Don’t Have ADHD

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: