Det har gått 2 år siden jeg skrev: Noe må ha gått galt underveis.
Jeg forstår at mange har behov for å markere denne dagen. Det er mye sorg knyttet til datoen 22.juli. Mange mistet det kjæreste de hadde. De miste sine barn. Jeg har ikke mistet et barn, men jeg har mistet det kjæreste jeg har hatt og vet noe om den sorgen. Den er bunnløs.
Det å miste noen av såkalte naturlige årsaker – som alder eller sykdom som ikke lot seg behandle, er en ting. Dette kan vi forsones med etter en tid. Men det å miste noen i en meningsløs hendelse som bombing av regjeringsbygg eller skyting mot unge forsvarsløse på en øy, blir vel sjelesår som aldri helt vil gro.
Så denne dagen vil jeg stille noen spørsmål. Hva har vi egentlig lært av den forferdelige hendelsen landet vårt ble rammet av? Har vi lært noe om hvordan vi evnt. kan forebygge terrorangrep utført av ett enkelt menneske? Eller tilsvarende handlinger hvor en outsider påvirke andre som heller ikke føler seg som en del av samfunnet de lever i?
Det er ikke mye vi hører om Breivik. Lærer vi noe mer av å tie han og hans livserfaringer i hjel? Jeg tror ikke det!