KREFT

 

Ordet svir. I glassgata på Ahus får jeg reaksjonen. 21.mars 2014. 3 uker etter at jeg fikk de første signalene på at en syste var funnet, men da visste de ikke om den var godartet eller ondartet. 21 mars får jeg vite at 2 godartet og en ondartet er funnet og jeg må vente på ytligere beskjed for å være 100% sikker. 10 dager sa de at jeg måtte vente, men det gikk bare 6. Legen som ringte bekreftet funnene jeg var blitt presentert for. Fem dager etter telefonsamtalen får  jeg snakke med  kirurgen som skulle operere meg. En tøff samtale og oprasjonen blir satt til den 25 april, men siden endret til den 11. Og her sitter jeg nyopperert og skriver. Klokken 03.40 på overvåkningsposten

21.mars 2014 stopper livet mitt opp – igjen. Denne gangen var det ikke pga rus eller psykiske problemer, men pga ordet kreft. Hva som skjedde inne i hode og kroppen min vet jeg ikke, men det var en stillhet som ble utløst av opplevelsen av å være fastlåst. I glassgata på Ahus begynner jeg å gråte, men er ikke mentalt med på hvorfor. Jeg får ringt til Helle  og hun kommer meg i møte ved parkeringsplassen. Da hun holder rundt meg kjenner jeg at jeg åpnes opp og klarer å si noe. “Hvorfor i helvete kunne jeg ikke dø den tiden jeg kjempet for det?! Alle de årene!!!. Og nå som jeg begynner å få det godt – ja da skal kanskje måtte forlate livet!” Jeg sa noe mer også, men det husker jeg ikke hva det var. Helle var rolig, fortalte meg litt og avsluttet med at hun var der for meg.

Fredag 21.mars 2014 sender jeg ut en sms til noen jeg tror kan ringe meg og sier: Jeg har fått kreft og nå trekker jeg meg litt tilbake i helgen, ringer dere senere. Til Mona informerer jeg at jeg vil ha telefonen til Retretten i tilfelle noen av de innsatte jeg har kontakt med ringer eller andre som trenger Retrettens støtte. Det er få som ringer i helgen. Jeg Skyper med Jan som fremdeles er i Florida. Han får sjokk og får Syliva i New Jersey til å bytte billettene sine så han kan komme raskt hjem. Den helgen går jeg noen runder med meg selv. Og konklusjonen var: Jeg nekter å gå inn i en depresjon – jeg skal holde fokus på jobben jeg skal gjøre frem til innleggelse. Og deretter så må jeg ta stilling til hva jeg skal gjøre etter det.

På en merkelig måte så får jeg en ro i meg. Litt opp og ned selvfølgelig, men stort sett så er det ok. Det dukker opp hendelser som gjør at jeg får litt magisk tenkning. På Facebook dukker plutselig  forsiden av Romerikets blad opp. Dato 22.mars 2012, den viser til en hendelse som skjedde 21.mars 2012. Da fikk jeg en pris samtidig som min lillesøster begraves. På denne datoen to år senere får jeg beskjed om at jeg også kanskje skal død nå. Det ble noen timer med slitsomme tanker som ikke forlot meg så raskt. Jeg måtte virkelig hente frem hendelser som viste at jeg trossalt hadde blitt tatt vare på og reddet ut i 12’te time ved flere anledninger.

Jeg tror at jeg skal få det jeg trenger når jeg trenger det. Men jeg må selv være våken for løsninger som alltid. Ingen vil se etter dem for meg. Og denne gangen starter med samlingen på Diakonova mandag 24 mars og møte med de andre studentene i sjelesorg. Tema denne uken er hvordan kan Gud være gode i det onde, døden i et sjelesørgisk lys, sjelsliv og trosliv – om sjelesorg i møte med psykiske lidelser, om Gudstro og livsforsoning, Gud som gåte – Guds masker i sjelesorg. Igjen skulle jeg få min ”terapi”  – en hjelp som hjelper – igjennom utdanning. På samme måte som jeg har fått i forbindelse med å hjelpes ut av rus og psykiske plager jeg slet med fra jeg var liten til godt voksen. Det som bidro til at jeg fikk den store roen var ordene: Livsforsoning – slutte fred med det som har vært. Selv med en dødsdom hengende over hodet så måtte jeg se fremover.

Sinne jeg hadde over at jeg ikke hadde fått sluppet livet den gangen jeg selv sloss for å slippe å leve forsvant. Det samme gjorde tankene på at jeg synes ting var urettferdig. Det var andre tanker som forstyrret roen. Jeg tenkte på Mona og Jan. Hvordan ville dem ha det om jeg forsvant? På mine få venner og medarbeidere. Og ville Retretten fortsette for brukere i den form den drives nå? Jeg visste at alt og alle ville klare seg selv. Noen vill nok synes det var trist at jeg ble borte – andre igjen ville kanskje synes det var helt ok. Det jeg synes ville være trist var at jeg selv ikke skulle få følge med og se hvordan det skulle gå med mange jeg følger tett. Ikke mist synes jeg det var trist at Mona og Jan skulle få tunge stunder.

Hverdagslivet og dets innhold fikk meg også til å tenke på en annen måte. Det jeg ikke hadde tenkt så mye før var at hverdagen for alle skulle gå sin gang selv når jeg ble borte. Folk skulle sette seg på toget, uffe og ynke seg over forsinkelser og trange kupeer i rusjtiden. De skulle stå i kø for å kjøpe seg kaffe og smoothie og siden haste av gårde til sine gjøremål. Ofte  var jeg inne å tenkte på om jeg ville se at fuglene få bygge ferdig sine reir, se resultatet av kattens løpetid, kjenne varmen av  solstrålene, se tulipanene blomstre  og oppleve å se Glomma i vårløsningen. Ikke minst om jeg skulle få oppleve boklanseringen Retretten skal ha den 30. April. Ettersom operasjonstidspunktet  ble flyttet ble jeg også redd for at jeg ikke skulle få oppleve påskeferien.

Men stort sett holdt jeg fokus på de oppgaver jeg skulle gjøre. Jeg gikk på skole og jobb som planlagt, på de møter som var avtalt og arrangerte temakvelden med Anita Krohn Traaseth som både jeg og de andre på jobben hadde sett frem til.  Boken ble ferdig og sendt til trykking, sammen med med-studentene mine ble det både restaurant og ballettforestilling,  jeg hadde helgekurs for elever og ansatte ved Solliakollektivet, foredrag for innsatte i Ullersmo og Oslo fengsel, påskelunsjbord for gutta jeg har i gruppe i oslo fengsel og andre oppgaver som ligger i min stilling som daglig leder. Jeg jobbet med NADA Norge om søndagene som jeg alltid gjør. Men energien holdt ikke til pensumlesing for etter kl.17.00 var det tomt.

Det var stort sett etter at jeg var energitom jeg tenkte på litt av hvert. Det som slet litt var tankene på hvem jeg skulle fortelle at jeg hadde fått kreft. Jeg valgte å være åpen med mine medarbeidere fra første dag. Hos oss så er vi helt avhengig av åpenhet. Er det noe vi værer så er det stemningsendringer og hemmeligheter skaper atferdsendringer – noe som gir uro. Siden fortalte jeg styret og ressursgruppa og andre jeg jobber tett med. Det var svært få brukere som fikk vite noe, men jeg valgte å fortelle det til gutta jeg jobber for i Oslo fengsel. Dette valgte jeg fordi jeg var så usikker på hva som skulle skje. Om jeg ville bli veldig syk, fysisk og/eller psykisk –eller dø. De skulle i alle fall få være helt trygg på at jeg ikke hadde ”sprukket”.

Skuespiller Philip Seymour Hoffman sprakk jo etter 23 år som nykter pga legeordinerte medisiner så  tankene på sprekk var også noe som hadde ridd meg litt. Jeg var redd jeg skulle få så mye smertestillende at jeg ville bli trigga tilbake til rusens himmel. Jeg var usikker på om jeg hadde vært så ubevisst redd under disse ukene at jeg ville føle meg befridd fra den smerten jeg ikke var klar over at jeg hadde.  Mange hadde også kommentert at jeg var så rolig så de trodde nesten ikke a jeg hadde tatt det innover meg at jeg hadde fått kreft og kanskje skulle død.

Så var dagen kommet, fredag 11 april og operasjonen skulle gjennomføres. I går den 10 hadde vært en travel dag med innsprøyting av radioaktivt stoff, røntgenbilder, blodprøver og merking, men nå var altså dagen her. Jan kjørte meg og fulgte meg inn. Det ble nye bilder og en ståltråd som skulle settes inn i den systen som ikke var ondartet. Så inn og sitte i en hvilestol og vente på selve operasjonen. Da måtte Jan gå og jeg fikk en forferdelig følelse av å være forlatt i en hjelpesløs situasjon. Det var tungt. Fryktelig tungt. Og jeg gråt. Det skulle bli mange timer å vente og jeg var glad jeg hadde boka til Anita Krohn Traaseth der. Jeg hørte på mange måter stemme hennes igjennom det hun skrev. Det var godt.

Amnestisykepleieren kommer og forteller meg litt om hva jeg skulle igjennom. Hvilke piller jeg skulle få og prosedyren for selve operasjonen. Jeg skulle få pillene av sykepleieren på venteavdelingen og siden ville jeg selv gå inn i operasjonsstuen og legge meg i senga. Der ville amnestilegen, operasjonsykepleiere og siden ville to kirurger komme og operere meg. Som sagt så gjort. Jeg fikk piller, tusla inn i operasjonsrommet og la meg i senga. Fikk en maske og fikk beskjed om å puste og neste gang jeg hørte stemmen fikk jeg beskjed om at jeg måtte puste selv – husk å pust selv du er koblet i fra maskinen. Jeg spurte om jeg kunne få telefonen min så jeg kunne ringe hjem til mannen i mitt liv for han var så redd – de sa jeg måtte vente til jeg kom ut på oppvåkningsavdelingen. Så spurte jeg om det var spredning og det var det ikke. Jeg kjente meg utrolig lykkelig. Da jeg kom ut måtte jeg så utrolig på do og gikk selv uten problem og siden spiste jeg 3 halve brødskiver, drakk en kopp kaffe og et glass juice. 15 minutter etter at jeg kom ut av narkosen. Jeg sendte så ut en tommel opp på Facebook så alle som visste om dette kunne se at alt var gått bra.

Så ble jeg trillet opp på overvåkningsavdelingen og fikk verdens beste romkamarat. Jan var kommet tilbake og ventet på meg i Glassgata og fulgte med opp. Det var så godt å se han og fortelle at alt var veldig bra med meg og at jeg følte meg veldig glad og lykkelig. Han hentet mat og kaffe til meg og snakka med meg helt til kl.1800. Det var ikke vondt å se han gå da – nå visste jeg at vi skulle sees igjen. Et snev av redsel om at det kunne skje noe med han på vei hjem kjente jeg på, men valgte å tenke at nå var alt bra.

Nå er jeg kommet hjem. Under ett døgn etter en så stor operasjon er jeg hjemme. Jeg har snakket med Mona, Petter og noen venner i USA. Til mandag skal jeg tilbake å ta ut  drenet og så skal jeg vente i 3 uker for å høre hvilken videre behandling jeg skal ha. Hvilken type cellegift jeg skal behandles med. Men innen den tid så har jeg mye jeg kan se frem til. Mye jeg skal glede meg over fordi  jeg skal få oppleve det. I tillegg til dette så skal jeg også finne ut mer om meg selv, hvor mine grenser skal gå og hva jeg skal til ja og nei til. Det kan være at jeg ikke vil bli noe særlig mer politisk korrekt i min fremferd. Men nå skal jeg først og fremst glede meg over at alt er så bra som det er og jeg kan hvile i det. Hele veien har jeg fått det jeg har trengt for å klare å bevare roen. Sluppet å ty til alkohol eller andre rusmidler for å makte å stå i store vanskelige følelser.

 

Ps. Jeg vil takke alle dere som viste at dere hadde tanker og omsorg for meg. For alle blomster som har kommet hjem til meg. Jeg vil takke alle de fantastiske menneskene som jobber på alle avdelingene jeg har vært innom på Ahus i løpet av disse ukene og dagene. Trist at dere ikke får en mer rettferdig oppmerksomhet for det helt utrolige arbeide dere gjør for oss som trenger dere. Trist er det også at media velger å skrive så vi pasienter blir unødvendig uroet. Vi trenger så sårt å bli beroliget når vi bærer diagnoser mange dør av.