Hva jeg tok med meg fra FERD’s velFERDskonfernase 2014

I går var jeg som dere vet på konferansen til FERD. Der fikk vi spørsmål om hva vi hadde fått med oss ut fra konferansen. Dette har jeg tenkt på. Dette har jeg tenkt på. Det var mye jeg fikk med meg. Det jeg har med meg fra denne konferansen er HÅP. FERD’s medarbeidere, med Johan H. og hans familie i spissen så har jeg tro på at samfunnet vårt kan bli godt for enda flere. Bare det at de har tro på bedrifter som Monsterbedriften as er noe å støtte viser meg det. Tidligere kriminelle gies en ny mulighet. Så det at ressurssterke i samfunnet engasjerer seg via sosialt entreprenørskap vil hjelpe mye, og godt er det at dette engasjementet er  større ute i verden enn her. Det at  FERD inviterer mennesker fra det store utland så vi kan lære mer gjør nok en forskjell på sikt. Det var flott å John Swinney fra den skotske regjering fortalte om hvordan deres sosiale entreprenørene møttes for å  arbeide sammen for å bli enda bedre og da med hjelp av slike  som ”Business Angel” Hedda Pahlson-Møller, så gjør nok dette en stor forskjell for mange.  Men hva jeg sitter mest igjen med  helt personlig  er at jeg vet hvor min plass skal være.

Jeg satt foran en eldre dame som hadde mistet barnebarnet sitt. Gutten valgte å ta livet sitt i fengsel. En ung gutt på under 20 år. Og den gutten var en gang i gruppe hos meg. Han og jeg hadde mange fine samtaler. Han ble løslatt og hadde mange ideer på hvordan han skulle løse problemene sine, men han måtte bare få plass på rusinst. først. Den plassen fikk han ikke. Jeg fikk en telefon om at han nå var satt inn igjen, men i et annet fengsel. Jungeltelegrafen funger godt mellom landets fengsel og jeg fikk sjokk da jeg hørte at han hadde tatt sitt eget liv.

Den unggutten har jeg ofte tenkt på så det var helt merkelig å sitte foran bestemoren hans i går. Lille skjønne damen som har blitt et offer for en hjelpetrengende narkoman som søkte hjelp, men som ikke fikk den. De pårørenes smerte ( barn er også pårørende) var årsaken til at Retretten så dagens lys i 2002 – og det er igjen en pårørenes sorg som viser meg hvor min plass er.

I dag skal jeg i møte med en pårørende som selv har utviklet en avhengighet og som nå er kastet ut av behandling fordi ledelsen der mener han ikke kan nyttegjøre seg behandlingen, og derfor skal han settes på gate uten bolig og forutsigbar inntekt som kan hjelpe han til en trygg bosituasjon. Det er greit at inst. innhold ikke passer for gutten, men jeg mener det er hjelpeapparatets ansvar å da finne en inst. som kan hjelpe. Det er en syk person, med 2 ulike heftige diagonser – som er kjent for inst. – , som nå kastes på gaten fordi sykehuset ikke har et tilbud som kan gjøre han frisk. Hvor er logikken i dette? Ja som sagt så skal jeg følge gutten i et ansvarsmøte i dag – en ung mann som har en svært mørk fremtid om institusjonen gjør som de har bestemt.

Og det å følge og støtte unge og eldre i og utenfor fengsel er hva jeg skal gjøre. Det er ikke en jobb som er en forretningsidè som kan gi Retretten hjelp til å sikre økonomien så vi kan gjøre jobben vår i fred og ro – uten å måtte bruke masse tid og energi på å søke penger, men det er en jobb jeg skal gjøre så lenge jeg har kreftene til det og  ikke minst så lenge rause private og villige politikere vil støtte oss. Jeg er så utrolig glad for at Lyk-Z & døtre har kommet dit de er og nå Monsterbedriften. I møte med de unge og godt voksne jeg møter på min vei i fengslet og utenfor skal jeg oppmuntre dem til å bli kjent med dette opplæringstilbudet. Kronprinsesse Mette-Marit snakket med to unge herremenn som viste at dette hadde noe for seg. Som kjent så trengs det en landsby til å oppdra et barn…