Med puppen i veska og livet i kroppen

Det å bære på hemmeligheter er slitsomt. Hemmeligheten om at kreften hadde tatt bolig i kroppen min ble vanskelig å holde helt for meg selv. Noen måttet  jeg fortelle det til – disse ble igjennom dette også tvunget til å bære på en tung hemmelighet. En tilstand som ikke er god. Spesielt ikke om de delte den med noen og samtidig da måtte slite med samvittigheten av  at de ikke hadde holdt tett.  Jeg følte at det ble rett å være åpen om det da jeg var operert og at alt hadde gått bra. Ingen av brukerne av Retrettens tilbud skal måtte ta noe ekstra hensyn til meg fordi jeg hadde kreft. Nå kan de snakke med meg, ta kontakt og vi kan ha fokus på det dem har lyst å snakke med meg om.

Jeg må si jeg er utrolig takknemlig for alle gode hilsninger jeg har fått disse dagene. Det varmer virkelig. Vi mennesker er jo forskjellige så de som har kommet med hentydninger som kan tolkes negativt må jeg bare la fare. Det vil alltid være folk som tillegger meg noe negativt. Det viktigste for meg er at jeg vet hvorfor jeg gjør som jeg gjør.  Min tanke for bloggen var ikke å få oppmerksomhet for egen del, men å vise alle dere som har stusset på at det har vært noe galt  – at dere  hadde  helt  rett. Jeg har jo fått noen hint fra dere,men jeg bare feide dem bort med litt vage bortforklaringer. Det var også viktig for meg å vise dere som kanskje trodde jeg hadde gått på en smell fordi jeg har jobbet så mye, at det var andre årsaker til at jeg ikke ville være så aktiv en tid fremover. Og sist, men ikke minst så ville jeg vise at jeg ikke hadde et tilbakfall. Endret atferd kan ofte være tegnet på ”sprekk”.

Siden jeg arbeider mest med alkoholiker og narkomane som ikke har stabilisert seg i et rusfritt liv ennå, så trenger de stødige og ærlige x-ere.  Eks-misbrukere som kan dele åpent og ærlig om de utfordringer man støter på i en gjenreisning etter år med inntak av ulike rusmidler. Og samtidig var det viktig for meg å vise at ingen utfordring er så stor at rusmiddelmisbruk vil gjøre det bedre. Jeg føler jeg har et ansvar her som følge av den jobben jeg selv har valgt å ha. Noe jeg tar svært alvorlig. Det er mennesker som forsøker å reise seg, som har gjort disse forsøkene mange ganger, og som har blitt villedet fremfor veiledet i sine forsøk.  Jeg har jo selv gått på den smellen der. Ikke bare en gang, men mange ganger. Velmenende mennesker,  enten alkohol – og rusmiddelavhengige som selv har gått på hvite knoker, som har brukt litt piller og annet som roet ned eller  ”nykterister” – private eller hjelpearbeidere –  som ikke har visst hva de skulle gjøre og som har gitt meg penger til å kjøpe en ”friskemelding”. Siden jeg har tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet så var dette med sprekk noe som opptok meg en god del i operasjonsventetiden. Jeg har hatt mange tilbakefall via legeordinerte piller før, og var utrolig redd for at jeg nå skulle trenge smertestillende slik at jeg fikk russug igjen.

Jeg var også veldig redd for at jeg ville få store psykiske problemer som følge av at et bryst ble operert bort. Nå valgte jeg å ikke lese noe på internett om brystkreft når diagnosen ble  satt. Jeg var redd for at jeg skulle få innsikt i noe jeg ikke kunne gjøre noe med og at jeg skulle havne helt på bunn slik at piller og hasj ville lette stemningen. For selv om jeg ikke leste noe så hadde jeg jo hørt tidligere – før jeg selv ble rammet – at mange som måtte fjerne brystet ble veldig psykisk knekt. Mange har så mye identitet knyttet til brystene osv.

Så langt har det ikke blitt sånn for meg. I dag, 4 dager etter operasjonen, opplever jeg fred og ro inne i meg. Det er ikke så fysisk vondt at jeg må ta smertestillende heller. I dag har jeg fått kjenne sola varme i ansiktet mitt, se istappene som henger fra taket  smelter , høre fuglene synge og kjenne lukten av våren og tråkka igjennom råtten snø. Jeg har vært i butikken og stått i handlekø, spist egg som skulle vært bløtkokt, men som ble hardkokt, drukket kaffe som ble lunken før første slurk og spist kake som var blitt tørr. Hørt på radio NRK 1, lest avisen og sett nyheter på tv 2  og fått med meg hvor vanvittig heldig jeg er – jeg  fikk gå ut av sykehuset med en vattpupp i veska og livet i kroppen. Og jeg skal få fortsette det arbeidet som gir livet mitt mening!