Mye har skjedd på 2 år. Veldig mye. Noe godt og noe dårlig – sånn er jo livet. Det går opp og ned. Men året 2012 ble svært innholdsrikt. Det startet med at jeg dro på et ukes fotokurs som Morten Krogvold arrangerte for nybegynnere for å komme unna 50 årsdagen min. Et kurs som på noen få timer fortalte meg at var et helt feil kurs for meg. Det var et nybegynnerkurs, men nybegynnerkurs for kunstfotografer – jeg kunne ikke engang fotoapparatet mitt som var en 50 årsgave. Jeg følte meg sønderknust og dum sammen med alle de flinke fine folka jeg var sammen med. Siste kveld med gjengen fikk jeg Nelson Mandelabilde av Morten og Tarand Krogvold– en gave som utløste mye støtte og hjelp for Retretten og meg.
Flere av de andre kursdeltagerne dannet en ressursgruppe for Retretten og året ble avrundet ved at de bidro til at vi fikk en fantastisk markering av 10-års jubileum vårt. Mellom overrekkelsen av Mandela-bildet og fotoutstilling i Rådhuset, internasjonal fagkonferanse samt 2 festmiddager, var jeg nominert til å bli FERD’s årets sosiale entreprenør og Aftenpostens årets Oslo borger og jeg mottok en hederspris for mitt arbeid for rusmiddelmisbrukere, straffedømte og deres pårørendene, døde min lillesøster. Det var et rusrelatert dødsfall.
Samme dagen som jeg mottok hedersprisen ble søsteren min begravd. 21. Mars 2012 Det ble en dag hvor følelser som står på hver sin ende av skalaen herjet i meg. Dyp sorg over at den vakre lillesøsteren min ikke fikk delta i livet mer og en enrom glede for prisen. Hvem skulle trodd at jeg av alle fantastiske mennesker i rusfeltet skulle få en hederspris? Ikke meg i alle fall!
I år , 2014 – 21.mars fikk jeg en ny beskjed som satt et støkk i meg. En beskjed som gjør at jeg har fått enda et nytt perspektiv på livet. Og forsiden til Romerikes blad 22.mars 2012 – dagen etter prisutdelingen – forsterker mye av tankene jeg har hatt den siste tiden. Nei, søsteren min sitt liv klarte jeg ikke å redde. Jeg driver ingen kamp mot rusmisbruk, men jeg forsøker å støtte dem som vil ha noe annet ut av livet enn hva alkohol og rusmiddelmisbruk kan tilby. Mitt fremste fokus i dette arbeidet er at noen færre barn skal få slippe en oppvekst med rus og faenskap. Men jeg kan ikke redde noen – jeg kan gi dem kunnskap og støtte slik at de kan hjelpe seg selv. Døden kan jeg ikke befri noen fra
Den 30 april 2014 kommer boken, Retretten, rusomsorg i praksis –som ressursgruppa har bidratt til, som vil vise noe av det arbeidet som ligger bak oppbyggingen av Retretten og hvordan vi arbeider til daglig. Det er langt mer enn bare at vi er en gjeng x-misbrukere som har blitt nyktre og som vil hjelpe andre. Vi har også en faglig forståelse og et meget strukturert opplegg vi følger både i Retretten og fengsel. Håpet med boka er at enda flere skal få en mulighet til å kunne forstå seg selv – eller andre som sliter pga rusmiddelavhengighet og som forsøker å få misbruk under kontroll. Det er mitt bidrag til de liv som leves og det er alt jeg kan bidra med…
De som er i første linje må alltid ha en støttegruppe. Det har du, og jeg er en av de som alltid vil støtte deg, uansett!
Tusen takk Per
Pingback: KREFT | ritanilsen
Sterkt å lese. Jeg kjenner historien om han som bar broren sin .. og sa : Han er ikke tung, det er broren min. Så mange av oss, som mer enn noe annet i livet har sett mening i å sikre søsken. .. Og så måtte gi over den drømmen, fordi det er viktigere å gå veien selv. Søsken KAN velge å følge etter. De gjør ofte det, men de har sine egne bein å gå på. Vi kan ikke gå med deres bein. Så trist å miste en søster, så viktig at selv det ikke har ført til avsporing.
Livet er det ingen menneske som rår over
Trist dette ! Ikke glem,Ninni Stoltenberg som var blendende vakker som 19 <åring og ble ødelagt av Heroin!
Ja dopet tar liv og den spør ikke statusen til den du er datter til