Livet er et mysterium…

I natt er natten jeg ikke helt får ro. Tankene farer fra det ene til det andre – det er som om jeg har en oppsummering av det som har skjedd i den siste tiden. Noe har jeg lyst å diskutere og refleketer over –  annet har jeg bare lyst å hyle ut. Denne uka har på mange måter gitt livet  et helt nytt perspektiv. Mye er knyttet til helt personlige hendelser som har blitt forsterket av temaene på skolen har vært- Gud og det onde, tro, tvil og lidelse- det å møte  mennesker ved livets slutt og døden.  I kveld har jeg også snakket med noen om urettferdighet  – Gud  kan synes å være urettferdig.  Slik ser ikke jeg det.

Min livserfaring gjør at jeg ikke legger hendelser i hendene på en Gud. Slik jeg ser det er de en konsekvens av noe annet og at vi mennesker  må løse problemer og utfordringer med de ferdigheter vi har hatt muligheter til å utvikle. Vi må ordne opp i det vi selv  kan gjøre noe med og siden få hjelp av våre med-mennesker om vi trenger hjelp. Opplever jeg urettferdighet – at livet er urettferdig- da kan jeg spørre meg selv:Hvorfor skulle det ikke ramme meg? Ting skjer, uten at vi helt forstår hvorfor, men de skjer.  Ulykker, sykdom og overgrep. Dette skjer daglig, hver time, hvert minutt og sekund ett eller flere steder i vår verden. Og hvem sa at jeg skulle gå fri? At jeg forventet det er en ting, men…

Jeg sitter nå å tenker på urettferdighet. Det jeg opplever kan jeg kanskje si kan sees på som  urettferdig av noen, men jeg ser det ikke helt sånn. Alt det jeg selv opplever nå – som rammer mitt liv negativt – opplever jeg som svært trist. Det hadde vært godt om jeg ble spart for noen av dem,men sånn ble det ikke. Jeg har gjort så godt jeg har kunnet – ut fra mine ferdigheter og kunnskap. Jeg har forsøkt å handle på en måte jeg trodde skulle gi gode resultater – for meg selv og de som står meg nær, men slik har det ikke blitt på alle omeråder. Det er noe som kan forståes – andre ikke. Men noen Gud blir det vanskelig å klandre ut fra mitt Gude-bilde.

Hva kan jeg så gjøre med dette jeg ikke er helt fornøyd med? Det som både smerter, skaper frykt og som råkker ved noen satte planer – som nå må endres litt på? Jo jeg fortsetter å legge nye planer som om jeg skal leve i 100 år, men skal forsøke etter beste evne å  leve som om jeg skal miste det som gir mitt liv mening i morgen. Jeg må ta vare på det som bygger opp og sette klare grenser for det som river meg i stykker. For hvem vet egentlig når det går mot livets slutt? Noen har et langt sykeleie, de vet jo, men  andre går raskt bort enten ved å sovne stille inn eller blir revet bort i en ulykke.

Livet er et mystrium, noen blosmter lever til første vinterfrosten tar dem mens andre kjenner knapt vårens første varme solstråler før de blir borte – hvor i faunaen jeg er vet jeg ikke…