Når tilliten smerter

foto:google

foto:google

Tillit er stort å få. Det å få være et menneske som får tillit er stort å få oppleve. Og bli invitert inn til det innerste i mennesker som bærer på en stor sorg, gjør meg både ydmyk og trist.

Tilliten som ofte blir gitt meg gjør at  jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan er det mulig å arbeide med små barn som har det vanskelig på alle omerådet i livet og samtidig behandle dette barnet på en slik måte at det sitter igjen med opplevelsen at det deres skyld for at de har en avvikende og forstyrrende atferd?

I dag fikk jeg virkelig lyst å hyle…Ungguttens triste øyne, fortvilede blikk og urolige ben har jeg sett hos mange før – dessverre.  Jeg fornemmet at jeg nå skulle få høre ting som aldri før har vært uttalt. Og jeg fikk rett. Hva skal jeg gjøre, sier hele hans holdning når han nærmer seg punktum i sin oppsummering av sitt unge liv. Jeg forstår han så inderlig godt, og jeg stiller det samme spørsmålet. Hva skal han gjøre? Han var tung narkoman før tenårene, med foreldre som var helt ute av stand til å ta vare på han på grunn av eget rusmisbruk og kriminell livsførsel. Håpet og drømmen hans er at han skal få hjelp så han kan leve et rus – og voldsfritt liv, men han ser ikke hvem som skal kunne hjelpe han. Alt er forsøkt, sier han med en oppgitthet jeg aldri har hørt før. Unge gutten som knapt har bikka 20 år og har sittet de fleste årene inne i fengsel siden fylte 16 år. Før dette har han vært innom  alt av barnevernstiltak som finnes for vanskligstilte iløpet av  drøye 5 år.

Hva gjør vi med barna som trenger omsorg og hjelp?

Mitt bidrag er å støtte dem som har kommet skjevt ut – det er alt jeg kan gjøre. Jeg kan lytte og forsøke å se hvor åpningen for noe annet kan finnes, men mer får jeg ikke gjort. Mitt HÅP med mitt arbeid er at barn som kommer til skal få vokse opp med rusfrie foreldre. Og jeg er svært glad for å ha fått oppleve det noen ganger. Dette arbeidet vil jeg aldri gi opp, selvom noens fortellinger kan smerte…