Etter å ha lest: En kamp for livet i Aftenposten sitter jeg å tenker.
Lytt til hva den åpne aktive narkomanen selv sier, er mitt tips til dem som går for andre alternativer enn rusfrihet: “-Jeg vil gjerne vekk fra gata. Jeg må ha fem heroindoser daglig. Det er ikke noe liv”, sier Svein Harald.
Jeg synes det er krenkende om vi ikke forsøker å lete opp alle alternativer som kan bidra til at de som ønkser seg ut av et alkohol- og rusmiddelsmisbruk kan lykkes. Siden jeg nå studerer Kristen sjelesorg (uten å kalle meg selv aktiv personlig kristen) ser jeg litt på Jesus som et forbilde. Han med sine evner åpner sitt møte med å stille spørsmålet- Hva vil du jeg skal gjøre for deg- til den hjeleptrengende. Min erfaring er at det spørsmålet skjeldent blir stilt til den enkelte rusmiddelmisbruker som oppsøker hjelpeapparatet. Der er det som regel både ferdigtenkte meninger og metoder som gjelder.
Noen av oss tar det forgitt at alle vil bli rusfri -noe som ikke er sant, andre ser på den utslåtte gatenarkomanen som et håpløst og oppgitt kasus – noe som heller ikke er sant. Jeg selv var oppgitt av alt og alle, inklusiv meg selv og jeg har sett mange andre også opp igjennom åra med det samme stemplet, men vi har klart å reise oss. Jeg har også sett alt fra toppledere til bostedsløse som ikke vil gi opp sitt kjærlihetsforhod til rusen, uansett konsekvenser. Det på bakgrunnen at dette jeg sier: Still spørsmålet direkte til den du har foran deg – den som oppsøker deg fordi den trenger hjelp til ett eller annet. Det kan hende du ikke kan hjelp med det de ber om, men da har du iallefall forholdt til den hjelpetrengende personlig ønsker og tatt en avgjørelse ut fra det og ikke utfra noen fremmed sin synsing. Vi kan aldri vite hva den fremmedes agenda er…