Satt lenge i telfonen i går kveld. Jeg fikk lagt frem det jeg hadde hørt om brutale utskrivninger av unge hjelpetrengende, som bla. ble dekker over ord som: Han er ikke kastet ut, vi har bare avsluttet behandlingstilbudet…Denne avslutningen endte rett på gata med en sjel som var pip åpent og et forsvar som var revet i stykker.
Et godt tips jeg fikk fra en leder ved et sykehus i går kveld var: Alle pasienter som blir skrevet ut av institusjon har rett på en “second opinion” – en ny vurdering. Altså skal en annen behandlingsenhet komme inn å vurdere pasientens evne til å nyttegjøre seg behanlingstilbudet og evnt. hva som må settes inn av tiltak. Jeg skal nå undersøke om disse to guttene jeg snakket med i går har fått et slikt tilbud. Jeg vet at den ene ikke engang fikk være på inst. inntil klagen hans var ferdigbehandlet. Han fikk heller ingen skriftlig begrunnelse på hvorfor de hadde avsluttet behandlingstilbudet hans. Ikke engang epikrisen hans var skrevet ferdig før han måtte ut. Og det var ikke sånn at han fikk beskjed den ene dagen og så satt på porten den neste, det gikk noen uker fra han fikk beskjed om at han skulle skrives ut.
Det er så på tryne at jeg finner ikke ord. Guttens diagnoser – som det var flere av – var kjent og satt inn i behandlingsplanen hans, men å få hjelp i forhold til symptomene var uaktuelt for institusjonen å gi. En av tingene jeg elsket ved Lincoln Hospital i Bronx- New York , som jeg var i praksis hos, var det fokuset alle ansatte hadde. De var på jobb for å hjelpe sine pasienter til å lykkes i forhold til behandlingsplanen som var satt. Det var stødige og voksne behandlere som tålte symptomene av diagnosene pasientene deres hadde. Jeg hørte aldri at noen av de ansatte sa de var skuffet over dem de var satt til å hjelpe. Ved knall og fall var det hjelp til å stå igjen…om så det var ørtene gang. Behandlingsplanene ble evaluert og endret der det var nødvendig. Målet var hele tiden å gi pasientene en merstringsopplevelse.
Pasienter som sprakk og som ikke kunne nyttegjøre seg tilbudet til den polikliniske avdelingen ved Lincoln Hospital, Lincoln Recovery Center, ble tilbudt skjermet avrusning og så gitt en ny vurdering om hvor veien skulle gå videre. Det var ingen traumatiserte pasienter som satt igjen med en følelse av å være avvist og uønsket. Personale og ledelse tok på alvor at deres pasienter kunne ha bakenforliggende årsaker for sitt ødeleggende alkohol og rusmiddelmisbruk.
Den ene av de to guttene jeg snakket med i går har vært tung narkoman fra før han var tenåring. Nå som ung voksen, la han seg inn for å komme seg ut av helvete. Noe som gikk fryktelig galt for han. Det han sa i går: Jeg har aldri vært så syk noen gang som etter at jeg ble kasta ut av institusjonen. Å jeg som ble lova å bli frisk….
Det er så utrolig trist å se unge mennesker gå til grunne på grunn av sin sykdom som ikke blir møtt på en god faglig måte. Slik det ble lagt frem for meg i går – av de begge , som kom helt uavhengig av hverandre, så kunne det oppleves som om lederene ved de 2 ulike institusjonene hadde en helt personlig grunn for sin avgjørelse. For om de avgjørelsene jeg ble presentert for i går er faglig begrunnet så er det virkelige noe rivruskende galt…
Jeg oppfordrer alle som opplever seg dårlig og urettferdig behandlet å ta kontakt med brukerstyret tiltak og organisasjoner så vi kan hjelpe dere å gå videre med dette. Og til alle oss som selv har kjent på kroppen det livet rusen har å tilby og som ikke MÅ være systemlojale MÅ bruke styrken vår for alt hva den er verd…Vi kan gå på ledere og stille kritiske spørsmål til avgjørelser som blir tatt og som gir vanvittige konsekvenser for den enkelte pasient. Det blir for dumt om vi svarer på samme måte som politikere og byråkrater: Vi kan ikke forholde oss til enkelthistorier. Vi i Retretten vil iallefall fortsette å jobbe for den enkelte som lider enten på grunn av eget eller andre alkohol og rusmiddelmisbruk. Vi fortsetter også i det arbeidet som leder til at hjelpe -og omsorgsarbeidere også skal føle at de lykkes i sitt arbeid