En tornefull vei

Foto: Rita Nilsen

Foto: Rita Nilsen

Nå har det gått noen år hvor jeg har fått mulighet til å delta i mitt eget liv – på godt og vondt. Hver eneste dag fra 24.novmber 1996 har jeg våknet opp om morgenen uten å innta alkohol, piller eller narkotika. Å si at alle disse dagene bare har vært gode – at jeg har kjent på glede og takknemlighet hver eneste dag, vil være å lyve. Det har vært veldig mange helt for jæv…dager. Men det jeg kan si er at jeg ikke en eneste dag har tenkt på hvordan skal jeg bruke noe midler jeg kan ruse meg på  og samtidig få en aksept og støtte på at det har vært forståelig. Den diskusjonen har stilnet og det takker jeg for.

Ofte kan jeg oppleve at folk tror ting er så lett for meg, men slik opplever ikke jeg at det er – eller har vært. Dagboknotatet mitt fra januar 1997 viser litt hvordan det var. Jeg opplever at jeg har brukt vanvittig mye energi på å slippe å kjenne på hvordan jeg har hatt det og det er jo ikke for at ting har vært så lett. Fra jeg var  ca 8 år , i alle fall er det en tidsperiode som jeg er sikker på i  min historie, gikk jeg i gang med å finne noen fluktveier. Det startet med ensomhet, selvskading, sult, røyk , alkohol, hasj, bensin, piller, amfetamin og endte i en cocktail sterk nok så jeg slapp å kjenne på de  indre kampene jeg hadde. Kamper som ble utløst av menneskers handlinger mot meg og mitt eget tankekjør.

I en alder av 34  hadde jeg forsøkt det mest utrolige for å finne andre løsninger på å handtere hverdagen min enn rusmidler. Jeg hadde vært innom ulike trosretninger, vandringer tilbake til tidligere liv på ulik måte og åndeutdrivelse til tradisjonell rusbehandling og psykiatri.  Det endte med at jeg falt lengre og lengre ned i depresjon og håpløshetfølelse for hvert forsøk. Dette bidro jo til  jeg ikke våget å gi slipp på rusmidlene  mine. Det var de eneste jeg følte hjalp meg 100% i noen timer i døgnet. Jeg fikk noen pustepauser jeg så sårt trengte. Derav levde jeg godt med at jeg ikke rusa meg for moro skyld, men  at det var en ren selvmedisinering.

Men så måtte jeg ta et valg: liv med et liv eller en eksistens med rus. Jeg fikk en mulighet igjennom at Petter kom inn i mitt liv. En tørrlagt alkoholiker med familie og en helt vanlig jobb. Og han sto der, ringte og vek ikke når jeg hadde det vanskelig. Han støttet meg  igjennom svært tøffe år i utdanning, kjærlighetsbrudd og vansker med bolig.  Aldri var det noen skjulte agendaer for hjelpen og støtten han ga meg. Aldri tilnærmelser som kunne trigge overgrepstraumer, han hadde kun et ønske om at jeg skulle få det godt.

Behandling fikk jeg ikke, fordi jeg manglet de rett diagnosene og penger var det dårlig med pga uføretrygd. Terapien kom indirekte til meg igjennom utdanningen jeg tok som akupunktør og medisin grunnfag. Fordypningen i avhengigheter, atferd og atferdsforstyrrelser ble en følge av ønsket om å lære mer om hvorfor jeg hadde valgt som jeg valgte i årene med inntak av alkohol og andre rusmidler. Hele veien fikk jeg fantastiske lærere som ga meg  muligheter jeg i utgangspunktet ikke hadde.  Eieren av Helseskolen i Søborg, Danmark, Per Lauborg og Dr. Michael Smith, Lincoln hospital, Bronx  var og er de som virkelig har gitt meg raust av sin kunnskap. Det har vært mange flere lærere og støttespillere som har bidratt til at jeg kom meg ut av helvete jeg var i, men det er raskt å glemme ett navn eller t0 derfor lar jeg være med å navgi flere.

Hva er så årsaken til at jeg kom på alt dette i dag? Jo jeg har sittet her og jobbet med en ny fane på hjemmesiden til Retretten. Denne fanen  er knyttet til boken vi skal lansere den 30. april i år. Retretten så dagens lys 18.desember 2002. I alle fall på papiret. Jeg hadde gitt NADA’s akupunkturprogram siden 1999 til noen alkoholikere som ville holde seg edru. Og fra 2001 ga jeg innsatte i Oslo fengsel det samme. I utgangspunktet ville jeg ikke arbeide med rusavhengige, men i min praksistid med akupunktur fikk jeg bare syke pårørende. Da tenkte jeg at om jeg kunne hjelpe rusavhengige til å holde seg rusfri så ville de pårørende få det godt. Ikke minst ville barna få rusfrie foreldre.

Kan fåes i Retretten

Kan fåes i Retretten

Boken jeg hadde skrevet og gitt ut i 97 ga meg muligheten til å skaffe grunnkapitalen til en stiftelse så  den 18.des. 2002 var pengene på plass, et styret var satt, vedtekter skrevet og nå kunne vi jobbe mer strukturert med hjelp til rusavhengige, straffedømte og pårørende. For igjennom utdanningen min fikk jeg større innsikt i hvor normal jeg hadde vært, hva som bidro til at jeg kunne stå rusfri og bygde hele konseptet til Retretten rundt dette. Jeg var ingen spesiell rusavhengige og Petter kunne bare være Petter for meg. Retretten kunne være en Petter for flere og kunnskapen jeg tilegnet meg igjennom mine studier kunne jeg dele med de som ville ha den. Og den er det mange som har ville hatt og enda flere har brukt Retretten som jeg har brukt – og bruker – Petter.

Mens jeg satt å la inn lenkene til kapittel 1 : Hva gjør Retretten – i boka Retretten, rusomsorg i praksis, fikk jeg virkelig noen flashback. Hver bok, artikkel og studie  satte meg tilbake i den tiden jeg leste disse for første gang. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg hadde det og hvordan det så ut rundt meg på den tiden. Jeg har ikke hatt noen lett tilfriskning og gjenreisning. Det er noen valg jeg tok – i mangel av kunnskap, psykiske og mental styrke, som til tider satte meg helt ut. I begynnelsen var jeg nok i grenseland for psykoser pga ulike utfordringer jeg hadde og samtidig som jeg nektet å ta medisiner som kunne roe meg ned. Etter hvert som årene har gått har jeg hatt  andre utfordringer jeg ikke har vært forberedt på og som jeg har taklet dårlig. Til tider svært dårlig  fordi jeg mangler kunnskapen man trenger for å løse slike saker. Og jeg har vært veldig ensom i dette – det har ikke vært noen jeg følte jeg kunne snakke med om det som skjedde. De forsøk jeg gjorde resulterte i at  det jeg innerst inne hadde lyst å si og gjøre ikke var passende for en leder, fikk jeg vite. I verste fall kunne det skape problemer for Retretten. Bare tanken på hvilke konsekvenser det kunne få for med-arbeiderene mine som sto på og for brukere av Retrettens tjenester gjorde sitt til at jeg holdt munn og  fant løsninger som ble både langvarige og smertefulle – og svært energitappende. Men løst ble dem.

Veien frem til min rusfrihet samt etablering og drift av Retretten har vært svært tornefull, men når alt kommet til alt så er det vel nettopp dette som ble hjerte i alt det som er i dag.  Her jeg sitter nå så kan jeg si at jeg er takknemlig for dagen i dag. Jeg vært på Facebook  sett på bilder av barn som stråler sammen med  sine rusfrie foreldre, lest om de som har reist på ferie med familien sin, andre som vært på jobb denne påsken og kost seg med det. Jeg selv har det stille og rolig, godt og varmt og kjøleskapet er fylt opp med mat. Jan og jeg har gått gode turer med Lucky, hørt på radio og sett tv, lest og spist. Her jeg sitter nå er det få forstyrrende tanker. Det er utrolig godt å ha et liv jeg kan stå for og som tåler dagens lys. I dag trenger jeg ikke å gjemme meg eller flykte…

Dagboknotat 14. jan.1997

5573_1192348123320_6538117_n

TIRSDAG 14.1.97
Dagens tanke: Uansett hvor langt jeg når, så er det her jeg er hver dag jeg våkner.
Som vanlig når dagens tanke går runden, er tolkningene ulike. De fleste takket for at de var her i dag. Det gjorde ikke jeg. Joda, jeg også er glad for at jeg er her, men det jeg tenkte på gikk i helt andre baner.

Det er her jeg våkner hver dag, i mitt eget liv. Akkurat i dag våkna jeg opp i en seng på en alkoholklinikk, men det er likevel mitt liv jeg våkner til. I dag kunne jeg tenkt meg å skrive stengt på grunn av Gro-dagen!

Det har vært mange rare følelser i dag. Den sterkeste av dem alle, er maktesloshet. Nå er det for seint, jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg kan ikke gjøre noe med fortida mi.
Da Geir snakka om å bygge et fundament å stå på, gikk tankene mine til hvilket fundament jeg har bygd mitt liv på. Ja, det er litt av en grunnmur, gitt! Den er det utrolig mange sprekker i, men jeg kan altså ikke gjøre noe med fortida mi.

All mobbinga på skolen. Jeg skilte meg litt ut i forhold til de an­dre barna. Det gjorde heller ikke saken lettere at lærerinna oppmuntra til mer mobbing. Alle fikk brev med hjem til foreldra sine, jeg fikk til mine foresatte. Hvem faen veit hva foresatte er i første klasse? Jeg husker jeg trodde at det var noe forferdelig, noe. Det gjorde jeg i flere år, for jeg torde ikke å spørre noen om hva det betydde.

Det er ikke godt å se på det som har skjedd siden 1976 heller, etter at jeg dro hjemmefra. Da gikk jeg og spurte barnevernet om hjelp, men fikk det ikke. Jeg forklarte dem at jeg ikke fikk lov å vise meg hjemme hos mamma og mannen hennes. Men jeg kun­ne først få hjelp av dem etter at stefaren min, som var min verge, hadde levert inn en søknad. Jeg var bare 14 år og kunne ikke søke om sosialhjelp sjøl. Dermed bar det ut på gata igjen.

Jeg kan se for meg de underjordiske korridorene i et bygg, som fungerte fint som gjemmested mens jeg bodde på gata. Et annet bygg jeg vanka ved, hadde vært lekeplassen min da jeg var liten. Det var der jeg ødela ryggen. I et hus rett ved siden av bodde en familie, mannen der var sterkt alkoholisert, og der kunne jeg bo mot betaling. Lengre nede i gata måtte jeg prostituere meg for å overleve. Ofte kan jeg se for meg den forbanna, foretende, gamle, feite grisen. Jeg husker campingplassen og hospitsene, hvor jeg sneik meg til å være om nettene, med eldre venner.

Jeg kan til og med huske barnevernsgubben som var verge for meg da jeg blei arrestert for andres lovbrudd. Ikke engang da grep barnevernet inn og hjalp meg. Jeg blei bare kjørt ned på po­litistasjonen, blei over natta så de fikk de avhør og det blei tatt bilder og fingeravtrykk av meg. Så bar det rett ut på gata igjen, og siden hørte jeg ikke noe mer om den saken.
Nei, dette er ikke godt å se tilbake på.

Da jeg i 1988 gikk til den psykiatriske poliklinikken som jeg hører inn under, og ba om hjelp, fikk jeg ikke det. Det de anbefalte meg å gjøre, var å skille meg, bytte bolig, finne meg ny jobb og nye venner. Slik de så det, var det altså «bare» noen praktiske pro­blemer som måtte ordnes.

Siden jeg ikke var psykotisk, kunne de ikke hjelpe meg, sa de. Noen dager seinere lå jeg til observasjon på sjukehuset pga  et selvmordsforsøk, siden  var jeg  innlagt en måned på psykiatrisk avdeling før jeg blei sendt videre til rekreasjon i to måneder.

Etter det anbefalte arbeidskontoret dette med utdanning, og dermed starta min kamp som klient. I utgangspunktet skulle jo det ført til noe bedre for meg, men det har kun vært et sant helvete!

Jeg gikk sjukemeldt i ett år, men måtte finne meg et nytt stod å bo, for jeg hadde leilighet i forbindelse med jobben. Jeg fikk den av sjefen min, fordi leiligheten min før det hadde brent og min livstidsleiekontrakt opphørte med brannen. Da sjukemel­dinga gikk ut, måtte jeg innom sosialkontoret, et kontor jeg forbinder med avvisning, «gå ut i kulda og frys»

Siden jeg nekta å gå tilbake til den poliklinikken som hadde avvist meg, blei jeg sendt til et senter for alkoholikere. Det var fordi jeg i perioden etter oppholdet på sjukehuset og rekreasjonen, hadde drukket og festa en god del. Derfor mente de at jeg hadde et lite rusproblem, og det var derfor psykologen der skreiv i bo­ligsøknaden til kommunen at jeg hadde et alkoholproblem, men at dette nå var under kontroll.

Det var vel mest under kontroll fordi jeg ikke drakk etter at jeg begynte hos psykologen. Da hadde jeg liksom noe å gå til, og jeg hadde også begynt på grunnskolen. Skolen lå under et psykiatrisk sjukehus, og der hadde jeg det fint. Det var få i klassen, og vi fikk den hjelpen vi trengte av noen utrolig dyktige lærere.

På samme tid hadde jeg tatt ut separasjon fra mannen min, og det gikk ikke stille for seg. Han trua med å ta livet av meg, og det hadde han vel gjort også, hvis han hadde fått muligheten til det.Jeg hadde fem politianmeldelser på han, men til ingen nytte. Det var til og med en politimann som sa rett ut hva han mente om jenter som var så tjukke i huet at de gifta seg med utlending­er. Enden på visa blei at jeg måtte rømme fra byen min og gå i dekning, noe som førte til at jeg måtte ta en pause fra skolen også.
Så begynte jeg på skolen igjen i 1991, og da begynte kampen for leiligheten. Trygden min tok og ga de etter vær- og vindfor­hold, iallfall virka det slik. Jeg fikk yrkesretta attforing i 1990, fordi jeg var sjuk, men fordi en operasjon satte meg ut av spill for en periode, mista jeg trygden. Det klagde jeg på, men fikk til svar at siden jeg blei sjukemeldt, falt jeg ut av attforingsopplegget. Da var det å rase rundt for å samle dokumenter, slik at jeg kunne gå over på medisinsk attføring. Mens søknaden til medisinsk attfø­ring var til behandling, blei jeg frisk igjen, og da falt jeg ut av den ordninga også.

Så måtte jeg skrive ny søknad til yrkesretta igjen og få tak i ny dokumentasjon. Da dette var gjort og jeg trodde alt var i orden, kunne jeg ikke få igjen attføringa før jeg kunne dokumentere at jeg hadde fått skoleplass eller noe annet. Da måtte jeg i mellomti­da søke om sosialstøtte, og der skal de også ha en haug med do­kumenter for du får hjelp. Trygdemisbruker, er det noen som sier at jeg er. Jeg ville ha gjørt når hva som helst, for å slippe alle de krenkelsene som jeg har opplevd på offentlige kontor!

I perioden 1991 til 1994 tok jeg først grunnskoleeksamen med bare M’er og G’er. Deretter tok jeg eksamen i norsk en og to, ma­tematikk, samfunnsfag, eldre historie en og to, nyere historie en og to og engelsk på allmennfaglig linje på videregående med ka­rakterene 3 i matte, 4 i engelsk og norsk skriftlig, 5 i historie og samfunnsfag og 6 i norsk muntlig. I den samme perioden hadde jeg tre operasjoner i underlivet, jeg fikk skiveutglidning i ryggen og betennelse i begge hoftene. Jeg hadde et par nervesammen­brudd, og jeg gikk inn i en dyp depresjon på grunn av dette med leiligheten og utryggheten, noe som igjen resulterte i et nytt  sjølmordsforsøk.
Tror dere at jeg har lagt ned så mye jobb for å snylte på Staten resten av livet?
I desember 1994 fikk jeg et nytt slag i trynet. Namsmannen korn og tok pant i leiligheten min. Jeg forsto ikke hva som var bakgrunnen for denne panten, og det eneste jeg fant ut var at det var en uteblivelsesdom fra 1983. Jeg spurte hvordan Nams­mannen kunne komme elleve år etter å ta pant i leiligheten, men jeg fikk aldri noe ordentlig svar. I domspapirene sto det at kusina mi hadde vært vitne i min leilighet, fordi jeg var på et kurhjem. Etter deres grundige undersøkelser var jeg ikke i jobb, og derfor kunne de ikke ta trekk i hållna mi. Det var mildt sagt veldig rart: Jeg har aldri hatt noen kusine ved det navnet som var oppgitt, og jeg har aldri vært på kurhjem!

Jeg undersøkte litt mer, og da fortalte de meg at de også hadde en dom på meg fra 1984. Jeg spurte hvilken adresse de hadde fo­retatt utpantinga på, og da kom det fram at de hadde holdt ut­leggsforretning på namsmannens egen adresse.

De hadde sendt rekommandert brev til samme adresse som året for, og da jeg fortalte at jeg hadde flytta på det tidspunktet, og gifta meg, mente de at jeg hadde glemt å melde ifra til folke­registeret. Men det hadde jeg gjørt, og da forsto de ingenting.
Advokaten min fant ut at «min kusine» som var vitne til utpan­tingen, var namsmannens drosjesjåfør. Det ga meg panikk. Namsmannen kunne altså hente inn et vilt fremmed menneske fra gata og gå inn i min leilighet for å foreta en utpanting.

Dette er bare en liten del av min livshistoria. Jeg vil at noen skal forntå at jeg er sliten, sliten av hva livet har gitt meg. Her sier de at vi ikke skal beklage oss over eller stenge døra til fortida. Men deler av fortida mi vil jeg glemme. Det hadde vært godt å slippe litt.
Det var jo det jeg prøvde på når jeg rusa meg, å slippe noen av bekymringene. Da hadde jeg det deilig for en liten stund. Da lot tankene mine meg være i fred. Det var godt å slippe å tenke på alt jeg har hatt å bære på aleine.

I september, så raste alt, jeg orka ikke kjempe lenger og fylla fikk fritt spillerom. Og den benytta sjansen godt. Jeg lot bare alt rase rundt meg, for jeg orka ikke noe ansvar mer. Det var som et slags vakuum. Jeg klarte ikke å være edru lenger, men jeg orka nesten ikke drikke heller. Jeg orka ikke å leve lenger, men jeg gadd heller ikke prøve å ta livet av meg flere ganger.

Dette var det livet jeg våkna opp til liver dag, og på sett og vis er det det jeg våkner opp til den dag i dag. Den eneste forskjellen er jo at jeg våkner opp her på klinikken, og at jeg begynner å bli edru i tankene mine.

Det må komme en forandring i livet mitt. Jeg tror ikke et men­neske kan gå gjennom livet med bare motgang og elendighet. Det må vel snart være min tur til å få det bedre? Jeg håper at jeg også en dag skal våkne opp med en følelse av glede.

Mitt eneste ønske og min største drøm er å få et trygt og godt hjem, men det virker ikke som om utsiktene til det er så gode. Det er jo de samme offentlige ansatte, som jeg har vært borte i tidligere, som skal fortsette å bestemme over min dag og mitt liv.

Jeg får prøve å legge alt dette litt til side nå, for jeg veit jo at det er dagen i dag som teller. Nå må jeg jobbe med edruskapet mitt og skaffe meg kunnskapen jeg trenger så sårt når jeg skal ut til vepsebolet igjen. Der venter jeg meg mange stikk, og nå skal jeg jo ikke ta « medisinen » min lenger heller.

Om jeg ikke kan lukke døra til fortida mi, må jeg fallfall lukke boka nå. Det er blitt seint, og jeg er sliten.
Takk for i dag!!

(alt som står her ble dokumentert i et Brennpunktprogram om meg som ble sendt denne dagen- 14.jaunar 1997

 

 

Med puppen i veska og livet i kroppen

15. april 2014

15. april 2014

Det å bære på hemmeligheter er slitsomt. Hemmeligheten om at kreften hadde tatt bolig i kroppen min ble vanskelig å holde helt for meg selv. Noen måttet  jeg fortelle det til – disse ble igjennom dette også tvunget til å bære på en tung hemmelighet. En tilstand som ikke er god. Spesielt ikke om de delte den med noen og samtidig da måtte slite med samvittigheten av  at de ikke hadde holdt tett.  Jeg følte at det ble rett å være åpen om det da jeg var operert og at alt hadde gått bra. Ingen av brukerne av Retrettens tilbud skal måtte ta noe ekstra hensyn til meg fordi jeg hadde kreft. Nå kan de snakke med meg, ta kontakt og vi kan ha fokus på det dem har lyst å snakke med meg om.

Jeg må si jeg er utrolig takknemlig for alle gode hilsninger jeg har fått disse dagene. Det varmer virkelig. Vi mennesker er jo forskjellige så de som har kommet med hentydninger som kan tolkes negativt må jeg bare la fare. Det vil alltid være folk som tillegger meg noe negativt. Det viktigste for meg er at jeg vet hvorfor jeg gjør som jeg gjør.  Min tanke for bloggen var ikke å få oppmerksomhet for egen del, men å vise alle dere som har stusset på at det har vært noe galt  – at dere  hadde  helt  rett. Jeg har jo fått noen hint fra dere,men jeg bare feide dem bort med litt vage bortforklaringer. Det var også viktig for meg å vise dere som kanskje trodde jeg hadde gått på en smell fordi jeg har jobbet så mye, at det var andre årsaker til at jeg ikke ville være så aktiv en tid fremover. Og sist, men ikke minst så ville jeg vise at jeg ikke hadde et tilbakfall. Endret atferd kan ofte være tegnet på ”sprekk”.

Siden jeg arbeider mest med alkoholiker og narkomane som ikke har stabilisert seg i et rusfritt liv ennå, så trenger de stødige og ærlige x-ere.  Eks-misbrukere som kan dele åpent og ærlig om de utfordringer man støter på i en gjenreisning etter år med inntak av ulike rusmidler. Og samtidig var det viktig for meg å vise at ingen utfordring er så stor at rusmiddelmisbruk vil gjøre det bedre. Jeg føler jeg har et ansvar her som følge av den jobben jeg selv har valgt å ha. Noe jeg tar svært alvorlig. Det er mennesker som forsøker å reise seg, som har gjort disse forsøkene mange ganger, og som har blitt villedet fremfor veiledet i sine forsøk.  Jeg har jo selv gått på den smellen der. Ikke bare en gang, men mange ganger. Velmenende mennesker,  enten alkohol – og rusmiddelavhengige som selv har gått på hvite knoker, som har brukt litt piller og annet som roet ned eller  ”nykterister” – private eller hjelpearbeidere –  som ikke har visst hva de skulle gjøre og som har gitt meg penger til å kjøpe en ”friskemelding”. Siden jeg har tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet så var dette med sprekk noe som opptok meg en god del i operasjonsventetiden. Jeg har hatt mange tilbakefall via legeordinerte piller før, og var utrolig redd for at jeg nå skulle trenge smertestillende slik at jeg fikk russug igjen.

Jeg var også veldig redd for at jeg ville få store psykiske problemer som følge av at et bryst ble operert bort. Nå valgte jeg å ikke lese noe på internett om brystkreft når diagnosen ble  satt. Jeg var redd for at jeg skulle få innsikt i noe jeg ikke kunne gjøre noe med og at jeg skulle havne helt på bunn slik at piller og hasj ville lette stemningen. For selv om jeg ikke leste noe så hadde jeg jo hørt tidligere – før jeg selv ble rammet – at mange som måtte fjerne brystet ble veldig psykisk knekt. Mange har så mye identitet knyttet til brystene osv.

Så langt har det ikke blitt sånn for meg. I dag, 4 dager etter operasjonen, opplever jeg fred og ro inne i meg. Det er ikke så fysisk vondt at jeg må ta smertestillende heller. I dag har jeg fått kjenne sola varme i ansiktet mitt, se istappene som henger fra taket  smelter , høre fuglene synge og kjenne lukten av våren og tråkka igjennom råtten snø. Jeg har vært i butikken og stått i handlekø, spist egg som skulle vært bløtkokt, men som ble hardkokt, drukket kaffe som ble lunken før første slurk og spist kake som var blitt tørr. Hørt på radio NRK 1, lest avisen og sett nyheter på tv 2  og fått med meg hvor vanvittig heldig jeg er – jeg  fikk gå ut av sykehuset med en vattpupp i veska og livet i kroppen. Og jeg skal få fortsette det arbeidet som gir livet mitt mening!

KREFT

Ahus 11 april 2014

Ahus 11 april 2014

 

Ordet svir. I glassgata på Ahus får jeg reaksjonen. 21.mars 2014. 3 uker etter at jeg fikk de første signalene på at en syste var funnet, men da visste de ikke om den var godartet eller ondartet. 21 mars får jeg vite at 2 godartet og en ondartet er funnet og jeg må vente på ytligere beskjed for å være 100% sikker. 10 dager sa de at jeg måtte vente, men det gikk bare 6. Legen som ringte bekreftet funnene jeg var blitt presentert for. Fem dager etter telefonsamtalen får  jeg snakke med  kirurgen som skulle operere meg. En tøff samtale og oprasjonen blir satt til den 25 april, men siden endret til den 11. Og her sitter jeg nyopperert og skriver. Klokken 03.40 på overvåkningsposten

21.mars 2014 stopper livet mitt opp – igjen. Denne gangen var det ikke pga rus eller psykiske problemer, men pga ordet kreft. Hva som skjedde inne i hode og kroppen min vet jeg ikke, men det var en stillhet som ble utløst av opplevelsen av å være fastlåst. I glassgata på Ahus begynner jeg å gråte, men er ikke mentalt med på hvorfor. Jeg får ringt til Helle  og hun kommer meg i møte ved parkeringsplassen. Da hun holder rundt meg kjenner jeg at jeg åpnes opp og klarer å si noe. «Hvorfor i helvete kunne jeg ikke dø den tiden jeg kjempet for det?! Alle de årene!!!. Og nå som jeg begynner å få det godt – ja da skal kanskje måtte forlate livet!» Jeg sa noe mer også, men det husker jeg ikke hva det var. Helle var rolig, fortalte meg litt og avsluttet med at hun var der for meg.

Fredag 21.mars 2014 sender jeg ut en sms til noen jeg tror kan ringe meg og sier: Jeg har fått kreft og nå trekker jeg meg litt tilbake i helgen, ringer dere senere. Til Mona informerer jeg at jeg vil ha telefonen til Retretten i tilfelle noen av de innsatte jeg har kontakt med ringer eller andre som trenger Retrettens støtte. Det er få som ringer i helgen. Jeg Skyper med Jan som fremdeles er i Florida. Han får sjokk og får Syliva i New Jersey til å bytte billettene sine så han kan komme raskt hjem. Den helgen går jeg noen runder med meg selv. Og konklusjonen var: Jeg nekter å gå inn i en depresjon – jeg skal holde fokus på jobben jeg skal gjøre frem til innleggelse. Og deretter så må jeg ta stilling til hva jeg skal gjøre etter det.

På en merkelig måte så får jeg en ro i meg. Litt opp og ned selvfølgelig, men stort sett så er det ok. Det dukker opp hendelser som gjør at jeg får litt magisk tenkning. På Facebook dukker plutselig  forsiden av Romerikets blad opp. Dato 22.mars 2012, den viser til en hendelse som skjedde 21.mars 2012. Da fikk jeg en pris samtidig som min lillesøster begraves. På denne datoen to år senere får jeg beskjed om at jeg også kanskje skal død nå. Det ble noen timer med slitsomme tanker som ikke forlot meg så raskt. Jeg måtte virkelig hente frem hendelser som viste at jeg trossalt hadde blitt tatt vare på og reddet ut i 12’te time ved flere anledninger.

Jeg tror at jeg skal få det jeg trenger når jeg trenger det. Men jeg må selv være våken for løsninger som alltid. Ingen vil se etter dem for meg. Og denne gangen starter med samlingen på Diakonova mandag 24 mars og møte med de andre studentene i sjelesorg. Tema denne uken er hvordan kan Gud være gode i det onde, døden i et sjelesørgisk lys, sjelsliv og trosliv – om sjelesorg i møte med psykiske lidelser, om Gudstro og livsforsoning, Gud som gåte – Guds masker i sjelesorg. Igjen skulle jeg få min ”terapi”  – en hjelp som hjelper – igjennom utdanning. På samme måte som jeg har fått i forbindelse med å hjelpes ut av rus og psykiske plager jeg slet med fra jeg var liten til godt voksen. Det som bidro til at jeg fikk den store roen var ordene: Livsforsoning – slutte fred med det som har vært. Selv med en dødsdom hengende over hodet så måtte jeg se fremover.

Sinne jeg hadde over at jeg ikke hadde fått sluppet livet den gangen jeg selv sloss for å slippe å leve forsvant. Det samme gjorde tankene på at jeg synes ting var urettferdig. Det var andre tanker som forstyrret roen. Jeg tenkte på Mona og Jan. Hvordan ville dem ha det om jeg forsvant? På mine få venner og medarbeidere. Og ville Retretten fortsette for brukere i den form den drives nå? Jeg visste at alt og alle ville klare seg selv. Noen vill nok synes det var trist at jeg ble borte – andre igjen ville kanskje synes det var helt ok. Det jeg synes ville være trist var at jeg selv ikke skulle få følge med og se hvordan det skulle gå med mange jeg følger tett. Ikke mist synes jeg det var trist at Mona og Jan skulle få tunge stunder.

Hverdagslivet og dets innhold fikk meg også til å tenke på en annen måte. Det jeg ikke hadde tenkt så mye før var at hverdagen for alle skulle gå sin gang selv når jeg ble borte. Folk skulle sette seg på toget, uffe og ynke seg over forsinkelser og trange kupeer i rusjtiden. De skulle stå i kø for å kjøpe seg kaffe og smoothie og siden haste av gårde til sine gjøremål. Ofte  var jeg inne å tenkte på om jeg ville se at fuglene få bygge ferdig sine reir, se resultatet av kattens løpetid, kjenne varmen av  solstrålene, se tulipanene blomstre  og oppleve å se Glomma i vårløsningen. Ikke minst om jeg skulle få oppleve boklanseringen Retretten skal ha den 30. April. Ettersom operasjonstidspunktet  ble flyttet ble jeg også redd for at jeg ikke skulle få oppleve påskeferien.

Men stort sett holdt jeg fokus på de oppgaver jeg skulle gjøre. Jeg gikk på skole og jobb som planlagt, på de møter som var avtalt og arrangerte temakvelden med Anita Krohn Traaseth som både jeg og de andre på jobben hadde sett frem til.  Boken ble ferdig og sendt til trykking, sammen med med-studentene mine ble det både restaurant og ballettforestilling,  jeg hadde helgekurs for elever og ansatte ved Solliakollektivet, foredrag for innsatte i Ullersmo og Oslo fengsel, påskelunsjbord for gutta jeg har i gruppe i oslo fengsel og andre oppgaver som ligger i min stilling som daglig leder. Jeg jobbet med NADA Norge om søndagene som jeg alltid gjør. Men energien holdt ikke til pensumlesing for etter kl.17.00 var det tomt.

Det var stort sett etter at jeg var energitom jeg tenkte på litt av hvert. Det som slet litt var tankene på hvem jeg skulle fortelle at jeg hadde fått kreft. Jeg valgte å være åpen med mine medarbeidere fra første dag. Hos oss så er vi helt avhengig av åpenhet. Er det noe vi værer så er det stemningsendringer og hemmeligheter skaper atferdsendringer – noe som gir uro. Siden fortalte jeg styret og ressursgruppa og andre jeg jobber tett med. Det var svært få brukere som fikk vite noe, men jeg valgte å fortelle det til gutta jeg jobber for i Oslo fengsel. Dette valgte jeg fordi jeg var så usikker på hva som skulle skje. Om jeg ville bli veldig syk, fysisk og/eller psykisk –eller dø. De skulle i alle fall få være helt trygg på at jeg ikke hadde ”sprukket”.

Skuespiller Philip Seymour Hoffman sprakk jo etter 23 år som nykter pga legeordinerte medisiner så  tankene på sprekk var også noe som hadde ridd meg litt. Jeg var redd jeg skulle få så mye smertestillende at jeg ville bli trigga tilbake til rusens himmel. Jeg var usikker på om jeg hadde vært så ubevisst redd under disse ukene at jeg ville føle meg befridd fra den smerten jeg ikke var klar over at jeg hadde.  Mange hadde også kommentert at jeg var så rolig så de trodde nesten ikke a jeg hadde tatt det innover meg at jeg hadde fått kreft og kanskje skulle død.

Så var dagen kommet, fredag 11 april og operasjonen skulle gjennomføres. I går den 10 hadde vært en travel dag med innsprøyting av radioaktivt stoff, røntgenbilder, blodprøver og merking, men nå var altså dagen her. Jan kjørte meg og fulgte meg inn. Det ble nye bilder og en ståltråd som skulle settes inn i den systen som ikke var ondartet. Så inn og sitte i en hvilestol og vente på selve operasjonen. Da måtte Jan gå og jeg fikk en forferdelig følelse av å være forlatt i en hjelpesløs situasjon. Det var tungt. Fryktelig tungt. Og jeg gråt. Det skulle bli mange timer å vente og jeg var glad jeg hadde boka til Anita Krohn Traaseth der. Jeg hørte på mange måter stemme hennes igjennom det hun skrev. Det var godt.

Amnestisykepleieren kommer og forteller meg litt om hva jeg skulle igjennom. Hvilke piller jeg skulle få og prosedyren for selve operasjonen. Jeg skulle få pillene av sykepleieren på venteavdelingen og siden ville jeg selv gå inn i operasjonsstuen og legge meg i senga. Der ville amnestilegen, operasjonsykepleiere og siden ville to kirurger komme og operere meg. Som sagt så gjort. Jeg fikk piller, tusla inn i operasjonsrommet og la meg i senga. Fikk en maske og fikk beskjed om å puste og neste gang jeg hørte stemmen fikk jeg beskjed om at jeg måtte puste selv – husk å pust selv du er koblet i fra maskinen. Jeg spurte om jeg kunne få telefonen min så jeg kunne ringe hjem til mannen i mitt liv for han var så redd – de sa jeg måtte vente til jeg kom ut på oppvåkningsavdelingen. Så spurte jeg om det var spredning og det var det ikke. Jeg kjente meg utrolig lykkelig. Da jeg kom ut måtte jeg så utrolig på do og gikk selv uten problem og siden spiste jeg 3 halve brødskiver, drakk en kopp kaffe og et glass juice. 15 minutter etter at jeg kom ut av narkosen. Jeg sendte så ut en tommel opp på Facebook så alle som visste om dette kunne se at alt var gått bra.

Så ble jeg trillet opp på overvåkningsavdelingen og fikk verdens beste romkamarat. Jan var kommet tilbake og ventet på meg i Glassgata og fulgte med opp. Det var så godt å se han og fortelle at alt var veldig bra med meg og at jeg følte meg veldig glad og lykkelig. Han hentet mat og kaffe til meg og snakka med meg helt til kl.1800. Det var ikke vondt å se han gå da – nå visste jeg at vi skulle sees igjen. Et snev av redsel om at det kunne skje noe med han på vei hjem kjente jeg på, men valgte å tenke at nå var alt bra.

Nå er jeg kommet hjem. Under ett døgn etter en så stor operasjon er jeg hjemme. Jeg har snakket med Mona, Petter og noen venner i USA. Til mandag skal jeg tilbake å ta ut  drenet og så skal jeg vente i 3 uker for å høre hvilken videre behandling jeg skal ha. Hvilken type cellegift jeg skal behandles med. Men innen den tid så har jeg mye jeg kan se frem til. Mye jeg skal glede meg over fordi  jeg skal få oppleve det. I tillegg til dette så skal jeg også finne ut mer om meg selv, hvor mine grenser skal gå og hva jeg skal til ja og nei til. Det kan være at jeg ikke vil bli noe særlig mer politisk korrekt i min fremferd. Men nå skal jeg først og fremst glede meg over at alt er så bra som det er og jeg kan hvile i det. Hele veien har jeg fått det jeg har trengt for å klare å bevare roen. Sluppet å ty til alkohol eller andre rusmidler for å makte å stå i store vanskelige følelser.

 

Fra mine kollegaer

Fra mine kollegaer

Ps. Jeg vil takke alle dere som viste at dere hadde tanker og omsorg for meg. For alle blomster som har kommet hjem til meg. Jeg vil takke alle de fantastiske menneskene som jobber på alle avdelingene jeg har vært innom på Ahus i løpet av disse ukene og dagene. Trist at dere ikke får en mer rettferdig oppmerksomhet for det helt utrolige arbeide dere gjør for oss som trenger dere. Trist er det også at media velger å skrive så vi pasienter blir unødvendig uroet. Vi trenger så sårt å bli beroliget når vi bærer diagnoser mange dør av.

Hederspris for kamp mot rusmisbruk, men klarte ikke redde søsteren…

Romeriket blad 22.3.12

Romeriket blad 22.3.12

Mye  har skjedd på  2 år. Veldig mye. Noe godt og noe dårlig – sånn er jo livet. Det går opp og ned. Men året 2012 ble svært innholdsrikt. Det startet med at jeg dro på et ukes fotokurs som Morten Krogvold arrangerte for nybegynnere for å komme unna 50 årsdagen min. Et kurs som på noen få timer fortalte meg at var et helt feil kurs for meg. Det var et nybegynnerkurs, men nybegynnerkurs for kunstfotografer – jeg kunne ikke engang fotoapparatet mitt som var en 50 årsgave. Jeg følte meg sønderknust og dum sammen med alle de flinke fine folka jeg var sammen med. Siste kveld med gjengen fikk jeg Nelson Mandelabilde av Morten og Tarand Krogvold– en gave som utløste mye støtte og hjelp for Retretten og meg.

Flere av de andre kursdeltagerne dannet en ressursgruppe for Retretten og året ble avrundet ved at de bidro til at vi fikk en fantastisk markering av 10-års jubileum vårt. Mellom overrekkelsen av Mandela-bildet og fotoutstilling i Rådhuset, internasjonal fagkonferanse samt 2 festmiddager, var jeg nominert til å bli FERD’s årets sosiale entreprenør og Aftenpostens årets Oslo borger og jeg mottok en hederspris for mitt arbeid for rusmiddelmisbrukere, straffedømte og deres pårørendene, døde min lillesøster. Det var et rusrelatert dødsfall.

Samme dagen som jeg mottok hedersprisen ble søsteren min begravd. 21. Mars 2012 Det ble en dag hvor følelser som står på hver sin ende av skalaen herjet i meg. Dyp sorg over at den vakre lillesøsteren min ikke fikk delta i livet mer og en enrom glede for prisen. Hvem skulle trodd at jeg av alle fantastiske mennesker i rusfeltet skulle få en hederspris? Ikke meg i alle fall!

I år , 2014 – 21.mars fikk jeg en ny beskjed som satt et støkk i meg. En beskjed som gjør at jeg har fått enda et nytt perspektiv på livet. Og forsiden til Romerikes blad 22.mars 2012 – dagen etter prisutdelingen – forsterker mye av tankene jeg har hatt den siste tiden. Nei, søsteren min sitt liv klarte jeg ikke å redde. Jeg driver ingen kamp mot rusmisbruk, men jeg forsøker å støtte dem som vil ha noe annet ut av livet enn hva alkohol og rusmiddelmisbruk kan tilby. Mitt fremste fokus i dette arbeidet er at noen færre barn skal få slippe en oppvekst med rus og faenskap. Men jeg kan ikke redde noen – jeg kan gi dem kunnskap og støtte slik at de kan hjelpe seg selv. Døden kan jeg ikke befri noen fra

forside på bok

forside på bok

Den 30 april 2014 kommer boken, Retretten, rusomsorg i praksis –som ressursgruppa har bidratt til, som vil vise noe av det arbeidet som ligger bak oppbyggingen av Retretten og hvordan vi arbeider til daglig. Det er langt mer enn bare at vi er en gjeng x-misbrukere som har blitt nyktre og som vil hjelpe andre. Vi har også en faglig forståelse og et meget strukturert opplegg vi følger både i Retretten og fengsel. Håpet med boka er at enda flere skal få en mulighet til å kunne forstå seg selv – eller andre som sliter pga rusmiddelavhengighet og som forsøker å få misbruk under kontroll. Det er mitt bidrag til de liv som leves og det er alt jeg kan bidra med…

Når lojalitet og bitterhet bor i samme kropp

 

Trang fødsel

Trang fødsel

Når lojalitet og bitterhet bor i samme kropp blir det meste vanskelig – den saken er helt klar. Når man skal beskytte et menneske samtidig ta en annen og setter seg selv i offerrollen – når en er voksen – da blir ikke hverdagen spesiell god. Hverken for den som har den type hodekjør eller omgivelsene dens – det vet jeg en del om. Forskjellen på den som bærer dette hodekjøret og meg som står på utsiden er jo at jeg kan velge bort personen som forsurer dagen min.

Når man sitter i fengsel med slike energitappende tanker så blir man dobbelt tatt. Ikke kan man ruse  seg for å få en pause og man kan heller ikke oppsøke støy som kan overdøve sinna tanker. Rundt kl 19.00 låses man inn på 5 kvm og skal være der frem til 0700, om man da ikke sitter med full utelukkelse og sitter isoler ca 22 timer i døgnet. Da får man tid til å tenke – om man vil eller ei.

I dag skal jeg inn i en refleksjonssamtale med en plaget sjel med håpet om at noe kan slippe taket for han. » Intet nytt liv kommer til uten igjennom smerte» sa Willfird Willfrid Stinissen og denne «fødsel» kan være svært smertefull – men utrolig befriende.

Disse tankene ble altså starten på min dag i dag. Det er fort gjort å komme inn på bitterhetens spor derfor er jeg i dag svært glad for at jeg raskt kan stoppe de tanker som kan dra meg inn i dette helvetes fortærende mørke. I dag klarer jeg å tenke tanker fullt ut, se på dem og deretter se etter løsninger til gode mål der fremme. Det høres lett ut, men trening gjør mester. Jeg er ingen mester ennå, men jeg trener på å bli en. I dag blir slikt noe lettere fordi jeg begynner å få en erfaring på at ting vil gå seg til – jeg må bare holde ut mens følelsesstormen rir.