I dag har det vært en ny dag som virkelig krever litt ettertanke. Et godt voksent foreldrepar kommer og vil snakke med meg. Jeg kan se at dem er slitne. Barnet deres – en voksen person, men fremdeles barnet deres, er forsvunnet.Dette barnet har vært borte i noen måneder og de er redde. De opplever at de ikke får noe hjelp av politiet. De mener det er fordi barnet deres er narkoman. Jeg ringer til politiet og historien er nok litt mer sammensatt enn som så.
Barnet, denne godt voksne personen, har sagt i fra til politiet at det ikke er ønskelig med kontakt med familien. Dermed kan ikke politi gjøre stort. Personen det er snakk om er som sagt godt voksen, ikke umyndiggjort eller innlagt noe sted så de pårørende må kontaktes. Vi som har vært – eller er – på kjøret vet at deet er mange grunner til at vi ikke ønsker kontakt med familien – i dag fikk jeg en nærkontakt med hva slike bestemmelser gjør med våre nærstående. Det var fryktelig vanskelig å stå og se på. Den smerten og fortvilelsen som det var i disse to gamle, var grumsom å se.
Rett etter dette foreldremøte hadde samtale med en som det har gått galt for – igjen. De konsekvensene hans så kalte frikvarter hadde gitt han, viste meg hvorfor det er så viktig å ha fokus. En helg, som hadde utviklet seg til uker, gjorde at han nå måtte tilbake til start og lengre enn det også. Alt han hadde brukt måneder på og bygge opp, var borte på 2 uker. Ingen jobb, ingen bolig og familien var ikke tilsnakkede for tiden. Han sto der ribbet tilbake, med noen nerver jeg omtrent kunne fysisk selv kjenne på kroppen. Mitt fokus har vært hele tiden at om jeg skulle ut og bruke igjen, og jeg overlevde, så måtte jeg ta oppryddinga etter festen – og den ønsker jeg ikke. Og dette ble bekreftet i dag.
Det eneste jeg kan se at alkohol og rusmisbruk gi er lidelser . Lidelser som rammer så langt utenfor den personen som bruker.
Dette du skriver, er så veldig godt sagt, da du kjenner alle sidene så veldig godt Rita! Det er nok kanskje ett par hundre tusen nære pårørende til misbrukere her i Norge, og alle lider på forskellige måter. Det er mange som er blitt arbeidsuføre grunnet slike opplevelser med sine barn. Det er også mange ressurspersoner blant de pårørende, og de har kjempet i opptil flere tiår for å få en bedre og helhetlig rusomsorg, og jeg føler at det ikke har bært frukter dessverre. Byråkratiet rundt dette har vokst, men de utstrakte hendene er det for få av. Du er så fantastisk Rita, og flere med deg i Retretten, at jeg ønsker bare at ditt og deres budskap skal bli hørt i det norske Storting/ Regjering. Ære være dere! 🙂
Vi ser stadig det du skriver Anne Rønnaug.