Livet er et mysterium…

Foto fra google

Foto fra google

I natt er natten jeg ikke helt får ro. Tankene farer fra det ene til det andre – det er som om jeg har en oppsummering av det som har skjedd i den siste tiden. Noe har jeg lyst å diskutere og refleketer over –  annet har jeg bare lyst å hyle ut. Denne uka har på mange måter gitt livet  et helt nytt perspektiv. Mye er knyttet til helt personlige hendelser som har blitt forsterket av temaene på skolen har vært- Gud og det onde, tro, tvil og lidelse- det å møte  mennesker ved livets slutt og døden.  I kveld har jeg også snakket med noen om urettferdighet  – Gud  kan synes å være urettferdig.  Slik ser ikke jeg det.

Min livserfaring gjør at jeg ikke legger hendelser i hendene på en Gud. Slik jeg ser det er de en konsekvens av noe annet og at vi mennesker  må løse problemer og utfordringer med de ferdigheter vi har hatt muligheter til å utvikle. Vi må ordne opp i det vi selv  kan gjøre noe med og siden få hjelp av våre med-mennesker om vi trenger hjelp. Opplever jeg urettferdighet – at livet er urettferdig- da kan jeg spørre meg selv:Hvorfor skulle det ikke ramme meg? Ting skjer, uten at vi helt forstår hvorfor, men de skjer.  Ulykker, sykdom og overgrep. Dette skjer daglig, hver time, hvert minutt og sekund ett eller flere steder i vår verden. Og hvem sa at jeg skulle gå fri? At jeg forventet det er en ting, men…

Jeg sitter nå å tenker på urettferdighet. Det jeg opplever kan jeg kanskje si kan sees på som  urettferdig av noen, men jeg ser det ikke helt sånn. Alt det jeg selv opplever nå – som rammer mitt liv negativt – opplever jeg som svært trist. Det hadde vært godt om jeg ble spart for noen av dem,men sånn ble det ikke. Jeg har gjort så godt jeg har kunnet – ut fra mine ferdigheter og kunnskap. Jeg har forsøkt å handle på en måte jeg trodde skulle gi gode resultater – for meg selv og de som står meg nær, men slik har det ikke blitt på alle omeråder. Det er noe som kan forståes – andre ikke. Men noen Gud blir det vanskelig å klandre ut fra mitt Gude-bilde.

Hva kan jeg så gjøre med dette jeg ikke er helt fornøyd med? Det som både smerter, skaper frykt og som råkker ved noen satte planer – som nå må endres litt på? Jo jeg fortsetter å legge nye planer som om jeg skal leve i 100 år, men skal forsøke etter beste evne å  leve som om jeg skal miste det som gir mitt liv mening i morgen. Jeg må ta vare på det som bygger opp og sette klare grenser for det som river meg i stykker. For hvem vet egentlig når det går mot livets slutt? Noen har et langt sykeleie, de vet jo, men  andre går raskt bort enten ved å sovne stille inn eller blir revet bort i en ulykke.

Livet er et mystrium, noen blosmter lever til første vinterfrosten tar dem mens andre kjenner knapt vårens første varme solstråler før de blir borte – hvor i faunaen jeg er vet jeg ikke…

Når de som lite har blir fratatt noe verdifullt…

Runa Tørnby - fra avisen Rauma 19.feb. 2013

Runa Tørnby – fra avisen Rauma 19.feb. 2013

Forrige uke så fikk jeg greie på at et tiltak i sør-trøndelag mister et verdifult tilbud til en gruppe mennersker som ikke har så mye. Det er mennesker som sliter med alkohol- og rusmiddelmisbruk og/eller psykiske plager. Det er en fantastisk gjeng som arbeider hadrt for å gi brukerene av tiltaket sitt noen timers avbrekk fra slitsomme dager. I tillegg til gode samtaler og sosialt samvær har de i litt over ett år gitt NADA’s akupunkturprogram som et supplement. Tilbudet har blitt svært godt mottatt og nå er det mange benytter seg av akupunkturen. Men nå har altså noen høye herrer i kommunesystemet  satt en stopper for dette. Dresskledde kontormennene vil ikke tillate tiltaket å fortsette å gi akupunktur  og det kan virke som at de heller ikke ser det nødvendig  å begrunne dette vedtaket overfor medarbeiderene ved tiltaket.

I 2010 sto Os kommune  i fare for å miste det samme tilbudet. Forskjellen på de i sør-trøndelag og Os, var at fylkeslegen i Os undersøkte litt før han tok en bestemmelse. Det samme gjorde helsedirektøren i Dallas da han hadde tenkt å nekte det oppsøkende temaet å gi akupunkturen ved hjemmeavrusning. Etter at direktøren hadde vært med temaet ut på jobb en dag , hvor han med egne øyne fikk se  hvilke lidelser de avhengige hadde  – både fysisk og psykisk, gikk han rett tilbake til sitt kontor og tok en refleksjonsrunde. Han stilte seg selv spørsmålet: hvilke andre randomiserte tilbud gir vi disse hjemmeboende syke og lidende menneskene?  Han fant raskt ut at det ikke fantes noen. Han løftet telefonen og ringte opp lederen for ute-teamet og ga dem grønt lys for videre akupunktursetting.

For meg personlig så varmer det når de som sitter i en maktposisjon har en ydmyk holdning til mennesker som sliter – spesielt til de som har  lite og få egne rssurser. Vår egen direktør i Helsedirektoratet i 2010, Jens Guslund,  gjorde det samme som direktøren i Dallas. Les svaret som sto i lokalavise til Os:

Fusaposten 2010 

Av: ØJL ,

Adelingsdirektør i Helsedirektoratet, Jens Guslund, har skrive svar på ein førespurnad frå kommuneoverlegen Jon Vangdal om akupunktur i rusbehandlinga.

Vangdal har spurt om akupunktur verkar i rusbehandlig, og om Helsedirektoratet har retningsliner kring dette. I svaret frå Guslund heiter det at ” selv om det finnes lite dokumentasjon på effekten av akupunktur ved ulike rusmiddelproblemer har også rusfeltet tatt i bruk metoden. Det rapporteres om god nytte av behandlinga, uten at dette er forskningsmessig (se under)  dokumentert”.

Akupunktur-metoden er utvikla i Kina, der metoden har vore i bruk i meir enn 2000 år. Metoden byggjer på at kroppen har energi-meridianar som kan blokkerast og løysast opp ved hjelp av nåler på spesielle punkt i meridianane . Vestleg medisin deler tradisjonelt ikkje dette synet, men som Helsedirektoratet skriv har det utvikla seg ein praksis då enkelte lidingar ser ut til å bli påverka ved bruk av dei strategisk plasserte nålene.

Gulund skriv vidare at Helsedirektoratet ikkje har noko innvendingar mot at akupunktur vert teken i bruk også innan rusfeltet, så lenge utøvarane held seg til loven som regulerer verksemda

Noe dokumentasjon:

Avants, S Kelly, Arthur Margolin, Theodore R Holford, and Thomas R Kosten. «A Randomized Controlled Trial of Auricular Acupuncture for Cocaine Dependence.» Archives of internal medicine 160, no. 15 (2000): 2305.

Dr. Berman, Anna. «Enhancing Health Among Drug Users in Prison.» Doctoral thesis, Stockholm: Stockholm University, 2004.

Bullock, M L, P D Culliton, and R T Olander. «Controlled Trial of Acupuncture for Severe Recidivist Alcoholism.» Lancet 1, no. 8652 (1989): 1435-9.

Lipton, D S, V Brewington, and M Smith. «Acupuncture for Crack-cocaine Detoxification: Experimental Evaluation of Efficacy.» Journal of substance abuse treatment 11, no. 3 (1994): 205-15.

Shwartz, Michael, Richard Saitz, Kevin Mulvey, and Patrick Brannigan. «The Value of Acupuncture Detoxification Programs in a Substance Abuse Treatment System.» Journal of substance abuse treatment 17, no. 4 (1999): 305-312.

 Zhang, Xiaouri (ed.). Acupuncture: Review and Analysis of Reports on Controlled Clinical Trials Geneva: World Health Organization, 2003.

Alex G. Brumbaugh (94), Why drug court works.

Ralph Raben (Hamburg), Pregnancy, Drug-abuse and acupuncture

Brumbaugh Alex G. (2012)Transformation & recovery, AGuide for the esign and development of acupuncture-bases chemical dependency tretment programs

Second opinion

 

Foto: Google

Foto: Google

Satt  lenge i telfonen  i går kveld. Jeg fikk lagt frem det jeg hadde hørt om brutale utskrivninger av unge hjelpetrengende,  som bla. ble dekker over ord som: Han er ikke kastet ut, vi har bare avsluttet behandlingstilbudet…Denne avslutningen endte rett på gata med en sjel som var pip åpent og et forsvar som var revet i stykker.

Et godt tips jeg fikk fra en leder ved et sykehus i går kveld var: Alle pasienter som blir skrevet ut av institusjon har rett på en «second opinion» – en ny vurdering. Altså skal en annen behandlingsenhet komme inn å vurdere pasientens evne til å nyttegjøre seg behanlingstilbudet og evnt. hva som må settes inn av tiltak. Jeg skal nå undersøke om disse to guttene jeg snakket med i går har fått et slikt tilbud. Jeg vet at den ene ikke engang fikk være på inst. inntil klagen hans var ferdigbehandlet. Han fikk heller ingen skriftlig begrunnelse på hvorfor de hadde avsluttet behandlingstilbudet hans. Ikke engang epikrisen hans var skrevet ferdig før han måtte ut. Og det var ikke sånn at han fikk beskjed den ene dagen og så satt på porten den neste, det gikk noen uker fra han fikk beskjed om at han skulle skrives ut.

Det er så på tryne at jeg finner ikke ord. Guttens diagnoser  – som det var flere av – var kjent og satt inn i behandlingsplanen hans, men å få hjelp i forhold til symptomene var uaktuelt for institusjonen å gi. En av tingene jeg elsket ved Lincoln Hospital i Bronx- New York , som jeg var i praksis hos, var det fokuset alle ansatte hadde. De var på jobb for å hjelpe sine pasienter til å lykkes i forhold til behandlingsplanen som var satt. Det var stødige og voksne behandlere som tålte symptomene av diagnosene pasientene deres hadde. Jeg hørte aldri at noen av de ansatte sa de var skuffet over dem de var satt til å hjelpe. Ved knall og fall var det hjelp til å stå igjen…om så det var ørtene gang. Behandlingsplanene ble evaluert og endret der det var nødvendig. Målet var hele tiden å gi pasientene en merstringsopplevelse.

Pasienter som sprakk og som ikke kunne nyttegjøre seg tilbudet til den polikliniske avdelingen ved Lincoln Hospital, Lincoln Recovery Center, ble tilbudt skjermet avrusning og så gitt en ny vurdering om hvor veien skulle gå videre. Det var ingen traumatiserte pasienter som satt igjen med en følelse av å være avvist og uønsket.  Personale og ledelse tok på alvor at  deres pasienter kunne ha bakenforliggende årsaker for sitt ødeleggende alkohol og rusmiddelmisbruk.

Den ene av de to guttene jeg snakket med i går har vært tung narkoman fra før han var tenåring. Nå som ung voksen, la han seg inn for å komme seg ut av helvete. Noe som gikk fryktelig galt for han. Det han sa i går: Jeg har aldri vært så syk noen gang som etter at jeg ble kasta ut av institusjonen. Å jeg som ble lova å bli frisk….

Det er så utrolig trist å se unge mennesker gå til grunne på grunn av sin sykdom som ikke blir møtt på en god faglig måte. Slik det ble lagt frem for meg i går – av de begge , som kom helt uavhengig av hverandre, så kunne det oppleves som om lederene ved de 2 ulike institusjonene hadde en helt personlig grunn for sin avgjørelse. For om de avgjørelsene jeg ble presentert for i går er faglig begrunnet så er det virkelige noe rivruskende galt…

Jeg oppfordrer alle som opplever seg dårlig og urettferdig behandlet å ta kontakt med brukerstyret tiltak og organisasjoner så vi kan hjelpe dere å gå videre med dette. Og til alle oss som selv har kjent på kroppen det livet rusen har å tilby og som ikke være systemlojale bruke styrken vår for alt hva den er verd…Vi kan gå på ledere og stille kritiske spørsmål  til avgjørelser som blir tatt og som gir vanvittige konsekvenser for den enkelte pasient. Det blir for dumt om vi svarer på samme måte som politikere og byråkrater: Vi kan ikke forholde oss til enkelthistorier.  Vi i Retretten vil iallefall fortsette å jobbe for den enkelte som lider enten på grunn av eget eller andre alkohol og rusmiddelmisbruk. Vi fortsetter også i det arbeidet som  leder til at hjelpe -og omsorgsarbeidere også skal føle at de lykkes  i sitt arbeid

Pasientrettigheter

Info for Rus og psykiateripasienter