Fikk verdens beste hyggeligste meldig i dag. For en del år siden kom det et vettskremt menneske inn døra på Stiftelsen Retretten. Jeg så at hun hadde det vanskelig. Livet var gått helt på tverke og hun hadde vanskeligheter med å definere seg som alkoholiker, rusmiddelmisbruker eller pårørende. Det enkleste på det tidspunktet var å se på seg selv som pårørende for da behøvede hun ikke å gi slipp på sine rusmidler og alkohol. Noe hun følte hun trengte av ulike grunner. Det var ingen av i Retretten som sa noe heller, men vi tilbudte henne et ANTA-kurs ( som kun er for dem med en egendefinert avhengigeht)
Etter kurset var det noen brikker som fat på plass. Hun kunne med dette stå støtt i begge leirene – som pårørende og alkohol/rusmiddeavhengig, og tok jobben derfra. Hun hadde flere arbeidsforhold bak seg innen samme bransje, men følte seg ikke komfertabel i yrket. Som det menneske hun var fikk hun raskt tillit hos sine arbeidsgivere som svarte med å gi henne raskt ledende stillinger. Noe som fikk henne til å rase helt sammen og ble alltid sykemeldt.
På den tiden var hun veldig opptatt av hvordan verden skulle oppfatte henne. Hun ville for en hver pris ikke havne i boksen A4-menneske. Etter hvert som tiden gikk ble hun mer og mer klar over hva hun ønsket seg ut av livet. Vi hadde mange fine samtaler som en dag ledet til at hun våget å trykke på sendknappen til høyre utdanning. Men før dette ble hun bevisst sine egne behov – som ikke lenger ble filterert igjennom det bilde hun ønsket å gi verden av seg selv, men av den virkelighet hun faktisk befant seg i. Aleneforelder til et barn som skulle begynne på skolen og hvor hun selv vurderte studier.
Hun skapte så trygge rammer rundt seg og barnet sitt. Flyttet, fikk oversikt over økonomien og så gikk igang med å undersøke hvilke muligheter hun hadde. Det ble en tid med mye tvil og tro, men så fikk hun avgårde utdanningsøknaden sin.
Og i dag ringte hun meg og fortalte hvordan det gikk (jeg har fulgt med henne hele tiden og hun har vært flink til å gi meg stemnings – pg tilstandsrapporter), og det hun opplever nå viser at det går an å reise seg uansett hvor mørkt det har vært. I tillegg så får hun oppleve at ingenting av det hun har gjort yrkesmessig tidlere er bortkastet. Yrke hun har siktet seg inn på nå er noe helt annet en tidlgere, men elementer av tidligere erfaringer har brakt henne til en plass hun ikke visste eksisterte og som hun nå skal få være i sentrum av. Rusfri og tilstedet med alle sansene våkne og skjerpet.
Dette var gode nyheter, men størt av alt så fikk jeg høre hvor trygg og god barnet henens er blitt, og ingenting betyr mer for meg enn det. Hun har et barn som er trygg på å sette grenser for seg selv og som kan si høyt til sin mor: Jeg vil bare at du hører på meg, jeg vil ikke ha noen råd! Hun ville gi det samme til barnet sitt som hun følte vi i Retretten hadde gitt henne. Hun sa følgende i dag: Det største var at dere i Retretten ikke ga meg noen råd, men lyttet til meg og støttet meg i mine valg.
Det er slike tilstandsrapporter som gjør at vi tror på det vi gjør – uavhengig av hvilke signaler vi mottar fra andre hold. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Denne jobben er jeg villig til å gå langt for å beholde. Derfor takker jeg alle dere som på ulik vis støtter vårt arbeid. Tusen,tusen takk!