En tornefull vei

Nå har det gått noen år hvor jeg har fått mulighet til å delta i mitt eget liv – på godt og vondt. Hver eneste dag fra 24.novmber 1996 har jeg våknet opp om morgenen uten å innta alkohol, piller eller narkotika. Å si at alle disse dagene bare har vært gode – at jeg har kjent på glede og takknemlighet hver eneste dag, vil være å lyve. Det har vært veldig mange helt for jæv…dager. Men det jeg kan si er at jeg ikke en eneste dag har tenkt på hvordan skal jeg bruke noe midler jeg kan ruse meg på  og samtidig få en aksept og støtte på at det har vært forståelig. Den diskusjonen har stilnet og det takker jeg for.

Ofte kan jeg oppleve at folk tror ting er så lett for meg, men slik opplever ikke jeg at det er – eller har vært. Dagboknotatet mitt fra januar 1997 viser litt hvordan det var. Jeg opplever at jeg har brukt vanvittig mye energi på å slippe å kjenne på hvordan jeg har hatt det og det er jo ikke for at ting har vært så lett. Fra jeg var  ca 8 år , i alle fall er det en tidsperiode som jeg er sikker på i  min historie, gikk jeg i gang med å finne noen fluktveier. Det startet med ensomhet, selvskading, sult, røyk , alkohol, hasj, bensin, piller, amfetamin og endte i en cocktail sterk nok så jeg slapp å kjenne på de  indre kampene jeg hadde. Kamper som ble utløst av menneskers handlinger mot meg og mitt eget tankekjør.

I en alder av 34  hadde jeg forsøkt det mest utrolige for å finne andre løsninger på å handtere hverdagen min enn rusmidler. Jeg hadde vært innom ulike trosretninger, vandringer tilbake til tidligere liv på ulik måte og åndeutdrivelse til tradisjonell rusbehandling og psykiatri.  Det endte med at jeg falt lengre og lengre ned i depresjon og håpløshetfølelse for hvert forsøk. Dette bidro jo til  jeg ikke våget å gi slipp på rusmidlene  mine. Det var de eneste jeg følte hjalp meg 100% i noen timer i døgnet. Jeg fikk noen pustepauser jeg så sårt trengte. Derav levde jeg godt med at jeg ikke rusa meg for moro skyld, men  at det var en ren selvmedisinering.

Men så måtte jeg ta et valg: liv med et liv eller en eksistens med rus. Jeg fikk en mulighet igjennom at Petter kom inn i mitt liv. En tørrlagt alkoholiker med familie og en helt vanlig jobb. Og han sto der, ringte og vek ikke når jeg hadde det vanskelig. Han støttet meg  igjennom svært tøffe år i utdanning, kjærlighetsbrudd og vansker med bolig.  Aldri var det noen skjulte agendaer for hjelpen og støtten han ga meg. Aldri tilnærmelser som kunne trigge overgrepstraumer, han hadde kun et ønske om at jeg skulle få det godt.

Behandling fikk jeg ikke, fordi jeg manglet de rett diagnosene og penger var det dårlig med pga uføretrygd. Terapien kom indirekte til meg igjennom utdanningen jeg tok som akupunktør og medisin grunnfag. Fordypningen i avhengigheter, atferd og atferdsforstyrrelser ble en følge av ønsket om å lære mer om hvorfor jeg hadde valgt som jeg valgte i årene med inntak av alkohol og andre rusmidler. Hele veien fikk jeg fantastiske lærere som ga meg  muligheter jeg i utgangspunktet ikke hadde.  Eieren av Helseskolen i Søborg, Danmark, Per Lauborg og Dr. Michael Smith, Lincoln hospital, Bronx  var og er de som virkelig har gitt meg raust av sin kunnskap. Det har vært mange flere lærere og støttespillere som har bidratt til at jeg kom meg ut av helvete jeg var i, men det er raskt å glemme ett navn eller t0 derfor lar jeg være med å navgi flere.

Hva er så årsaken til at jeg kom på alt dette i dag? Jo jeg har sittet her og jobbet med en ny fane på hjemmesiden til Retretten. Denne fanen  er knyttet til boken vi skal lansere den 30. april i år. Retretten så dagens lys 18.desember 2002. I alle fall på papiret. Jeg hadde gitt NADA’s akupunkturprogram siden 1999 til noen alkoholikere som ville holde seg edru. Og fra 2001 ga jeg innsatte i Oslo fengsel det samme. I utgangspunktet ville jeg ikke arbeide med rusavhengige, men i min praksistid med akupunktur fikk jeg bare syke pårørende. Da tenkte jeg at om jeg kunne hjelpe rusavhengige til å holde seg rusfri så ville de pårørende få det godt. Ikke minst ville barna få rusfrie foreldre.

Boken jeg hadde skrevet og gitt ut i 97 ga meg muligheten til å skaffe grunnkapitalen til en stiftelse så  den 18.des. 2002 var pengene på plass, et styret var satt, vedtekter skrevet og nå kunne vi jobbe mer strukturert med hjelp til rusavhengige, straffedømte og pårørende. For igjennom utdanningen min fikk jeg større innsikt i hvor normal jeg hadde vært, hva som bidro til at jeg kunne stå rusfri og bygde hele konseptet til Retretten rundt dette. Jeg var ingen spesiell rusavhengige og Petter kunne bare være Petter for meg. Retretten kunne være en Petter for flere og kunnskapen jeg tilegnet meg igjennom mine studier kunne jeg dele med de som ville ha den. Og den er det mange som har ville hatt og enda flere har brukt Retretten som jeg har brukt – og bruker – Petter.

Mens jeg satt å la inn lenkene til kapittel 1 : Hva gjør Retretten – i boka Retretten, rusomsorg i praksis, fikk jeg virkelig noen flashback. Hver bok, artikkel og studie  satte meg tilbake i den tiden jeg leste disse for første gang. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg hadde det og hvordan det så ut rundt meg på den tiden. Jeg har ikke hatt noen lett tilfriskning og gjenreisning. Det er noen valg jeg tok – i mangel av kunnskap, psykiske og mental styrke, som til tider satte meg helt ut. I begynnelsen var jeg nok i grenseland for psykoser pga ulike utfordringer jeg hadde og samtidig som jeg nektet å ta medisiner som kunne roe meg ned. Etter hvert som årene har gått har jeg hatt  andre utfordringer jeg ikke har vært forberedt på og som jeg har taklet dårlig. Til tider svært dårlig  fordi jeg mangler kunnskapen man trenger for å løse slike saker. Og jeg har vært veldig ensom i dette – det har ikke vært noen jeg følte jeg kunne snakke med om det som skjedde. De forsøk jeg gjorde resulterte i at  det jeg innerst inne hadde lyst å si og gjøre ikke var passende for en leder, fikk jeg vite. I verste fall kunne det skape problemer for Retretten. Bare tanken på hvilke konsekvenser det kunne få for med-arbeiderene mine som sto på og for brukere av Retrettens tjenester gjorde sitt til at jeg holdt munn og  fant løsninger som ble både langvarige og smertefulle – og svært energitappende. Men løst ble dem.

Veien frem til min rusfrihet samt etablering og drift av Retretten har vært svært tornefull, men når alt kommet til alt så er det vel nettopp dette som ble hjerte i alt det som er i dag.  Her jeg sitter nå så kan jeg si at jeg er takknemlig for dagen i dag. Jeg vært på Facebook  sett på bilder av barn som stråler sammen med  sine rusfrie foreldre, lest om de som har reist på ferie med familien sin, andre som vært på jobb denne påsken og kost seg med det. Jeg selv har det stille og rolig, godt og varmt og kjøleskapet er fylt opp med mat. Jan og jeg har gått gode turer med Lucky, hørt på radio og sett tv, lest og spist. Her jeg sitter nå er det få forstyrrende tanker. Det er utrolig godt å ha et liv jeg kan stå for og som tåler dagens lys. I dag trenger jeg ikke å gjemme meg eller flykte…