Dagboknotat 14. jan.1997

5573_1192348123320_6538117_n

TIRSDAG 14.1.97
Dagens tanke: Uansett hvor langt jeg når, så er det her jeg er hver dag jeg våkner.
Som vanlig når dagens tanke går runden, er tolkningene ulike. De fleste takket for at de var her i dag. Det gjorde ikke jeg. Joda, jeg også er glad for at jeg er her, men det jeg tenkte på gikk i helt andre baner.

Det er her jeg våkner hver dag, i mitt eget liv. Akkurat i dag våkna jeg opp i en seng på en alkoholklinikk, men det er likevel mitt liv jeg våkner til. I dag kunne jeg tenkt meg å skrive stengt på grunn av Gro-dagen!

Det har vært mange rare følelser i dag. Den sterkeste av dem alle, er maktesloshet. Nå er det for seint, jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg kan ikke gjøre noe med fortida mi.
Da Geir snakka om å bygge et fundament å stå på, gikk tankene mine til hvilket fundament jeg har bygd mitt liv på. Ja, det er litt av en grunnmur, gitt! Den er det utrolig mange sprekker i, men jeg kan altså ikke gjøre noe med fortida mi.

All mobbinga på skolen. Jeg skilte meg litt ut i forhold til de an­dre barna. Det gjorde heller ikke saken lettere at lærerinna oppmuntra til mer mobbing. Alle fikk brev med hjem til foreldra sine, jeg fikk til mine foresatte. Hvem faen veit hva foresatte er i første klasse? Jeg husker jeg trodde at det var noe forferdelig, noe. Det gjorde jeg i flere år, for jeg torde ikke å spørre noen om hva det betydde.

Det er ikke godt å se på det som har skjedd siden 1976 heller, etter at jeg dro hjemmefra. Da gikk jeg og spurte barnevernet om hjelp, men fikk det ikke. Jeg forklarte dem at jeg ikke fikk lov å vise meg hjemme hos mamma og mannen hennes. Men jeg kun­ne først få hjelp av dem etter at stefaren min, som var min verge, hadde levert inn en søknad. Jeg var bare 14 år og kunne ikke søke om sosialhjelp sjøl. Dermed bar det ut på gata igjen.

Jeg kan se for meg de underjordiske korridorene i et bygg, som fungerte fint som gjemmested mens jeg bodde på gata. Et annet bygg jeg vanka ved, hadde vært lekeplassen min da jeg var liten. Det var der jeg ødela ryggen. I et hus rett ved siden av bodde en familie, mannen der var sterkt alkoholisert, og der kunne jeg bo mot betaling. Lengre nede i gata måtte jeg prostituere meg for å overleve. Ofte kan jeg se for meg den forbanna, foretende, gamle, feite grisen. Jeg husker campingplassen og hospitsene, hvor jeg sneik meg til å være om nettene, med eldre venner.

Jeg kan til og med huske barnevernsgubben som var verge for meg da jeg blei arrestert for andres lovbrudd. Ikke engang da grep barnevernet inn og hjalp meg. Jeg blei bare kjørt ned på po­litistasjonen, blei over natta så de fikk de avhør og det blei tatt bilder og fingeravtrykk av meg. Så bar det rett ut på gata igjen, og siden hørte jeg ikke noe mer om den saken.
Nei, dette er ikke godt å se tilbake på.

Da jeg i 1988 gikk til den psykiatriske poliklinikken som jeg hører inn under, og ba om hjelp, fikk jeg ikke det. Det de anbefalte meg å gjøre, var å skille meg, bytte bolig, finne meg ny jobb og nye venner. Slik de så det, var det altså «bare» noen praktiske pro­blemer som måtte ordnes.

Siden jeg ikke var psykotisk, kunne de ikke hjelpe meg, sa de. Noen dager seinere lå jeg til observasjon på sjukehuset pga  et selvmordsforsøk, siden  var jeg  innlagt en måned på psykiatrisk avdeling før jeg blei sendt videre til rekreasjon i to måneder.

Etter det anbefalte arbeidskontoret dette med utdanning, og dermed starta min kamp som klient. I utgangspunktet skulle jo det ført til noe bedre for meg, men det har kun vært et sant helvete!

Jeg gikk sjukemeldt i ett år, men måtte finne meg et nytt stod å bo, for jeg hadde leilighet i forbindelse med jobben. Jeg fikk den av sjefen min, fordi leiligheten min før det hadde brent og min livstidsleiekontrakt opphørte med brannen. Da sjukemel­dinga gikk ut, måtte jeg innom sosialkontoret, et kontor jeg forbinder med avvisning, «gå ut i kulda og frys»

Siden jeg nekta å gå tilbake til den poliklinikken som hadde avvist meg, blei jeg sendt til et senter for alkoholikere. Det var fordi jeg i perioden etter oppholdet på sjukehuset og rekreasjonen, hadde drukket og festa en god del. Derfor mente de at jeg hadde et lite rusproblem, og det var derfor psykologen der skreiv i bo­ligsøknaden til kommunen at jeg hadde et alkoholproblem, men at dette nå var under kontroll.

Det var vel mest under kontroll fordi jeg ikke drakk etter at jeg begynte hos psykologen. Da hadde jeg liksom noe å gå til, og jeg hadde også begynt på grunnskolen. Skolen lå under et psykiatrisk sjukehus, og der hadde jeg det fint. Det var få i klassen, og vi fikk den hjelpen vi trengte av noen utrolig dyktige lærere.

På samme tid hadde jeg tatt ut separasjon fra mannen min, og det gikk ikke stille for seg. Han trua med å ta livet av meg, og det hadde han vel gjort også, hvis han hadde fått muligheten til det.Jeg hadde fem politianmeldelser på han, men til ingen nytte. Det var til og med en politimann som sa rett ut hva han mente om jenter som var så tjukke i huet at de gifta seg med utlending­er. Enden på visa blei at jeg måtte rømme fra byen min og gå i dekning, noe som førte til at jeg måtte ta en pause fra skolen også.
Så begynte jeg på skolen igjen i 1991, og da begynte kampen for leiligheten. Trygden min tok og ga de etter vær- og vindfor­hold, iallfall virka det slik. Jeg fikk yrkesretta attforing i 1990, fordi jeg var sjuk, men fordi en operasjon satte meg ut av spill for en periode, mista jeg trygden. Det klagde jeg på, men fikk til svar at siden jeg blei sjukemeldt, falt jeg ut av attforingsopplegget. Da var det å rase rundt for å samle dokumenter, slik at jeg kunne gå over på medisinsk attføring. Mens søknaden til medisinsk attfø­ring var til behandling, blei jeg frisk igjen, og da falt jeg ut av den ordninga også.

Så måtte jeg skrive ny søknad til yrkesretta igjen og få tak i ny dokumentasjon. Da dette var gjort og jeg trodde alt var i orden, kunne jeg ikke få igjen attføringa før jeg kunne dokumentere at jeg hadde fått skoleplass eller noe annet. Da måtte jeg i mellomti­da søke om sosialstøtte, og der skal de også ha en haug med do­kumenter for du får hjelp. Trygdemisbruker, er det noen som sier at jeg er. Jeg ville ha gjørt når hva som helst, for å slippe alle de krenkelsene som jeg har opplevd på offentlige kontor!

I perioden 1991 til 1994 tok jeg først grunnskoleeksamen med bare M’er og G’er. Deretter tok jeg eksamen i norsk en og to, ma­tematikk, samfunnsfag, eldre historie en og to, nyere historie en og to og engelsk på allmennfaglig linje på videregående med ka­rakterene 3 i matte, 4 i engelsk og norsk skriftlig, 5 i historie og samfunnsfag og 6 i norsk muntlig. I den samme perioden hadde jeg tre operasjoner i underlivet, jeg fikk skiveutglidning i ryggen og betennelse i begge hoftene. Jeg hadde et par nervesammen­brudd, og jeg gikk inn i en dyp depresjon på grunn av dette med leiligheten og utryggheten, noe som igjen resulterte i et nytt  sjølmordsforsøk.
Tror dere at jeg har lagt ned så mye jobb for å snylte på Staten resten av livet?
I desember 1994 fikk jeg et nytt slag i trynet. Namsmannen korn og tok pant i leiligheten min. Jeg forsto ikke hva som var bakgrunnen for denne panten, og det eneste jeg fant ut var at det var en uteblivelsesdom fra 1983. Jeg spurte hvordan Nams­mannen kunne komme elleve år etter å ta pant i leiligheten, men jeg fikk aldri noe ordentlig svar. I domspapirene sto det at kusina mi hadde vært vitne i min leilighet, fordi jeg var på et kurhjem. Etter deres grundige undersøkelser var jeg ikke i jobb, og derfor kunne de ikke ta trekk i hållna mi. Det var mildt sagt veldig rart: Jeg har aldri hatt noen kusine ved det navnet som var oppgitt, og jeg har aldri vært på kurhjem!

Jeg undersøkte litt mer, og da fortalte de meg at de også hadde en dom på meg fra 1984. Jeg spurte hvilken adresse de hadde fo­retatt utpantinga på, og da kom det fram at de hadde holdt ut­leggsforretning på namsmannens egen adresse.

De hadde sendt rekommandert brev til samme adresse som året for, og da jeg fortalte at jeg hadde flytta på det tidspunktet, og gifta meg, mente de at jeg hadde glemt å melde ifra til folke­registeret. Men det hadde jeg gjørt, og da forsto de ingenting.
Advokaten min fant ut at «min kusine» som var vitne til utpan­tingen, var namsmannens drosjesjåfør. Det ga meg panikk. Namsmannen kunne altså hente inn et vilt fremmed menneske fra gata og gå inn i min leilighet for å foreta en utpanting.

Dette er bare en liten del av min livshistoria. Jeg vil at noen skal forntå at jeg er sliten, sliten av hva livet har gitt meg. Her sier de at vi ikke skal beklage oss over eller stenge døra til fortida. Men deler av fortida mi vil jeg glemme. Det hadde vært godt å slippe litt.
Det var jo det jeg prøvde på når jeg rusa meg, å slippe noen av bekymringene. Da hadde jeg det deilig for en liten stund. Da lot tankene mine meg være i fred. Det var godt å slippe å tenke på alt jeg har hatt å bære på aleine.

I september, så raste alt, jeg orka ikke kjempe lenger og fylla fikk fritt spillerom. Og den benytta sjansen godt. Jeg lot bare alt rase rundt meg, for jeg orka ikke noe ansvar mer. Det var som et slags vakuum. Jeg klarte ikke å være edru lenger, men jeg orka nesten ikke drikke heller. Jeg orka ikke å leve lenger, men jeg gadd heller ikke prøve å ta livet av meg flere ganger.

Dette var det livet jeg våkna opp til liver dag, og på sett og vis er det det jeg våkner opp til den dag i dag. Den eneste forskjellen er jo at jeg våkner opp her på klinikken, og at jeg begynner å bli edru i tankene mine.

Det må komme en forandring i livet mitt. Jeg tror ikke et men­neske kan gå gjennom livet med bare motgang og elendighet. Det må vel snart være min tur til å få det bedre? Jeg håper at jeg også en dag skal våkne opp med en følelse av glede.

Mitt eneste ønske og min største drøm er å få et trygt og godt hjem, men det virker ikke som om utsiktene til det er så gode. Det er jo de samme offentlige ansatte, som jeg har vært borte i tidligere, som skal fortsette å bestemme over min dag og mitt liv.

Jeg får prøve å legge alt dette litt til side nå, for jeg veit jo at det er dagen i dag som teller. Nå må jeg jobbe med edruskapet mitt og skaffe meg kunnskapen jeg trenger så sårt når jeg skal ut til vepsebolet igjen. Der venter jeg meg mange stikk, og nå skal jeg jo ikke ta « medisinen » min lenger heller.

Om jeg ikke kan lukke døra til fortida mi, må jeg fallfall lukke boka nå. Det er blitt seint, og jeg er sliten.
Takk for i dag!!

(alt som står her ble dokumentert i et Brennpunktprogram om meg som ble sendt denne dagen- 14.jaunar 1997

 

 

3 Comments on “Dagboknotat 14. jan.1997

  1. Tilbaketråkk: En tornefull vei | ritanilsen

  2. Tilbaketråkk: Tur – retur fortiden er nyttig « Rita Nilsen

  3. Tilbaketråkk: Tur – retur fortiden kan være nyttig « Rita Nilsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: