Dette har vært en flott helg på veldig mange måter. Det har vært en flotte kursdeltagere på NADA-kurs og en flott gjeng som har hatt dugnad i det nye lokalet til Retretten. Altså veldig mye å glede seg over. MEN…dessverre så er det andre opplevelser som okkuperer hode mitt i kveld.
På fredag var jeg tilstede på et møte som virkelig fikk meg til å tenke hvilken makt ord kan ha – på godt og vondt. Et ungt menneske opplever å bli kastet ut av en sykehusavd. som skal behandle rusmisbrukere som har fått pasientrettigheter, en rett til behandling, i spesialishelsetjensten – behandling av spesialister på ruslidelser. Disse spesialistene sier at pasienten ikke er kastet ut, men at spesialistene avslutter behandlingen fordi de mener at de har gitt pasientene det de kan gi. Før endt behandlingstid som pasienten er gitt. Pasienten har skrevet en klage på denne avgjørelsen. Begrunnelsen for at behandlingen er avsluttet er ikke gitt skriftlig og den klagen som pasienten har skrevet blir ikke behandlet før en uke etter at pasienten er utskrevet. Pasienten får ikke en gang lov til å være på avdelingen til klagen en behandlet. Det er for meg spesielt. Spesielt fordi konsekvensene for pasienten er store.
Nå er det allikevel ikke dette møte som tar tankene mine mest akkurat her jeg sitter. Det jeg tenker på er et annet møte jeg hadde denne uken. Et møte som jeg må innrømme har skremt meg noe. En ung kvinne kom til meg og ba om unnskyldning for usannheter hun har vært med på å spre om meg og Retretten. I en lukket gruppe på Facebook er det en del mennesker – noen som kaller seg x-rusmisbrukere som sprer usannheter om hva jeg og Retretten står for og hvordan vi arbeider. Jeg kan fint leve med at noen ikke tåler tryne på meg og jeg kan også tåle at noen er uenig i Retrettens ståsted, men jeg får det dårlig når noen sprer usannheter som bidrar til at lidende mennesker fratas muligheten til å få en hjelp de kanskje trenger. Det er mye i hjelpeapparatet innen rus og psykiatri – frivillige -og Ideelleorg, private og offentlige, som jeg kan stusse på, men jeg vil aldri fraråde noen til selv undersøke hva dette er. Jeg kan til og med følge personen dit så de selv kan danne seg en mening om tiltaket.
Jeg hadde ikke muligheten til å finne denne gruppen så kvinnen tok meg til den og jeg må innrømme at jeg synes det var spesielt når jeg så hvem som deltar der. Veldig spesielt! Dette er mennesker jeg trodde hadde lidd såpass at de visste hvor vondt det er å være ensomme og føle at man ikke ha noen der for seg. Enkelte av medlemmene har også benyttet – og benytter – Retrettens tjenester når de selv sitter litt fast og andre igjen treffer vi når vi er på møter rundt om i rusfeltet. Og disse er altså med på å opprettholde usannheter som hindrer den som sliter hjelp. Ufatterlig!
Kvinnen som kom til meg sist uke hadde tatt kontakt med Retretten fordi kjæresten hennes sitter i fengsel hadde fortalte henne om alt han hadde fått igjennom samtale med Retrettens medarbeidere. Hun hadde hatt det så vanskelig og var så langt nede at hun ikke hadde noe annet valg enn å ta kontakt med oss. Hun valgte pga. en innsatt å gi oss en sjanse. Og nå sist uke kom hun altså til meg å ba om unnskyldning. Hun som er blitt ført bak lystet – av grunner verken hun eller jeg ikke helt kan forstå, ber om unnskyldning. En ung kvinne som hadde vært spart for mye smerte om noen hadde vist henne vei tidligere.
Jeg oppfordrer deg som har så mye negativt å si om andre til være så tøff at du sier det du har på hjerte i det offentlige rom og ikke i en lukket gruppe eller under falsk profil (som jeg også fikk greie på at noen driver med). Slik jeg ser det bør vi alle bestrebe oss til å bli bedre på å hjelpe dem som er der vi engang var, og det kan kun gjøres ved en åpen dialog . Vi må aldri glemme at det er levende mennesker vi har med å gjøre, som lever i sine liv 24 timer i døgnet. Den korte selvtilfredstillese du får av å slenge dritt om noen du ikke liker av helt personlige årsaker kan ødelegge måneder – ja år for den sak skyld – for den som ligger nede.