Når lojalitet og bitterhet bor i samme kropp blir det meste vanskelig – den saken er helt klar. Når man skal beskytte et menneske samtidig ta en annen og setter seg selv i offerrollen – når en er voksen – da blir ikke hverdagen spesiell god. Hverken for den som har den type hodekjør eller omgivelsene dens – det vet jeg en del om. Forskjellen på den som bærer dette hodekjøret og meg som står på utsiden er jo at jeg kan velge bort personen som forsurer dagen min.
Når man sitter i fengsel med slike energitappende tanker så blir man dobbelt tatt. Ikke kan man ruse seg for å få en pause og man kan heller ikke oppsøke støy som kan overdøve sinna tanker. Rundt kl 19.00 låses man inn på 5 kvm og skal være der frem til 0700, om man da ikke sitter med full utelukkelse og sitter isoler ca 22 timer i døgnet. Da får man tid til å tenke – om man vil eller ei.
I dag skal jeg inn i en refleksjonssamtale med en plaget sjel med håpet om at noe kan slippe taket for han. ” Intet nytt liv kommer til uten igjennom smerte” sa Willfird Willfrid Stinissen og denne “fødsel” kan være svært smertefull – men utrolig befriende.
Disse tankene ble altså starten på min dag i dag. Det er fort gjort å komme inn på bitterhetens spor derfor er jeg i dag svært glad for at jeg raskt kan stoppe de tanker som kan dra meg inn i dette helvetes fortærende mørke. I dag klarer jeg å tenke tanker fullt ut, se på dem og deretter se etter løsninger til gode mål der fremme. Det høres lett ut, men trening gjør mester. Jeg er ingen mester ennå, men jeg trener på å bli en. I dag blir slikt noe lettere fordi jeg begynner å få en erfaring på at ting vil gå seg til – jeg må bare holde ut mens følelsesstormen rir.